[go: up one dir, main page]
Wikipedia

Vinter-OL 1952

de sjette olympiske vinterleker, avholdt i Oslo i 1952
(Omdirigert fra «Vinter-OL i 1952»)

Vinter-OL 1952, offisielt kjent som de sjette olympiske vinterleker, ble arrangert 14.–25. februar 1952 i Oslo i Norge. Oslo fikk retten til å arrangere lekene i 1952 etter konkurranse med italienske Cortina d’Ampezzo og Lake Placid i USA. Samtlige øvelser ble avholdt i Oslo og omegn med unntak av alpint, som ble avholdt på Norefjell i Buskerud. I tillegg ble det arrangert ishockey-kamper i Drammen, Sandvika og Lillestrøm. Et nytt hotell ble bygget for å huse presse og offisielle personer i tillegg til tre hybelhus som huset deltagerne – den første moderne OL-landsby. Kostnadene ved arrangementet ble båret av Oslo kommune i bytte mot inntektene lekene genererte. 

Oslo 1952
De 6. olympiske vinterleker
De olympiske ringer
VertsnasjonNorges flagg Norge
Deltagernasjoner30
Utøvere694 [1]
(585 menn og 109 kvinner)
Idretter4
Øvelser22
Disipliner8
Åpningsseremoni15. februar
Avslutningsseremoni25. februar
Offisielt åpnet avPrinsesse Ragnhild av Norge
Ildtenner(e)Eigil Nansen
Deltagernes edTorbjørn Falkanger
ÅpningsstadionBislett Stadion
← Forrige
St. Moritz 1948
Neste →
Cortina d'Ampezzo 1956

Totalt 694 utøvere fra 30 land deltok i lekene, fordelt på 22 øvelser i 6 idretter. Japan og Tyskland var tilbake i vinterolympisk sammenheng etter å ha vært utestengt fra lekene i St. Moritz i 1948 som følge av andre verdenskrig. Det var imidlertid betydelig diskusjon i Norge om hvorvidt man skulle invitere tyskerne i forkant av lekene. For Tyskland konkurrerte bare vesttyske deltagere, ettersom Øst-Tyskland nektet å delta under samme flagg. Portugal og New Zealand debuterte i vinter-OL, og for første gang fikk kvinner delta i langrenn. 

De norske deltagerne tok totalt 16 medaljer, hvorav 7 i gull. Hjalmar «Hjallis» Andersen vant tre av fire øvelser hurtigløp på skøyter og ble dermed utøveren med flest medaljer fra lekene. Tyskland gjenopptok sin dominans i bobsleigh med seier i to- og firemannsøvelsene. Amerikanske Dick Button gjennomførte det første trippelhopp i en internasjonal konkurranse og forsvarte med det sin OL-tittel i kunstløp fra fire år tidligere. Bandy var eneste demonstrasjonssport i 1952, men bare Finland, Norge og Sverige deltok.

Det ble for første gang arrangert fakkelstafett i forkant av vinterlekene; ilden ble tent i Morgedal til minne om skipionéren Sondre Norheim. Under avslutningsseremonien ble det introdusert et flagg som ble gitt videre fra en arrangørby til den neste. Dette flagget, som ble kjent som «Oslo-flagget», har vært utstilt i arrangørbyen under samtlige vinterleker siden. 

Valg av vertsby

rediger
 
Engelskspråklig brosjyre for Vinter-OL i Oslo i 1952. Plakatmotivet var malt av Knut Yran.
Foto: Nationaal Archief

Norge viste tidlig interesse for å arrangere et vinter-OL på hjemmebane, men i startfasen var det særlig enkeltpersoner som Rolf Hofmo og Thomas Fearnley som var aktive forkjempere.[2] Det nyopprettede Landsforbundet for idrett diskuterte allerede i 1918 å påta seg sommer-OL i 1924, under forutsetning av at det skulle være en «vinterolympiade» i forkant.[3] Dette ble ikke noe av, men de første vinterlekene gikk av stabelen i Chamonix i 1924.

Noen år senere snudde Norges Skiforbund i OL-spørsmålet med støtte fra Sverige og Finland, som sammen anså seg som «forvaltere av skiidrettens egentlige verdier».[4] Da Vinter-OL ble lansert med de første lekene i 1924, ble motstanden mindre, og under skitinget på Lillehammer i 1927 snudde Norges Skiforbund i saken.[3]

