Vologases IV av Partia
Vologases IV (partisk: Walagash, persisk: بلاش, Balāsh, armensk: Վաղարշ; gresk: Ολαγασησ) var konge av Partia fra 147 og fram til 191. Han etterfulgte Vologases III da han døde, men var sønn av en utfordrer av den gamle kongen, Mithridates IV (129–140). Han far hadde styrt over en mindre del av Partia, den vestlige, kanskje som vasallkonge, og da han selv ble konge, ble også hele Partia igjen forent under en hersker. Vologases gikk til krig mot Romerriket i 155 etter at spenningen i Armenia til sist antente.[1]
| Vologases IV Konge av Partia | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ukjent Parthia Satrapy | ||
| Død | 191 Parthia Satrapy | ||
| Beskjeftigelse | Monark  | ||
| Ektefelle | Ukjent | ||
| Far | Mithridates IV av Parthia | ||
| Barn | Vologases V | ||
| Nasjonalitet | Elymais | ||
| Annet navn | بلاش Ολαγασησ | ||
| Regjeringstid | 147-191 | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerVologases IV var sønn av Mithridates IV, noe som ble slått fast på funn av mynt i 1984. Mithridates hadde styrt over en del av Partia fram til 140. Ettersom Vologases IV kunne overta riket må ha betydd at han etter 140 tilbrakte tid ved hoffet til Vologases III fram til 147. Det synes som om overgangen mellom gamlekongen og den nye kongen av samme navn skjedde fredelig.[1]
Styrking av Partia
redigerUnder Vologases IV ble hele Partia gjenforent til en felles enhet. Det synes ikke å ha vært en palassrevolusjon, opprørske vasallkonger eller andre utfordrere til tronen. I de første årene av sitt styre fungerte Vologases IV som vital konge og ekspanderte riket ytterligere ved å erobre Karakene, også kjent som Mesene (gresk: Μεσσήνη),[2] Det var en tidligere partisk vasallrike i sørlige Mesopotamia ved hodet av Persiabukten og med hovedstad i Karaks Spasinou (gresk: Χάραξ Σπασινού), lokalisert ved kysten av dagens Kuwait.[3] Landet kontrollerte handelen til og fra India. Etter romersk erobring og Partias urolige tider hadde landet gjort seg uavhengig, men Vologases IV sørget for at det kom innenfor Partias grenser igjen og kunne således ta del av inntektene fra handelen.
Krig mot Roma
redigerFra 155 gikk Vologases inn i en konflikt med Roma. Anledningen var Armenia. Hans forgjenger hadde vært romersk klientkonge av Armenia fra 117/118 og fram til 144 da den armenske kongeverdighet av ukjente grunner gitt til Sohaemus. Samtidig kunne partierne registrere at en rekke av andre mindre kongedømmer i Mesopotamia, inkludert Adiabene og Osroene, gjøre opprør mot romersk overherredømme.[4] Da den romerske keiser Antoninus Pius ble etterfulgt av Marcus Aurelius og Lucius Verus i 161, besluttet Vologases å angripe Armenia.[5] Angrepet burde ikke ha kommet som et sjokk på Roma. Vologases IV hadde opptrådt aggressivt fra begynnelsen av sitt styre og hadde i 151 angrepet og erobret Karakene i sørlige Mesopotamia som var innenfor romersk interessesfære og hadde vært uavhengig av Partia siden Trajans erobringer i 116-117. Vologases IV hadde oppfattet Roma som unnfalne og Marcus Aurleius som en fredelig keiser som forsøkte å unngå krig.[6]
Den stasjonerte romerske hæren i Armenia ble beseiret og han okkuperte Armenia. Han forviste den romerske klientkongen og installerte Pakores som sin egen. Deretter angrep han romersk Syria. Den romersk guvernøren i øvre Kappadokia, Sedatius Severianus, rykket inn i Armenia, men ble fanget i en felle av den partiske hærfører Krosroes ved Elegeia. Etter et innledende motstand innså Severianus at hans posisjon var håpløs og begikk selvmord.[6] Deretter invaderte Vologases romersk Syria, beseiret den aldrende romerske guvernøren der, Attitius Cornelianus, og jagde ham på flukt. De partiske seirene i Armenia og Syria betydde at situasjonen hadde nådde et kritisk punkt for Roma.[7]
I 162 fikk Lucius Verus tilslutning fra det romerske senatet til å reise østover for å ta seg av den partiske trusselen.[8] Mens Lucius Verus tilbrakte det meste av krigføringen i Antiokia ved Orontes hvor han drev på med gambling og spill, «kaste terninger hele natten igjennom»,[9] var andre romerske hærførere som i hans navn drev krig mot Partia. Den armenske hovedstaden Artaxata ble erobret i 163.[10] Det okkuperte Armenia ble rekonstruert på romerske betingelser. Den romersk senator Gaius Julius Sohaemus ble gjeninnsatt. I 163 grep Vologases inn i Osroene, en romersk klientstat i øvre Mesopotamia sentrert ved Edessa, og plasserte sin egen konge på dets trone.[11] De romerske styrkene forflyttet sørover og over Eufrat.[12] Kort tid etter erobringen av den nordlige bredden av Eufrat, ble en annen romersk hær forflyttet mot Osroene fra Armenia, erobret Anthemusia, en by sørvest for Edessa.[13]
I 165 bevegde romerne seg inn i Mesopotamia. Edessa ble okkupert på nytt. Partierne trakk seg tilbake til Nisibis, men denne byen ble også beleiret og erobret. Den partiske hæren trakk seg tilbake over Tigris.[14] En andre hær, kommandert av Avidius Cassius, bevegde seg nedover Eufrat, og utkjempet et stort slag ved Dura.[15] Mot slutten av året hadde Cassius’ hær nådde de to tvillingstorbyene i Mesopotamia: Seleukia på høyre bredde av Tigris og Ktesifon på venstre. Ktesifon ble erobret og det kongelige palasset ble satt i brann. Seleukia ble også herjet.[16] Romerske legioner avanserte så langt inn i Partia som til Media. Etter å ha gått på nederlag etter nederlag ble Vologases tvunget til å inngå en fredsavtale med Roma i 166. Der ble han nødt til å frasi seg Mesopotamia.
