Vegetasjonskart

Vegetasjonstyper er enheter som er definert på basis av plantenes artssammensetning^[2]. En vegetasjonstype er ei karakteristisk samling av arter som vil finnes igjen på steder med like vokseforhold. Dominerende arter og karakterarter (arter med spesifikke krav til voksemiljøet) brukes som kjennetegn.

 

Vegetasjonstypene kartlegges gjennom feltarbeid, med god hjelp av flybilder til klassifisering og avgrensing av kartfigurer. Flybildene brukes tradisjonelt i par og monteres på en fløy med stereolupe. Kartleggeren kan da lese landskapets topografi sammen med nyanser i farge og struktur i flybildet^[3].

Noen kartlegger også vegetasjonstypene med nettbrett eller felt-pc, men mister foreløpig stereoeffekten du får gjennom bruk av billedpar. Vegetasjon kan også kartlegges med bruk av satellittbilder eller LiDAR / ALS, men dette brukes foreløpig ikke til kartlegging av vegetasjonstyper definert gjennom artsvariasjonen i bunn- og feltsjiktet.

Vegetasjonskartlegging har som mål å skaffe informasjon for bedre forvaltning og bruk av naturgrunnlaget. Vegetasjonskartet er i dag den karttypen som gir mest allsidig informasjon om naturgrunnlaget. Det er det nærmeste vi til nå har kommet et økologisk kartverk. Vi kan dele informasjonen fra kartet i 3 grupper:

1. Botanisk informasjon
2. Økologisk informasjon (vokseforhold)
3. Egenskaper med hensyn til ressursutnytting og naturforvaltning

Viktige bruksområder for vegetasjonskart er planlegging og forvaltning, nærings-utvikling innen utmarksbaserte næringer, samt forskning og undervisning. Dokumentasjon av utmarksbeite for husdyr som grunnlag for planlegging av beitebruk og skjøtselstiltak, har vært et viktig bruksområde for vegetasjonskart de siste åra. Vegetasjonskart er også historiske dokument som kan brukes til endringsanalyser^[4][5].

Digital produksjon gjør det mulig å sortere i den mangfoldige informasjonen som ligger i vegetasjonskartet. Ved å utnytte kunnskap om vegetasjonstypenes økologi, kan det avledes ulike temakart som er tilpasset ulike brukeres behov. Det kan da lages avleda karttema som f.eks. beitekvalitet for sau eller storfe^[6].

Vegetasjonskartet beskriver også biologisk mangfold på samfunns- og landskapsnivå, og mange naturtyper kan avledes direkte fra vegetasjonstypene^[7].

Det første heldekkende vegetasjonskartet fra Norge ble publisert i 1937 av Mork & Heiberg^[8]. Klassifiseringen baserte seg i stor grad på plantesosiologiske studier av Du Rietz fra 1930^[9]. Utviklingen utover i 1940-60 åra ble dominert av studier som fokuserte på klassifisering av natur, med viktige bidrag fra Nordhagen^[10], Dahl^[11], Gjærevoll^[12] og Kielland-Lund^[13]. På slutten av 1960-tallet og framover ble det gjennomført en del test-kartlegging i forbindelse med The International Biological Programme^[14], men selve vegetasjonskartleggingen skjøt først fart etter oppstarten av Verneplan I for vassdrag i 1973.

Flere fagmiljøer bidro med ulike systemer for kartlegging, blant annet Hesjedal^[15], Larsson^[16] og Moen^[17]. Etterspørselen etter kartlegging økte, og med det et behov for samordning av system. Et felles system for detaljert vegetasjonskartlegging ble etablert i 1987^[18], og revidert i 1997^[19].

Det er mange måter å definere vegetasjonstyper på. Vegetasjonskartlegginger etter 1980 følger i hovedsak to system. Mer detaljerte vegetasjonskart i målestokk 1: 5 000 – 20 000 følger gjerne systemet til Fremstad fra 1997^[20]. Systemet har tre hierarkiske nivåer, med henholdsvis 24 grupper, 137 typer og 379 utforminger. Det er utført ei rekke kartlegginger etter dette systemet av forskjellige institusjoner, men dekker samla lite areal. Typene ble vurdert etter rødlistekriterier av Fremstad & Moen i 2001. Dette systemet er også mye brukt for dokumentasjon av voksested til forskningsformål.

For kartlegging på oversiktsnivå (målestokker mellom 1:20 000 – 50 000, derav forkortelsen VK25) er det utviklet et system med to hierarkiske nivåer, med henholdsvis 12 grupper og 54 typer^[21]. Av de 54 vegetasjonstypene er 45 definert av vegetasjonskriterier (dominans, artsinventar etc), mens de 10 siste er definert gjennom andre egenskaper (bebygd areal, blokkmark etc). I tillegg benytter systemet seg av en rekke tilleggssymboler som beskriver forhold som ikke framgår av vegetasjonstypen. Dette kan blant annet være treslagssammensetning, dekning er av bart fjell eller blokker, lav eller busker, eller om det er kalkrike utforminger.

Det meste av vegetasjonskartlegging i Norge etter 1990 er utført etter system for vegetasjonskartlegging på oversiktsnivå av Rekdal & Larsson fra 2005. Om lag 10 % av Norges landareal er kartlagt^[22] og vegetasjonskart foreligger digitalt og tilgjengelig på NIBIOs kartportal Kilden.

Etter dette kartleggingssystemet foreligger det også arealrepresentativ statistikk for hele Norge publisert i 2018^[23], og for fylker presentert i fylkesrapporter^[24].

Tabellen viser hvor stort areal vegetasjonsgruppene og vegetasjonstypene dekker i Norge, både som areal i km² og som prosent av totalareal. Inndelingen følger systemet til NIBIO og tallene er hentet fra Arealregneskap for Utmark^[25].

• Vegetasjon
• Vegetasjonssoner
• Naturtype
• Kart
• Kartografi
• Botanikk
• Skog
• Fjell
• Myr
• Kulturlandskap
• Lynghei

• Vegetasjonskart hos NIBIO Arkivert 14. desember 2018 hos Wayback Machine.