Oslo fremmet søknad om å arrangere vinter-OL i 1936 uten å lykkes. Disse lekene ble i stedet arrangert i Garmisch-Partenkirchen i Tyskland. Tyskland arrangerte også sommerlekene i Berlin i 1936, og den gang ble sommer- og vinterlekene arrangert av samme land samme år.[5] Etter lekene i 1936 besluttet den internasjonale olympiske komité (IOK) å tildele vinter- og sommer-OL til forskjellige land. Muligheten åpnet seg igjen da Norge sa seg villig til å overta arrangementet fra Sapporo i 1940 dersom Japan ikke kunne grunnet krigen med Kina.[6] Oslo søkte også IOK om å arrangere lekene i 1944,[2] men under krigen ble lekene lagt på is. London avholdt i 1948 de første sommerlekene etter krigen og anbefalte Oslo som arrangør for vinterlekene, men Oslo bystyre sa nei. Vinterlekene i 1948 gikk i stedet i St. Moritz i Sveits.[5]

Nordmenn var usikre om hvorvidt man ønsket å arrangerte vinter-OL.[7] Kulturelt var man imot kompetitiv vinteridrett, særlig skisport, til tross for norske utøveres suksess under tidligere vinterleker.[8] Blant de som organiserte lekene, så man imidlertid arrangementet som en anledning til å fremme nasjonalt fellesskap og vise verden at Norge hadde bygget seg opp igjen etter krigen.[9] Kjempet med Oslo om retten til å avholde lekene i 1952 gjorde Cortina d’Ampezzo i Italia og Lake Placid i USA.[5] IOK stemte for å tildele Oslo lekene i 1952 under den 40. IOK-sesjonen den 21. juni 1947 i Stockholm i Sverige.[10] Senere ble Cortina d’Ampezzo tildelt vinterlekene i 1956, mens Lake Placid arrangerte vinterlekene i 1980. Norge ble det første – og foreløpig eneste – skandinaviske land som har arrangert vinter-OL, og vinter-OL 1952 var også de første vinterlekene som ble avholdt i et lands hovedstad.[11] 

Avstemning

rediger
Tildeling av vinter-OL 1952[12]
By Land 1. runde
Oslo Norges flagg  Norge 18
Cortina d’Ampezzo Italias flagg  Italia 9
Lake Placid USAs flagg  USA 1

Organisering

rediger

En egen komité ble oppnevnt for å organisere vinter-OL. Denne bestod av fire norske idrettsledere og fire representanter fra Oslo kommune, inkludert ordfører Brynjulf Bull.[10] Komiteen var på plass i desember 1947.[13] Oslo kommune finansierte lekene i sin helhet mot at man fikk beholde alle inntektene lekene genererte.[14]

For å innkvartere utøverne og trenerne under lekene ble det bygget 1 200 sengeplasser på Sogn (600), Ullevål (400) og Ila (200); disse skulle siden gjøre tjeneste som henholdsvis studentboliger, sykehus og eldreboliger.[15] Disse boligene ble forløpere til deltagerlandsbyen under senere OL.[16] Oslo kommune betalte også for et nytt hotell, Viking, som ble brukt av IOKs delegater og andre rangspersoner, og det var også kommunikasjonssentret under lekene.[17][18] Siden hotellkapasiteten i byen i stor grad gikk med til å innkvartere de mer prominente gjestene, var det nødvendig at andre tilreisende fikk husrom hos private. For å få til dette tillot Prisdirektoratet en økning i husleieprisene på 25 %, mens organisasjonskomiteen fremforhandlet en importkvote på 55 000 m lakenstoff – en mangelvare på den tiden. Alle som tilbød overnatting under lekene, fikk kjøpe 5,5 m stoff per seng. En hadde også loddtrekning om forkjøpsrett på billetter under lekene. Rundt 6 000 ble innkvartert i private hjem under arrangementet.[19]

For første gang ble det bygget et innendørs ishockeyanlegg, Jordal Amfi, til et vinter-OL.[5][20] Oslos eksisterende hovedarena, Bislett stadion, ble brukt til åpnings- og avslutningsseremoniene samt hurtigløp på skøyter og kunstløp. Anlegget ble utbedret med bedre lyd- og lyssystemer, ombygget klubbhus og pressefasiliteter samt et helsesenter.[21]

Diskusjon omkring tysk og japansk deltagelse

rediger

I kjølvannet av den tyske okkupasjonen av Norge under annen verdenskrig tok antityske holdninger til å påvirke forberedelsene til lekene i 1952.[22] Det ble diskutert hvorvidt Tyskland skulle få lov til å delta i lekene.[23] Den storpolitiske debatten var ledet av den norske idretten, som ønsket å utelukke tyskerne. I 1950 stemte både idrettsstyret og idrettstinget mot tysk deltagelse, og de ble støttet av organisasjonskomiteen i Oslo.[24] Da Tysklands olympiske komité søkte om å bli anerkjent av IOK, ble det stilt spørsmål ved hvorvidt en eventuell tysk deltagelse ville føre til politisk boikott av de kommende lekene.[25] Så snart IOK anerkjente den tyske olympiske komité, ble Vest-Tyskland formelt invitert til å delta i lekene.[26] Dette var imidlertid under forståelse om at Vest-Tyskland skulle akseptere et eventuelt norsk nei til deltagelse i lekene.[27] Øst-Tyskland ble invitert til å delta sammen med Vest-Tyskland som et samlet lag, men takket nei.[28]

