Værnes kirke

Kirka ligger på nordsiden av Stjørdalselva, på den elvesletta som i dag domineres av Trondheim lufthavn, Værnes, tettstedet Stjørdalshalsen og militærleiren Værnes garnison. Stedet og Værnes gård hadde sentralfunksjoner allerede i vikingtiden, med en gunstig beliggenhet for kommunikasjon østover til Jämtland og innover Trondheimsfjorden. Værnes ble etterhvert kongsgård.^[1][2]

Det er ikke sikkert dokumentert at kirka hadde status som fylkeskirke. Denne, Selbu kirke eller begge kan ha vært fylkeskirke.^[3][4] I Frostatingsloven heter det at det skal bygges fylkeskirke i hvert fylke, og at denne helst skal bygges i stein.^[4] Etter en vanlig oppfatning om fylkeskirker og «halvfylkeskirker» fantes det to steinkirker i hvert av de åtte middelalderfylkene i Trøndelag,^[5] men samtidig er det fremdeles ikke sikkert dokumentert hvilke kirker som var fylkeskirker, og begrepet «halvfylkeskirker» ble ikke brukt i middelalderen.^[4]

 

Trolig stod det ei trekirke på det samme stedet før arbeidet med å bygge steinkirka tok til i 1130-årene. Nye årringsdateringer tyder på at kirka ble bygd i fem faser i årene fra 1130 til 1190.^[3][6] Kortaket er fra 1143, mens taket over kirkeskipet ble ferdig dels i 1149 og dels i 1161.^[3] Taket i kirkeskipet ble altså bygd i to etapper.^[7] Etasjeskillene i tårnet dateres til 1161–1185, og tårnet ble antagelig fullført omkring 1190.^[3] Kortaket regnes som Norges eldste bevarte takkonstruksjon.^[8] I mellomperioden 1149–1161, mens kirkeskipet ikke var ferdig, besto den midlertidige vestveggen i kirka av en tjærebredd plankevegg.^[9] Spor av denne veggen finnes som tjærerester og hull etter trenagler på vestsiden av det ellevte sperrebindet.^[10]

En kalkovn som var i drift mens kirka ble bygd, ligger som ruin 100 meter nord for kirka. Trekullsdatering viser at ovnen ble brukt i 1160 og på 1200- og 1300-tallet.^[8][11][12] Ovnen ble gjenfunnet i 1987 og utgravd 1988–90.^[13][14][15] Dette er en av de få sikkert påviste kalkovner i Norge.^[16]

Det er bevart to gravminner fra middelalderen: En gravstein med teksten «Her ligger Åsa, be for hennes sjel» fra 1200- eller 1300-tallet, og en marmorplate fra perioden 1250–1300 hvor den døde – trolig en prest – er avbildet mens han kneler foran Olav den hellige.^[3][8][17] Fra 1500-tallet ble overklassen i bygda gravlagt under kirkegulvet, og flere gravplater fra denne perioden er bevart.^[3]

Kirka fikk sakristi på nordsiden av koret omkring 1506,^[8] og omkring 1700 bygde den daværende eieren av Værnes gård, generalløytnant Georg Christian von Schultz, et privat gravkammer til seg og sin familie under sakristiet. Det antas at det har vært våpenhus ved kirka fra middelalderen, men den første sikre dateringen er at et nytt våpenhus ble oppført i 1683.^[10] Musthuset på kirkegården ble bygd i 1792 som gravkapell for kanselliråd Erich Must og hans familie. I 1870-åra ble sju personer som lå her, gjenbegravd på kirkegården, og Musthuset er i dag bårehus.^[8][10]

Kirka var valgkirke i 1814.

Kirka kom i menighetens/kommunens eie i 1865, etter 240 år med private kirkeeiere. Dette ble innledningen til en gjennomgang av kirkerommet, og til den første restaureringen.^[18] Arkitekt Christian Christies restaurering i 1877 hadde et dobbelt oppdrag. Dels skulle kirkerommet gjøres funksjonelt for menighetens bruk, ved at de lukkede kirkestolene ble fjernet og nye benker ble satt inn. De nye, åpne kirkebenkene var uten navn og eierskap, og bidro til en demokratisering av kirkerommet.^[18] For det andre ville Christie framheve kirkas romanske middelalderpreg, og fjernet derfor mye av det nye etter-reformatoriske inventaret som hadde kommet inn i kirka på 1600- og 1700-tallet.