Opprør
redigerNederlagene mot romerne førte åpenbart til misnøye i Partia. I 190 gikk en Osroes II til opprør.[17] Hans base var antagelig i Media grunnet at de mynter som han utstedte dette året ble framstilt i Ekbatana (i dag beliggende innenfor Iran).[18] Han forsøkte å sette seg opp som en rivaliserende konge i håp om å etterfølge Vologases IV. Dette mislyktes, han ble beseiret av antagelig Vologases IVs sønn av samme navn, Vologases V, som selv overtok tronen i 191 og hersket fram til 208. Osroes II forsvant ut av historien og ble antagelig drept. Antagelig døde også Vologases IV det samme året.
Mynter
redigerFra Vologases IV er det funnet særlig mange mynter, minst 125 forskjellige. Det er en indikasjon på hans lange tid som konge, men også at den regionale økonomien ikke fikk større skader av krigene mot Roma. Partias mynter etterlignet greske, og benyttet gresk tekst, men Vologases' hadde også partisk tekst framfor gresk. Ved et punkt endret han den gresk stavingen av navnet på sine mynter fra ΟΛΑΓΑΣΟΥ (olagasou) til ΟΛΟΓΑΣΟΥ (ologasou).[1] Portrettene, om enn i tradisjonell stil, viste Vologases som en mann med et langt rektangulært skjegg, med en kongelig tiara rundt hodet, som har kroker stikkende opp, og med lange, kurvete øreflipper.[6]
Referanser
rediger- ^ a b c «Vologases IV (c. A.D. 147 - 191)», Parthia.com
- ^ Morony, Michael G. (2005): Iraq After The Muslim Conquest. Gorgias Press LLC. ISBN 9781593333157, s. 155
- ^ Farrokh, Kaveh (2007): Shadows in the Desert: Ancient Persia at War, s. 124. Sitat: «With Babylon and Seleucia secured, Mehrdad turned to Charax in southern Mesopotamia (modern south Iraq and Kuwait).»
- ^ Bunson, Matthew (1999): Encyclopedia of the Roman Empire, Infobase Publishing, s. 589
- ^ Dio Cassius, LXX 2.2.
- ^ a b c McLynn, Frank (2010): Marcus Aurelius: A Life Arkivert 19. november 2016 hos Wayback Machine., Da Capo Press, s. 137
- ^ McLynn, Frank (2010): Marcus Aurelius: A Life], s. 138
- ^ Birley, Anthony R. (1966): Marcus Aurelius, s. 123–126.
- ^ Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 129.
- ^ Birley, Anthony R. (2000): «Hadrian to the Antonines» i: The Cambridge Ancient History Volume XI: The High Empire, A.D. 70–192, red. Alan Bowman, Peter Garnsey, & Dominic Rathbone, 132–194. New York: Cambridge University Press, s. 162.
- ^ Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 130, 279
- ^ Birley (1966): Marcus Aurelius, s. 130
- ^ Inscriptiones Latinae Selectae 1098 Arkivert 2. juni 2017 hos Wayback Machine.
- ^ Lukian, Historia Quomodo Conscribenda 15, 19; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163.
- ^ Lucian, Historia Quomodo Conscribenda 20, 28; Birley, «Hadrian to the Antonines», 163
- ^ Birley, «Hadrian to the Antonines», 163. Birley siterer R.H. McDowell, Coins from Seleucia on the Tigris (Ann Arbor: University of Michigan Press, 1935), 124ff., om datoen.
- ^ Sellwood, David (1983): «Parthian Coins» i: The Cambridge History of Iran, bind 3, Cambridge University Press, s. 297.
- ^ Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids» i: Encyclopaedia Iranica, bind II, Fasc. 5, s. 525–546.
Litteratur
rediger- Primære kilder
- Dio Cassius, LXX 2.2, LXXI 2.1-3.
- Historia Augusta, Marcus Aurelius 8.6, 9.1, Lucius Verus 8.3.
- Eutropius, VIII 10
- Sekundære kilder
- Colledge, Malcolm A.R. (1967): The Parthians, Thames and Hudson, London, 53, s. 53, 167f.
- Toumanoff, Cyril (1986): «Arsacids» i: Encyclopaedia Iranica, bind II, Fasc. 5, s. 525–546.
- Chaumont, M. L. (1988): «BALĀŠ» i: Encyclopaedia Iranica, bind III, Fasc. 6, s. 574–580.