Til å begynne med var Norge motvillig til å ønske velkommen tyske deltagere og andre som ble ansett som nazisympatisører. For eksempel fikk ikke den norske skøyteløperen Finn Hodt lov til å delta i lekene fordi han hadde samarbeidet med nazistene under krigen. Til sist valgte Norge, til tross for bekymringene, å tillate tyske og japanske utøvere å konkurrere.[23] Publikum jublet da den tyske troppen marsjerte inn, noe som ble sett som en gjenoppretting av idrettsforholdet mellom Norge og Tyskland.[29] Sovjetunionen sendte ingen utøvere til Oslo, til tross for at landets olympiske komité var anerkjent av IOK. De hadde intensjoner om å sende et lag til ishockeyturneringen, men søkte for sent om å få bli med i det internasjonale ishockeyforbundet.[30]

Anlegg

rediger

De nye anleggene til lekene ble tegnet av Frode Rinnan. Han la vekt på en enkel og funksjonalistisk stil; funksjonen definerte utformingen.[31]

Med en kapasitet på 29 000 tilskuere ble Bislett stadion knutepunktet for lekene. Bislett avholdt konkurransene i hurtigløp på skøyter og kunstløp. Stadionet var stort nok til å romme en 30 ganger 60 m kunstløpbane i tillegg til den 400 m lange skøytebanen.[32] Ettersom Bislett er et utendørs stadion, hadde komiteen valgt Tryvann stadion og Hamar stadion som alternative arenaer for skøyteløp i tilfelle dårlig vær.[33] Vikingskipet på Hamar ble siden arena for hurtigløp på skøyter under OL på Lillehammer i 1994.

Lekene i Oslo ble de første der ishockeyturneringen ble arrangert på kunstig is.[20] Et nytt stadion øst i Oslo, Jordal Amfi, huset ishockeyturneringen. Jordal Amfi hadde en kapasitet på 10 000 tilskuere på tribuner som reiser seg bratt fra banen.[34] 23 av kampene ble avholdt på Jordal Amfi, mens de øvrige kampene gikk på Kadettangen, Dælenenga idrettspark, Lillestrøm stadion og Marienlyst stadion.[33]

 
Holmenkollanlegget var vertskap for skihopping, langrenn og kombinert under lekene
Foto: Robert Charles Wilse (1897–1969)

Langrenn og skihopping ble avviklet i Holmenkollanlegget, rundt 8 km fra sentrum av Oslo.[35] Det høye forventede antallet tilskuere førte til bekymring omkring trafikkavviklingen. Derfor ble en ny vei anlagt og den eksisterende utvidet.[36] Holmenkollbakken var fra 1892 og måtte utbedres for å holde internasjonal standard. Det opprinnelige ovarennet i tre ble erstattet med et tårn i betong. Det nye ovarennet var 87 m langt.[35] Nye tribuner ble reist for å huse 13 000 tilskuere, og et nytt område ble laget i bunnen av bakken for å romme inntil 130 000 tilskuere.[37]

Åsene og terrenget rundt bakken møtte kravene som stiltes til eliterenn i langrenn. En oppslagstavle ble reist for at tilskuerne skulle kunne holde oversikt over utviklingen i rennet.[38] Start og målgang for langrenn og kombinert var ved foten av Holmenkollbakken, slik at tribuneanlegget i skibakken måtte rigges ned under rennene. Tilskuerne hadde her bare et lite område der de kunne følge rennet, men hadde også lov til å heie langs løypen ellers.[36]

Alpinøvelsene ble delt mellom Norefjell og Rødkleiva. Slalåmbakken var i Rødkleiva, i samme ås som Holmenkollbakken og Frognerseteren. Løypen hadde en høydeforskjell på 200 m og var 480 m lang.[39] Et skitrekk ble bygget for å ta løperne til toppen av bakken. Utfor og storslalåm – sistnevnte debuterte på OL-programmet i 1952 – ble avholdt på Norefjell, som ligger 113 km fra Oslo og var den eneste arenaen som lå utenfor hovedstaden.[18] Området måtte utbedres for å kunne huse en olympisk konkurranse. En bro over Krøderen ble bygget for å avhjelpe trafikkavviklingen. Et nytt hotell, to skiheiser og en ny vei ble også bygget.[39]

Det var ingen permanent bobsleighbane i Norge på denne tiden.[40] Arrangøren laget i stedet en midlertidig bane av snø og is.[23] Det blir ofte feilaktig antatt at denne ble anlagt på Korketrekkeren.[41] Den ble imidlertid anlagt fra Frognerseteren og var 1508 m lang med 13 svinger.[42] Banen ble først bygget og testet i 1951 og deretter gjenoppbygget til lekene året etter.[23] En brukte bil for å frakte sledene fra bunnen til toppen av bakken.[41]