Kirka har vært gjennom to restaureringer.^[3][18] Erling Gjones nye restaurering i årene 1959–1965 reverserte mange av Christies grep. Inventaret, som Værnesstolen, ble returnert, og kalkmaleriene ble hentet fram. Det visuelt mest slående grepet var at Gjone fjernet himlingen, slik at det middelalderske takverket ble synlig igjen etter flere hundre år.

Ved restaureringen i 1959–1965 ble det funnet i alt 182 mynter i grunnen under gulvet, fra tidsrommet 1160–1873. De fleste var fra middelalderen.^[19] En forgylt fingerring av sølv fra første halvdel av 1200-tallet som ble funnet samtidig, kan ha tilhørt en geistlig.^[19][20][21] I 1813 ble det funnet en kufisk sølvmynt fra 900-tallet i kirka.^[19]

Kirka ble først beskrevet av presten Børre Rachløw rundt 1770 og av Gerhard Schøning i hans Reise giennem en Deel af Norge i de Aar 1773, 1774, 1775 (1778).^[9][22] Rachløws beskrivelse ble sitert av Schøning, men ble ellers publisert langt senere.^[23] Senere er kirka beskrevet av Lorentz Diderik Klüwer i 1823,^[24] Nicolay Nicolaysen i 1860,^[25] Victor Ruprich-Robert i 1889,^[9] Friedrich Sesselberg i 1897,^[26] Harry Fett i 1909,^[27] Johan Meyer i 1925,^[28] Erling Gjone omkring 1960, Martin Blindheim om skulpturene i 1965,^[29] Peter Anker i 1981,^[30] Arne Berg om sakristiet i 1984,^[31] og Ola Storsletten i 1993.^[32]

Høsten 2015 ble det arrangert et «grubleseminar» i Stjørdal, som samlet 14 fagfolk innen kirkehistorie, middelalderske byggeteknikker, kunst og kultur.^[33] Seminaret førte til en bokutgivelse i 2016,^[34][35] og til en ny, sikrere datering av treverket i takene.^[36][37]

•  
  Kirka i sine omgivelser anno 1901
•  
  Gravminne fra 1200-tallet, med avdøde og St. Olav

  Foto: Kjartan Hauglid
•  
  Schultz' gravkammer under sakristiet
•  
  Bilde fra 1905; med himling, uten baldakin over prekestolen
•  
  Minnesmerke over eidsvollsmannen Petter Ertzgaard på kirkegården

  Foto: Jan-Tore Egge
•  
  Fire krigsgraver fra 1945 over falne fra Samveldestatene (Commonwealth).^[38]

  Foto: Jan-Tore Egge

 

 

 

Med en total høyde på 45 meter (hvorav fire meter spir),^[10] var kirka lenge det høyeste bygget i Stjørdal. Senere bare overgått av kontrolltårnet ved Trondheim lufthavn, Værnes. Kirkerommet har en innvendig grunnflate på drøyt 300 m². Utvendig er kirka 39,7 meter lang. Murverket i tårnet er 27,7 meter høyt. Det mest påtagelige trekket av romansk stil er de rundbuede vinduene.

Kirka har alltid hatt hovedinngang i portalen midt på sørveggen av skipet,^[39] mens det vanlige i trønderske steinkirker er inngang gjennom tårnet i vestenden.

Kirka er murt av bruddstein av lokal sandstein.^[9] Den beskrives som «Norges mest komplette sandsteinkirke».^[40] Veggene er murt opp som kistemur med en kjerne av grov stein og mørtel mellom regelmessig murverk i fasaden. Relieffer, skulturer, gesimser og hjørnekvadre er hugget av klorittskifer.^[9] Klorittskiferen kom trolig fra Nidarosdomens brudd i Trondheim. Trappetrinnene i tårnet er hugget av kleberstein, muligens ved domkirkas bygghytte i Trondheim.^[9] Arbeidet med bygginga er beregnet til 133 årsverk. Av dette utgjør steinbryting, murarbeid, kalkbrenning med mere, den største delen, med 45 årsverk.^[41]

