Venstrekommunistisk Ungdomsfylking

Venstrekommunistisk Ungdomsfylking ble etablert som Det norske Arbeiderpartis (DNA) nye ungdomsorgan som et resultat av den interne striden partiet opplevde i november 1923. Striden stod mellom to fløyer innad i partiet, ledet av henholdsvis Martin Tranmæl og Olav Scheflo, som var uenige om hvordan partiet skulle forholde seg til de såkalte «moskvatesene» som Den tredje internasjonale hadde utstedt. Tranmælfløyen mente at partiet måtte bevare sin selvstendighet gjennom ikke å la seg styre fra Moskva, mens Scheflofløyen mente at en sosialistisk revolusjon kun ville skje med tette bånd og samarbeid med Lenins Moskva. Tranmæl og hans tilhengere vant avstemningen på arbeiderpartiets landsmøte, mens Scheflofløyen vant frem i ungdomsorganets avstemning. Dette resulterte i at Scheflo og hans tilhengere tok med seg ungdomsforbundet og etablerte Norges Kommunistiske Parti, slik at DNA plutselig stod uten ungdomsorgan.

DNA måtte derfor etablere en ny ungdomsforening, og en ny forening stod offisielt klar fra 1. januar 1924. Den fikk navnet Venstrekommunistisk Ungdomsfylking og tok sikte på å være minst like radikal og revolusjonær som kommunistpartiet. I årene som fulgte utviklet dette seg til en strid mellom venstrekommunister og kommunister som var lojale til Sovjetunionens kommunistparti om hvem som var de mest revolusjonære. De Moskvatro kommunistene ble av VKU ofte kalt «Høirekommunister».

En av de første sakene den nyopprettede ungdomsfylkingen skulle kjempe for var militærstreiken. Sammen med blant andre den radikale akademikerbevegelsen «Mot Dag» oppfordret VKU landets unge menn til å nekte militærtjeneste. VKU argumenterte for at de borgerlige kreftene i samfunnets fremste våpen for å slå ned arbeiderklassen var nettopp militæret, og at dette derfor måtte boikottes. Flere arbeiderpartipolitikere, blant annet Einar Gerhardsen og Martin Tranmæl, mottok fengselsdommer fordi de hadde oppfordret til streiken som ble ansett som ulovlig av styresmaktene. Einar Gerhardsen ble senere valgt til VKU sin nye formann mens han satt i fengsel. Militærstreiken var ingen politisk suksess ettersom svært få vernepliktige faktisk gjennomførte boikotten, men den bidro til at det nye ungdomsorganet fikk oppmerksomhet i pressen.

Fra 1925 arrangerte VKU-formann Einar Gerhardsen såkalte «arbeid- og kampgrupper». Disse gruppene skulle arrangere demonstrasjoner og tok sikte på å skape fysiske sammenstøt og konfrontasjoner med politiet. Samtidig ble arbeiderungdom oppfordret til å bli med i skytterlag, som et ledd i å bevæpne arbeiderklassen og klargjøre den for en eventuell revolusjon. VKU mente at dette var en nødvendighet da borgerskapet kunne fremprovosere en borgerkrig i Norge. Frykten for en høyreradikal revolusjon kan ses i sammenheng med hendelsene i Italia, hvor Benito Mussolini hadde slått ned sosialistiske opprør med makt.

I april 1927 møttes representanter fra VKU og Norges sosialistiske ungdomsforbund  i en samlingskongress. De to ungdomsorganene skulle bli enige om vilkårene for en sammenslåing, slik deres moderpartier DNA og Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti hadde blitt enige om i januar samme år. Ettersom at ønsket om samling var såpass sterkt fra moderpartiene har sammenslåingen av ungdomsorganene blitt karakterisert som et slags tvangsekteskap. Det nye ungdomsorganet tok navnet Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) og talte ved oppstarten 11 000 medlemmer. Ettersom om lag 7200 av disse var fra VKU var det nettopp VKU som fikk besatt de viktigste vervene i den nye fylkingen.

• Håkon Meyer 1923–1924
• Einar Gerhardsen 1924–1925
• Hjalmar Dyrendahl 1925–1927