Til sammen var det 541 407 betalende tilskuere på anleggene under lekene.[43]

Resultater

rediger

Program

rediger
   ÅS    Åpningsseremoni    ●    Kvalifisering    1    Finaler    AS    Avslutningsseremoni
Februar 1952 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25.
Olympiske ringer  Seremonier ÅS AS
Alpint  Alpint 1 1 1 1 1 1
Bobsleigh  Bobsleigh ● 1 ● 1
Hurtigløp på skøyter  Hurtigløp på skøyter 1 1 1 1
Ishockey  Ishockey ● ● ● ● ● ● ● ● ● ● 1
Kombinert  Kombinert ● 1
Kunstløp  Kunstløp ● ● ● 1 1 1
Langrenn  Langrenn 1 1 1
Skihopping  Skihopping 1
Februar 1952 14. 15. 16. 17. 18. 19. 20. 21. 22. 23. 24. 25.

Deltagelse

rediger
 
Deltagerland under Vinter-OL 1952
  Deltok for første gang under vinter-OL
  Deltatt tidligere under vinter-OL

Deltakerland

rediger

30 nasjonale olympiske komiteer deltok i lekene. (Antall deltakere per nasjon i parentes)

Medaljestatistikk

rediger
De olympiske ringer 
De olympiske ringer
Medaljer – Vinter-OL 1952 Oslo
De olympiske ringer 
De olympiske ringer
 Nr.  Land    Gull       Sølv    Bronse Totalt
1.   Norge (NOR) 7 3 6 16
2.   USA (USA) 4 6 1 11
3.   Finland (FIN) 3 4 2 9
4.   Tyskland (GER) 3 2 2 7
5.   Østerrike (AUT) 2 4 2 8
6.   Canada (CAN) 1 0 1 2
  Italia (ITA) 1 0 1 2
8.   Storbritannia (GBR) 1 0 0 1
9.   Nederland (NED) 0 3 0 3
10.   Sverige (SWE) 0 0 4 4
11.   Sveits (SUI) 0 0 2 2
12.   Frankrike (FRA) 0 0 1 1
  Ungarn (HUN) 0 0 1 1
Totalt 22 22 23 67

Øvelser og arrangementer

rediger

Åpningsseremoni

rediger
From the opening ceremony at Bislett Stadion 
Fra åpningsseremonien på Bislett stadion
Foto: Røstad, P.A. / Oslo Museum

Åpningsseremonien ble avholdt på Bislett stadion 15. februar 1952.[20] Kong Georg VI av Storbritannia hadde dødd 6. februar, åtte dager før lekene startet.[44] Som følge av dette ble deltagernasjonenes flagg flagget på halv stang, og prinsesse Ragnhild stod for åpningen av lekene istedenfor sin farfar, kong Haakon VII, som sammen med kronprins Olav var i London for å delta i begravelsen.[30] Dette var første gang i OLs historie en kvinne erklærte lekene for åpnet.[11] Deltagerparaden ble avholdt i henhold til tradisjonen med Hellas først, deretter de øvrige nasjonene i alfabetisk rekkefølge, med arrangørnasjonen Norge sist.[45] Det britiske, australske, kanadiske og nyzealandske laget gikk samtlige med sørgebånd til minne om sin avdøde monark.[46] Etter paraden ble den olympiske ild tent.[20] Den første vinterolympiske fakkelstaffett ble innledet 13. februar i skipionéren Sondre Norheims barndomshjem i Morgedal.[11] Fakkelstafetten varte i to dager, og hele foregikk på ski.[11][45] Under åpningsseremonien mottok Eigil Nansen, som gikk den avsluttende etappen, fakkelen og gikk på ski frem til en trapp hvor han spente av seg skiene før han gikk opp og tente OL-ilden.[47] OL-eden ble avlagt av Torbjørn Falkanger.[48]

Bobsleigh- og alpinkonkurransene begynte dagen før åpningsseremonien.[49] Deltagerne i disse øvelsene hadde ikke anledning til å delta under seremonien i Oslo, og det ble derfor arrangert enkle åpningsseremonier på Frognerseteren, hvor bobsleighøvelsene ble avholdt, samt på Norefjell, der alpinøvelsene fant sted.[50]

Bobsleigh 

rediger

Utdypende artikkel: Bobsleigh under Vinter-OL 1952

metallic sled with the word Deutschland 1 emblazoned on the front 
Firemannsboben som Tyskland tok gull med