Tårnet i kirkas vestende ble bygd på ustabil grunn, og hellet etter hvert stadig mer vestover. Setningen i tårnet trakk med seg vestre del av langveggene slik at det oppsto sprekker. I nordveggen har sprekken vært forsøkt pusset over, men åpnet seg på nytt; i sørveggen er den skjult bak våpenhuset. Omkring 1250 ble den øverste delen av tårnet – ned til kirkeskipets mønehøyde – revet ned, og erstattet med en tynnere mur som var helt i lodd. De nye lysåpningene/vinduene i tårnet fikk kløverbladlignende buer i tidens gotiske stil.^[10] Tårnet har bare inngang fra kirkerommet. Rommet i tårnfoten var sannsynligvis tiltenkt en sentral funksjon. Det er ikke sikkert at det ble brukt som dåpsrom i kirkas tidligste år, men man vet at det ble brukt slik på 1700-tallet.^[42] Tårnet fikk nytt tak, med dagens barokke løkkuppel, i 1770.^[8] Det var det tredje taket på tårnet i løpet av 1700-tallet.^[10] Under gulvet i tårnfoten finnes et murt gravkammer på 3,5 x 3,5 meter, bygd for eierne av Reppe gård i Lånke. Ved restaureringen i 1877 ble det påvist åtte kister her.^[17]

Den mest bemerkelsesverdige skulpturen i kirkens yttervegger er Værnesløva ved inngangen til koret. Ellers finnes en løve og andre dekorasjoner over nordportalen. Et løvehode ved det sørvestre vinduet har hodelag og bissel.^[43] I alt er det 18 avbildninger av løver og løve-aktige figurer i kirkebygget.^[44]

Taket i skipet holdes oppe av 20 sperrebind av tre som er originale fra da kirka ble bygd på 1100-tallet. Strukturen i sperrebindene er sammenfallende med det som finnes i Selbu, Mære og Hustad kirker.^[45] Mønehøyden i skipet er 18 meter.^[9][46] Et av sperrebindene har merker etter nagler og tjære som viser at dette var den midlertidige veggen mellom de to byggetrinnene i kirkeskipet, i årene 1149–1161. Takene hadde først sulagt bordkledning, men fikk raskt takspon. Totalt ble det brukt 50 000 spon til taket på kor, skip og tårn. Spontekkinga utgjorde 10 årsverk.^[41] Mens takkonstruksjonen og taksperrene er originale, har tak-kledningen blitt skiftet flere ganger. Nytt spontak ble lagt i 1687 og 1740. Koret og sakristiet fikk teglsteinstak i 1716–1718. Spon og tegl ble erstattet med skifer i perioden 1869–1896, etter at kommunen hadde blitt kirkeeier.^[10]

Taksperrene regnes som et kulturminne i seg selv, og ble brukt som forelegg da Håkonshallen ble restaurert i 1884 og 1960.^[46]

Takverket i kirka hviler på murremmer som er innmurt øverst i murkronen, åtte meter over gulvet. Disse blir holdt sammen av 40 stikkbjelker. Hver av bjelkene stikker 30–40 cm inn i kirkerommet. 39 av bjelkene har beholdt sine opprinnelige utskårne hoder, mens ett av hodene har gått tapt. Slike bjelkehoder er også kjent fra Mære kirke i Steinkjer, Alstadhaug kirke i Levanger, Kinn kirke (Flora) (tapt), Hvaler kirke (ett hode, utvendig) og Hustad kirke (Inderøy).^[43] Hodene sees i sammenheng med konsollfigurer og annen mindre skulptur i Nidarosdomen.^[29][43][47] Ettersom kirkeskipet er bygd i to faser, er også bjelkehodene laget i to faser. De yngste bjelkehodene i den vestligste delen av kirka er enklere og mindre varierte i utformingen enn de østlige hodene.^[43] Utskårne bjelkehoder er kjent fra flere steder i Europa gjennom middelalderen, men hodene i Værnes kirke er den eldste og best bevarte serien i romansk stil, og utgjør med det et unikt bidrag til europeisk kunsthistorie.^[43]

