Verdensrangeringen i snooker

Rangeringen har betydning gjennom at de spillerne med best rangering automatisk er kvalifisert til rankingturneringene. Mens lavere rangerte spillere må spille en eller flere kvalifiseringskamper for å få spille i hovedturneringen. Særlig viktig er det at de spillerne rangert i topp 16 automatisk er kvalifisert til verdensmesterskapet og Masters. I andre turneringer er det de 32 best rangerte spillerne som er automatisk kvalifisert.

Det er derfor av stor interesse både hvem som blir rangert som nummer en i verden, men også hvilke spillere som holder en plass i topp 16.

Rangeringen ble introdusert etter verdensmesterskapet i 1976, som et middel for å bestemme seeding i senere mesterskap. Det første systemet var meget enkelt og tok kun hensyn til resultater fra verdensmesterskapet de tre foregående årene. Spillere fikk fem poeng for å ha vunnet mesterskapet, fire for å ha tapt i finalen, tre for å ha tapt i semifinalen, to for å ha tapt i kvartfinalen og ett dersom de tapte i åttendedelsfinalen. Ray Reardon, som hadde vunnet mesterskapet de tre foregående årene, ble den første spilleren som offisielt ble rangert som nummer en, med femten poeng.

Dette systemet ble opprettholdt inntil sesongen 1982/1983, men ble i liten grad anerkjent. Dette skyldtes delvis at det i liten grad ble publisert, men også fordi systemet syntes å være lite representativt. Steve Davis hadde eksempelvis vunnet flere turneringer enn noen annen spillere i løpet av de tre sesongene mellom 1980/1981 og 1982/1983, men var bare rangert som henholdsvis nummer tretten, to og fire. Det var mange andre turneringer enn verdensmesterskapet, og det virket da rimelig at også disse skulle regnes med i utregningen av rangeringen.

Systemet ble derfor endret etter 1983 sesongen slik at det inkluderte mange flere turneringer. Den første verdenseneren etter det nye systemet var Ray Reardon. Etter det nye systemet gav en seier i en kamp i den siste delen av turneringene ett poeng, med unntak av verdensmesterskapet, hvor man fikk to poeng for hver seier. I tillegg ble det brukt et eget system for å rangere spillere som fikk likt antall poeng, ut i fra prestasjoner i kvalifiseringsrundene.

Systemet var en forbedring i forhold til det tidligere og reflekterte bedre spillernes prestasjoner gjennom året. Det var likevel misnøye med særlig systemet for å rangere spillere på likt antall poeng, og da særlig at det var urettferdig for seedete tapere. Systemet ble derfor endret midt på 1990-tallet til det nåværende systemet

Rangeringen er beregnet ut i fra poeng spilleren har samlet de to foregående årene. Poeng oppnådd i en turnering inneværende sesong erstatter de poeng spilleren oppnådde i den tilsvarende turneringen for to år siden. For eksempel vil poengene fra UK Championship i 2010/2011-sesongen erstatte poengene fra UK Championship i 2008/2009-sesongen.

I løpet av sesongen er det tre ganger at seedingen for spillerne oppdateres. Første gang etter den andre Players Tour Championship-turneringen, som fastsetter topp 16 for UK Championship og Masters. Andre gang er etter UK Championship, som fastsetter topp 16 for German Masters og Welsh Open. Siste gang er etter Welsh Open og fastsetter seedingen for resten av sesongen, viktigst for verdensmesterskapet.

For hver turnering får spillerne poeng basert på hvor langt de kom i turneringen. I de første rundene er det vanlig at spillere som er seedet og direkte kvalifisert får halvparten av poengene som en spiller som har spilt kvalifiseringsrunder ville fått dersom denne røk ut av turneringen i samme runde. Men fra åttendedelsfinalene er det vanlig at spillerne får likt antall poeng, uavhengig av om de var direkte kvalifisert eller ikke.

Det nåværende systemet gir 5000 poeng for seire i de fleste turneringer, 7500 for seier i UK Championship og 10 000 for å vinne verdensmesterskapet i snooker. Tapende finalist får henholdsvis 4000, 6000 og 8000 poeng. I de første rundene av turneringene får en spiller som har måtte spille kvalifisering mer poeng enn en spiller som er direkte kvalifisert og seedet. Et eksempel på dette er at i verdensmesterskapet vil en seedet taper i første runde få 400 poeng, mens en useedet taper vil få 800 poeng. På denne måten får prestasjoner fra kvalifiseringsrundene betydning for poengene i hovedturneringen.

For sesongen 2010/2011 er følgende turneringer rankingturneringer: Shanghai Masters, Grand Prix, German Masters, UK Championship, Welsh Open, China Open og Verdensmesterskapet i snooker.

Før beregningsmåten for rangeringen ble endret i 2010 var det vanlig at man så hen til hvor mange poeng en spiller hadde fått i løpet av den pågående sesongen. Den «provisoriske rankingen», som ikke hadde noen offisiell betydning, var en rangering basert på antallet poeng fra sesongen før, samt det antallet poeng spilleren så langt hadde fått inneværende sesong. Den gav således en pekepinn på hvordan spilleren lå an i forhold til neste års ranking, og hvordan utviklingen var i forhold til andre spillere. Det var likevel vanskelig å spå hvordan rankingen ville være tidlig i sesongen. Dette på grunn av at verdensmesterskapet gir dobbelt antall poeng og er den siste turneringen.

Stephen Hendry er den spilleren som har vært rangert som nummer en flest sammenhengende sesonger med åtte sesonger (1991/92–1998/99). Han var også nummer en i sesongen 2006/2007, noe som gjør han til spilleren med flest sesonger rangert som nummer en (ni sesonger).

Joe Swail er den eneste spilleren i det nåværende systemet som har nådd topp 16, for så å falle ut av topp 32, for så å komme seg opp i topp 16 igjen.

• Verdensrankingen i snooker 2010/2011

• Verdensrankingen på worldsnooker.com