Etter å ha vært borte fra OL i 16 år hadde Tyskland stor suksess i comebacket ved å vinne begge bobsleigh-øvelsene (tomanns- og firemannslag).[51] Medaljevinnerne ble de samme i begge øvelser, med tyskerne først og USA og Sveits på henholdsvis sølv- og bronseplass.[51] Fritz Feierabend fra Sveits deltok i begge konkurranser. De to bronsemedaljene ble den tredje og fjerde medaljen i hans olympiske karriere, som strakk seg over 16 år og tre OL.[52] Det var ingen vektbegrensninger på bobsleighutøverne, og gjennomsnittsvekten til det tyske firemannslaget var 117 kilo, mer enn OL-vinneren i tungvektsboksing i sommer-OL samme år.[51] Den store fordelen ved å ha overvektige utøvere på laget fikk det internasjonale forbundet for bobsleigh og skeleton, FIBT, til å innføre en vektgrense i senere OL.[53]

Hurtigløp på skøyter

rediger

Utdypende artikkel: Hurtigløp på skøyter under Vinter-OL 1952

Alle øvelsene i hurtigløp på skøyter ble avholdt på Bislett stadion.[54] Amerikanske Ken Henry og Don McDermott tok henholdsvis gull og sølv på 500-meter, mens norske Hjalmar «Hjallis» Andersen vant 1500-, 5000- og 10 000-meter til stor jubel fra hjemmepublikummet.[54] Seiersmarginene hans var de største i OL-historien.[11] Kees Broekman ble nummer to bak Andersen på 5000- og 10 000-meter og tok med det Nederlands første skøytemedaljer i OL-sammenheng.[54] Fraværende under lekene var tidligere verdensmester Kornél Pajor. Ungarskfødte Pajor hadde vunnet begge langdistanseløpene i VM i Oslo i 1949 og hadde siden hoppet av til Sverige, men fikk ikke svensk statsborgerskap i tide til å rekke lekene.[54]

Alpint

rediger

Utdypende artikkel: Alpine grener under Vinter-OL 1952

 
Stein Eriksen deltok for Norge i alpint under lekene

Det var tre alpinøvelser på programmet i 1952: slalåm, storslalåm og utfor. Både menn og kvinner konkurrerte i alle tre øvelsene, som ble avholdt på Norefjell og i Rødkleiva.[55] Storslalåm debuterte på OL-programmet under dette OL.[56] Østerrikske kjørere dominerte øvelsene og vant til sammen 7 av 18 mulige medaljer, heriblant Othmar Schneiders gull i slalåm og sølv i utfor. Norges Stein Eriksen vant gull i storslalåm og sølv i slalåm.[55] Den greske slalåmkjøreren Antoin Miliordos falt 18 ganger på vei ned og krysset målstreken baklengs.[57][58][59] Amerikanske Andrea Mead Lawrence var den eneste med to gull; hun vant både slalåm og storslalåm. Lawrence ble med det den første amerikaner til å vinne to gullmedaljer i alpint.

Langrenn

rediger

Utdypende artikkel: Nordiske grener under Vinter-OL 1952

 
Paavo Lonkila og Urpo Korhonen var med på å ta gull for det finske stafettlaget

Alle langrennsøvelsene ble avholdt like ved Holmenkollbakken. Likesom i 1948 var det tre øvelser for menn: 18-kilometer, femmil og stafett.[60] Nytt på programmet var kvinnenes ti-kilometer.[61] Alle langrennsmedaljene ble vunnet av nordiske land, og finske utøvere vant åtte av tolv mulige.[60] Lydia Wideman fra Finland ble den første kvinnelige OL-vinner i langrenn; lagvenninnene Mirja Hietamies og Siiri Rantanen vant henholdsvis sølv og bronse. Veikko Hakulinen vant femmilen og startet dermed en OL-karriere som skulle ende med til sammen syv medaljer, hvorav tre i gull.[61] Under femmilen skal over 100 000 tilskuere ha vært til stede rundt løypene.[62] Hallgeir Brenden vant 18-kilometeren og deltok på det norske laget som tok sølv på stafetten. Brenden skulle senere vinne 15-kilometeren under lekene i 1956 og ta et nytt sølv på stafetten i 1960.[63]

Kombinert

rediger

Utdypende artikkel: Nordiske grener under Vinter-OL 1952

Kombinertrennet ble avholdt i Holmenkollanlegget, og for første gang ble skihoppingen avholdt før langrennet. Utøverne gjennomførte til sammen tre hopp før de gikk 18 kilometer langrenn dagen etter. De to beste hoppene sammen med langrennstiden ble regnet sammen til en totalskår som avgjorde vinneren.[64] Nordmennene Simon Slåttvik og Sverre Stenersen tok henholdsvis gull og bronse. Heikki Hasu fra Finland hindret norsk dobbeltseier ved å ta sølvet.[65]