Motivene i de 39 bevarte hodene er mannshoder, dyrehoder, mannshoder med dyretrekk, hundehoder, kattehoder, et dyrehode med et mannshode i kjeften og et fuglehode med ei kule i munnen. Et særtilfelle er nummer 6-8 på nordveggen: et mannshode med to hender som griper om hver sin orm. Selv om motivkretsen i de mange bjelkehodene virker fremmed i dag, har den antagelig sin forklaring i middelalderens kristne bildespråk og særlig de moralske bestiariene med sine allegorier.^[43][47]

•  
  20 taksperrer med et spenn på 11 meter

  Tegning: Erling Gjone
•  
  Spontakets struktur

  Tegning: Erling Gjone
•  
  Nordveggen med spor av setningsskadene på 1200-tallet

  Foto: Dag Nilsen
•  
  Taksperrene hviler på stikkbjelker som er utskåret
•  
  Noen av bjelkehodene

  Tegning: Christian Christie
•  
  Bjelkehode

  Foto: Kjell Erik Pettersson
•  
  Ribbehvelvet i tårnfoten med forskalings-bordene fra 1170-årene

  Foto: Dag Nilsen
•  
  Værnesløva står ved inngangen til koret

  Foto: Kjartan Hauglid

 

Under en befaring i 1740 ble kirkas daværende inventar dokumentert: Seks vinduer i skipet, tre lysekroner til talglys (med 12, 6 og 15 armer), dåpskapell i tårnfoten med et dåpsbekken av messing på en trestol, den samme prekestolen og altertavla som kirka har i dag, en korskranke som skilte koret fra menigheten, Værnesstolen og tre andre lukkede kirkestoler, et timeglass til prestens bruk under prekenen, det store maleriet av korsfestelsen hang over korbuen slik det fremdeles gjør. På tverrbjelken over korskranken var det tre våpenskjold, for kong Christian IV, lensherre Oluf Parsberg og kong Christian V. Prekestol og altertavle sto som i dag. Kirkerommet hadde sittebenker forbeholdt øvrigheten og selveiende bønder. Noen av disse benkene hadde utskårne benkevanger. Eiendomsløse sto eller satt bakerst i kirka.^[48]

På nordveggen i kirkeskipet sees restene av et kalkmaleri som trolig ble laget i 1540-årene, i de aller første årene etter reformasjonen. Maleriet er en gjengivelse av Lucas Cranachs motiv «Lov og nåde», som var svært utbredt i reformasjonsårene, både i maleri og tresnitt.^[48]

Kirkas første orgel ble kjøpt av presten Johan Grøn i 1716 og gikk med i en brann i Nidarosdomen i 1719. Stortingsmannen Ole Lånke bidro til et nytt orgel i 1822. En harmonium ble oppsatt i 1874 og ble erstattet i 1900 av et pipeorgel som ble montert på det daværende vestgalleriet.^[10][18] Det nåværende orgelet ble levert fra Br. Torkildsen Orgelbyggeri i nabobygda Åsen i 1965. Det står i skipets sørvestre hjørne og er utformet av Erling Gjone for å være i visuell dialog med Værnesstolen.

Altertavla er laget av den dansk-bergenske bilthuggeren Søffren Oellssen i 1639. Den er 6,5 meter høy, og 4,5 meter bred, og beskrives som «en av de mest ambisiøse og best utførte altertavlene som er bevart i Trøndelag».^[48] Altertavla har flere bildefelt og feltene er flankert av utskårne figurer. Det visuelle uttrykket er barokk overdådighet, mens innholdet i bildene preges av tradisjonell luthersk lære.^[48][49] De sju midtfeltene viser nedenfra og oppover den siste nattverd, Getsemane, Jesu korsfestelse, Nedtakelsen fra korset, Oppstandelsen, et lite felt med teksten Elohim, og himmelfarten.^[49] Korsfestelsen er flankert av treskulpturer av Moses og døperen Johannes, mens Oppstandelsen er flankert av Paulus og Peter.^[49] Altertavla er gitt til kirka av fogden Lauritz Bastiansen Stabel.^[10] På veggen bak altertavla er det malt et draperi som må ha vært ment som et innramming av en tidligere alterutsmykning.^[48]

Værnesstolen fra 1685 er et kulturminne fra en tid da overklassen hadde lukkede kirkestoler i kirkerommet.