Skihopping

rediger

Utdypende artikkel: Nordiske grener under Vinter-OL 1952

Totalt 104 102 betalende tilskuere fulgte hopprennet i Holmenkollbakken,[48] men tilskuerantallet er estimert til å ha vært så høyt som 120 000.[66] I 1952 var det bare én øvelse, herrenes normalbakkerenn, som ble avholdt 24. februar.[67] Kong Haakon, prinsesse Ragnhild og prins Harald var til stede.[68] Arnfinn Bergmann og Torbjørn Falkanger tok gull og sølv, mens svenske Karl Holmström tok bronse.[69] Norske hoppere tok samtlige gullmedaljer i vinter-OL mellom 1924 og 1952.[70]

Kunstløp

rediger

Utdypende artikkel: Kunstløp under Vinter-OL 1952

Det ble avholdt tre konkurranser i kunstløp: herrenes løp, kvinnenes løp og parløp. Øvelsene ble arrangert på Bislett, på en egen bane innenfor skøyteløpsbanen.[71] Samarbeid dommerne imellom for å påvirke resultatene var en økende trend i årene frem mot Oslo-lekene, og i 1948 og 1949 hadde det internasjonale skøyteforbundet utestengt fem dommere for forsøk på manipulasjon av resultater.[71]

Dick Button fra USA vant herrenes løp. Helmut Seibt fra Østerrike tok sølv og amerikanske James Grogan bronse.[71] Button ble den første kunstløperen som klarte å lande et trippelhopp da han klarte en rittberger i friløpet.[72][73] Britiske Jeannette Altwegg vant gullmedaljen i kvinnenes løp.[71] Sølvet gikk til amerikanske Tenley Albright, som vant gull i lekene i Cortina d’Ampezzo fire år etter;[74] bronsen gikk til franske Jacqueline du Bief.[71] Det tyske ekteparet Ria Baran og Paul Falk[75] vant parløpet foran amerikanske Karol og Peter Kennedy[76] og det ungarske søskenparet Marianna og László Nagy.[77]

Ishockey

rediger

Utdypende artikkel: Ishockey under Vinter-OL 1952

Flertallet av ishockeykampene ble avviklet på Jordal Amfi, som ble bygget til lekene.[78] Ni lag deltok i turneringen, som nok en gang ble vunnet av Canada.[79] Canada vant med ett unntak samtlige ishockeyturneringer i OL frem til Sovjetunionen i 1956 brøt det kanadiske hegemoniet.[80] Canada ble representert av amatørlaget Edmonton Mercurys, sponset av bilforhandleren Mercury.[80] Turneringen foregikk som en round robin-turnering. Canada og USA spilte uavgjort i den siste kampen og sikret seg med det henholdsvis gull og sølv. Dagbladet kritiserte resultatet og omtalte kampen som rigget på forhånd.[81] Sverige og Tsjekkoslovakia delte tredjeplassen og måtte ut i en ekstra kamp om bronsen, som Sverige gikk seirende ut av.[79] Tsjekkoslovakene trodde de hadde vunnet på innbyrdes oppgjør etter å ha slått svenskene dagen før og kalte omkampen «et komplott fra de kapitalistiske landene».[81] De nordamerikanske lagene ble kritisert for røft spill; selv om kroppstaklinger var lov, ble det lite brukt av de europeiske lagene, og motstandere så vel som tilskuere så ikke med blide øyne på denne spillestilen.[53][79] Totalt var det 124 000 besøkende på ishockeykampene under lekene.[48]

Bandy

rediger

Utdypende artikkel: Bandy under Vinter-OL 1952

IOK drev lobbyvirksomhet overfor arrangørkomiteen om å ha skiskyting eller curling som demonstrasjonssport under lekene.[53] Komiteen valgte isteden bandy, som tidligere aldri hadde stått på OL-programmet.[82] Ettersom det var en demonstrasjonssport, ble det ikke utdelt medaljer. Kun tre land deltok: Norge, Sverige og Finland.[83] Hvert av lagene vant én kamp og tapte én; Sverige vant turneringen på antall skårede mål, med Norge på andre og Finland på tredje. To av kampene ble spilt på Dæhlenenga stadion og én på Bislett stadion.[84]

Avslutningsseremoni

rediger
 
Åpnings- og avslutningsseremoniene, kunstløp og hurtigløp på skøyter ble avholdt på Bislett stadion

I 1952 var avslutningsseremonien et eget punkt på programmet; dette i motsetning til tidligere vinterleker, hvor avslutningsseremonien hadde blitt avholdt like etter den siste øvelsen. Seremonien foregikk på Bislett stadion om kvelden mandag 25. februar.[85] Flaggbærerne entret stadion i samme rekkefølge som på åpningsseremonien. Denne kvelden ble det også arrangert fire medaljeseremonier for kvinnenes langrenn, herrenes langrennsstafett og ishockeyturneringen.[85]

Siden 1920 hadde det såkalte Antwerpen-flagget blitt overrakt fra én arrangørby til den neste for sommerlekenes vedkommende.[86] Oslo by ga et olympisk flagg for å etablere samme tradisjon for vinterlekene. Oslos ordfører, Brynjulf Bull, overrakte flagget til IOK-president Sigfrid Edström, som erklærte at flagget ville bli overrakt fra arrangør til arrangør for fremtidige vinterleker. Flagget, som siden er blitt kalt «Oslo-flagget», blir i dag fraktet til arrangørbyene og vist frem i en utstillingsmonter, mens en kopi av flagget blir benyttet under avslutningsseremoniene.[87][88]

Etter flaggseremonien ble det avholdt et eget skøyteløp og en kunstløpoppvisning, før 40 bunadskledde barn danset isdans. Seremonien ble avsluttet ved at lysene ble slukket for et tjue minutters fyrverkeri.[89]

Ettermæle

rediger

Vinterlekene i Oslo er i etterkant beskrevet som en suksess. Per Jorsett skriver i 100 år med olympiske leker: Norges olympiske komités offisielle jubileumsbok at lekene var meget vellykkede, selv om ettermælet ikke er like sterkt som for lekene på Lillehammer i 1994.[43] Spesielt hopprennet er gått inn i historien med sine estimerte 120 000 tilskuere.[66] The New York Times omtalte lekene som «den menige manns olympiade» med henvisning til publikumsrammen.[90] Peder Chr. Andersen påpeker at man også var heldig med været;[91] vinteren 1952 hadde ellers vært preget av mildvær.[92] Anleggene ble bevart for etterbruk, noe som var sentralt i den originale planen om å bruke lekene som en del av gjenoppbyggingen etter krigen.[93]

«Totalt sett hevet Oslo-OL standarden for vinter-OL», skriver Gaute Heyerdahl i sin doktorgradsavhandling.[94] Blant annet har Oslo-lekene satt sitt preg på senere leker ved at man innførte for vinterlekene den samme tradisjonen som for sommerlekene med fakkelstafett og et flagg som overrekkes fra én arrangørby til den neste. Tenning av OL-ilden i Morgedal ble derimot ingen fast tradisjon. Foruten 1952 er «morgedalsilden» kun brukt til OL i Squaw Valley i 1960 og de paralympiske lekene på Lillehammer i 1994; ellers har ilden blitt tent i Olympia.[95] For IOK var det viktig å presisere at dette ikke var en egentlig olympisk ild, men heller en hilsen til den moderne skiidrettens fødested.[96]

«Vinterleksmarsjen 1952» ble skrevet av Kjell Rian. Den ble spilt inn av Musica Populærorkester[97] Dir.: Egil Monn-Iversen[98] (19 mann) i Oslo 10. august 1951. Utgitt på 78-platen Musica A-8554.