Prekestolen ble gitt som gave i 1623 av fogd Svend Andersen. Den har senere, omkring 1650, fått tilføyd figurer med de fire evangelistene, engelen Gabriel og jomfru Maria.^[10] Baldakinen («lydhimlingen») over prekestolen ble tatt ned under restaureringen i 1877, og satt tilbake i 1925 etter to års debatt om saken.^[10] Døpefonten i kirka er fra 1900. Den ble utført i kleberstein i nyromansk stil etter tegninger av arkitekt Christian Christie av stjørdalingene Lorents Noteng og Peder Værnes, som begge arbeidet ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.^[18] De eldste messehaglene i kirka er fra 1715 og 1877. De er ikke i bruk lenger.^[10]

Over korbuen – åpningen mellom kirkerommet og koret, henger et maleri av den korsfestede Kristus. Maleriet fikk sin nåværende plass i 1667, og måler 216 x 310 centimeter. Det er malt i barokk stil etter søreuropeiske forbilder, og har teksten «In cricifixo Beatus Glorior» («Jeg priser meg salig ved den korsfestede») fra Første korinterbrev 2:2.^[48]

Tre middelalderskulpturer fra kirka finnes i dag på Vitenskapsmuseet, mens kirka har kopier av skulpturene.^[50] Det er et krusifiks av en kronet Kristus, datert til 1225–1250 og trolig laget i Trøndelag. Den er skåret i bjørk, er noe skadet og den gjenværende delen er 79 centimeter høy. En slank, meterhøy helgenstatue har tradisjonelt vært tolket som Margareta av Antiokia fordi fylkesseglet fra 1344 viser Margareta i kamp med en drage. Kunsthistorikeren Margrethe C. Stang siterer en masteroppgave fra 2005 som mener at statuen heller skal forestille Katarina av Alexandria.^[50][51] Statuen er laget i furu, trolig i Trondheim i første halvdel av 1300-tallet.^[50] En skulptur av jomfru Maria med Jesusbarnet er skåret i eik, 120 centimeter høy, og trolig laget i Lübeck i 1490-årene.^[50][52] De to helgenskulpturene kan ha stått i de to sidealtrene på hver sin side av koret.^[8]

Billedteppet «Jesu inntog i Jerusalem» på nordveggen er fra 1973, måler tre ganger to meter og er vevd av Synnøve Thorne etter motiv av Håkon Stenstadvold.^[53]

•  
  Cranachs tresnitt «Lov og nåde» (1529)
•  
  Prekestolen fra 1623

  Foto: Kjell Erik Pettersson
•  
  Koret med døpefont og altertavle

  Foto: Kjell Erik Pettersson
•  
  Værnesstolen

  Foto: Kjartan Hauglid
•  
  Våpenhuset ble utvidet med toaletter i 1983^[10]

• Rønningen, Johan Petter, red. (1985). Værnes kirke 900 år. Kirkebygg og menighetsliv i Stjørdal. Stjørdal menighetsråd.  336 sider.
• Slungård, Åse Elisabeth og Knut Skogrand (2000). Værnes kirke … en vandring gjennom 900 år. Stjørdal menighetsråd.  28 sider.
• Ekroll, Øystein (2000). Kirker i Norge. Bind 1. Middelalder i stein. ARFO. s. 226-231. ISBN 8291399093. 
• Værnes kirke, en kulturskatt i stein og tre. Redigert av Morten Stige og Kjell Erik Pettersson. Utgitt av Stjørdal historielag, 2016. 449 sider. ISBN 978-82-995244-3-8
• Stuedal, Helle Vangen (2019). Værnes kirke. Utgitt av Stjørdal historielag. 28 sider. ISBN 978-82-995244-5-2. Finnes også i tysk og engelsk utgave

• (en) Værnes kirke – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (no) «Værnes kirke». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• (no) «Værnes kirke». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning. 
• Værnes kirke; Stjørdal museum Værnes
• Værnes kirke Arkivert 6. februar 2021 hos Wayback Machine.; Metalldetektorbrødrene