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ «Factsheet: The Olympic Winter Games» (pdf). International Olympic Committee. 14. oktober 2021. 
  2. ^ a b Høgås, Kristoffer (2012). «OL i Oslo 1952 – et selvsagt valg?» (PDF). Universitetet i Oslo. Besøkt 27. juni 2018. 
  3. ^ a b Heyerdahl (2014), s. 24.
  4. ^ Goksøyr (2010), s. 84.
  5. ^ a b c d Findling og Pelle (1996), s. 252.
  6. ^ Heyerdahl (2014), s. 25.
  7. ^ Klausen (1999), s. 28.
  8. ^ Klausen (1999), ss. 28–29.
  9. ^ Klausen (1999), s. 29.
  10. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 20.
  11. ^ a b c d e «Oslo 1952 Winter Olympics». International Olympic Committee (på engelsk). 23. oktober 2017. Besøkt 19. juni 2018. 
  12. ^ «Past Bid Results». gamesbids.com. Besøkt 10. januar 2024. 
  13. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 21.
  14. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 57.
  15. ^ Heyerdahl (2014), s. 98.
  16. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 23.
  17. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 42–43.
  18. ^ a b Ringstad (1995), s. 71–77.
  19. ^ Heyerdahl (2014), ss. 103–104.
  20. ^ a b c d «1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 19. juni 2018. 
  21. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 29–30.
  22. ^ Tønnesson, Øyvind (21. august 2001). «With Fascism on the Doorstep: The Nobel Institution in Norway, 1940–1945». Nobelprize.org. Arkivert fra originalen . Besøkt 27. juni 2011. 
  23. ^ a b c d Findling og Pelle (1996), s. 254.
  24. ^ Molzenberger (2014), s. 1480
  25. ^ Espy (1981), s. 32.
  26. ^ Hill (1992), s. 34.
  27. ^ Heyerdahl (2014), s. 145.
  28. ^ Hill (1992), s. 35.
  29. ^ Heyerdahl (2014), s. 151.
  30. ^ a b Findling og Pelle (1996), ss. 254–255.
  31. ^ Heyerdahl (2014), s. 174.
  32. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 28.
  33. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 31–32.
  34. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 30–31.
  35. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 32.
  36. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 34.
  37. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 32–33.
  38. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 35.
  39. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 35–37.
  40. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 38.
  41. ^ a b Saugerud, Odd Tore (3. juni 2015). «Bobsleighbanen i OL i Oslo 1952». Skiforeningen (på norsk). Arkivert fra originalen 4. april 2016. Besøkt 27. juni 2018. 
  42. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 39.
  43. ^ a b Jorsett (1996), s. 87.
  44. ^ «1952: King George VI dies in his sleep». BBC (på engelsk). 6. februar 1952. Arkivert fra originalen 7. oktober 2010. Besøkt 27. juni 2018. 
  45. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games, s. 176.
  46. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games, s. 178.
  47. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games, s. 177.
  48. ^ a b c Jorsett (1996), s. 88.
  49. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games, s. 172.
  50. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games, s. 180.
  51. ^ a b c «Bobsleigh at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  52. ^ «Fritz FEIERABEND - Olympic Bobsleigh | Switzerland». International Olympic Committee (på engelsk). 18. juni 2016. Besøkt 27. juni 2018. 
  53. ^ a b c Findling og Pelle, s. 255–256.
  54. ^ a b c d «Speed Skating at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  55. ^ a b «Alpine Skiing at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  56. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 37.
  57. ^ Wallechinsky (1984), s. 604.
  58. ^ Connor (2001), s. 202.
  59. ^ Bainbridge, Jim (5. februar 2002). «A Record Unlikely to Be Broken». Arkivert fra originalen 6. februar 2002. Besøkt 27. juni 2018. 
  60. ^ a b «Cross Country Skiing at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  61. ^ a b Judd (2008), s. 27.
  62. ^ Høel, Ruud og Ringstad (1992), s. 46.
  63. ^ «Hallgeir Brenden Bio, Stats, and Results». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  64. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 203.
  65. ^ «Nordic Combined at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  66. ^ a b Heyerdahl (2014), s. 176.
  67. ^ Organising committee for VI Winter Olympic Games (1952), s. 206.
  68. ^ Organising committee for VI Winter Olympic Games (1952), s. 207.
  69. ^ «Ski Jumping at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  70. ^ Judd (2008), s. 230.
  71. ^ a b c d e «Figure Skating at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 30. august 2010. Besøkt 27. juni 2018. 
  72. ^ «Oslo 1952 - Overview». ESPN.com. Besøkt 27. juni 2018. 
  73. ^ Judd (2008), s. 95.
  74. ^ «Dr. Tenley E. Albright». U.S. National Library of Medicine. Besøkt 27. juni 2018. 
  75. ^ «Germany Figure Skating at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  76. ^ «United States Figure Skating at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  77. ^ «Hungary Figure Skating at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  78. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 41.
  79. ^ a b c «Ice Hockey at the 1952 Oslo Winter Games | Olympics at Sports-Reference.com». Olympics at Sports-Reference.com (på engelsk). Arkivert fra originalen 17. april 2020. Besøkt 27. juni 2018. 
  80. ^ a b «1952 - Winter Olympics VI (Oslo, Norway)». TSN. Arkivert fra originalen 4. juni 2011. Besøkt 27. juni 2018. 
  81. ^ a b «Jeux Olympiques d'Oslo 1952 - Hockey sur glace». www.hockeyarchives.info. Besøkt 27. juni 2018. 
  82. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 215.
  83. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 147.
  84. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 216.
  85. ^ a b Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 182–183.
  86. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), s. 187.
  87. ^ «The Olympic rings now fly over Vancouver». The Globe and Mail. Besøkt 27. juni 2018. 
  88. ^ «Vancouver 2010 Winter Olympics - results & video highlights». International Olympic Committee (på engelsk). 8. september 2017. Arkivert fra originalen 28. februar 2010. Besøkt 27. juni 2018. «Because it is so precious, and must be preserved for years to come, the Oslo flag is not used during the actual Closing Ceremony. Instead, a replica flag is traditionally used.» 
  89. ^ Organising Committee for the VI Winter Olympic Games (1952), ss. 184–185.
  90. ^ Andersen (1952), forord.
  91. ^ Andersen (1957), s. 179.
  92. ^ Heyerdahl (2014), s. 212.
  93. ^ Heyerdahl (2014), s. 36.
  94. ^ Heyerdahl (2014), s. 211.
  95. ^ Heyerdahl (2014), s. 190.
  96. ^ Heyerdahl (2014), s. 186.
  97. ^ «Musikksamling : Musica Populærorkester». Kjell sin nettlekeplass. Arkivert fra originalen 13. juli 2018. Besøkt 12. juli 2018.  Inneholder lenke til mp3-lydutgave som er 3 minutter og 8 sekunder lang.
  98. ^ «Egil Monn-Iversen». Rockipedia. Arkivert fra originalen 2. april 2017. Besøkt 12. juli 2018. 

Litteratur

rediger

Eksterne lenker

rediger
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Vinter-OL_1952&oldid=24537354»