Ugrasklokke

Ugrasklokke (Campanula rapunculoides) er en vakker, flerårig 20–80 cm høy plante i klokkefamilien.

Ugrasklokke
ugrasklokke
Nomenklatur
Campanula rapunculoides L.
Populærnavn
ugrasklokke[1] (ugressklokke)
Klassifikasjon
Rike		Planter
Divisjon		Karplanter
Klasse		Blomsterplanter
Orden		Asterales
Familie		Klokkefamilien
Slekt		Campanula
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
HI — Høy risiko 2023
Økologi
Habitat:		for det meste i kulturpåvirkede områder
Utbredelse:		Europa, Asia, innført i Nord-Amerika

Ugrasklokke har en lang jordstengel med tykke knoller. De nederste bladene er smalt hjerteformede med lange skaft, de øvre bladene er lansettformede og sittende. Blomstene er 2–3 cm lange og mørkt blåfiolette, med kanthårede fliker. Blomstringen begynner nedenfra, mens planten ennå vokser.

Ugrasklokke ble innført fra Mellom-Europa til Norden som matnyttig kjøkkenplante på 1700-tallet. Unge blader og røttene på planten i dens første år kan spises.^[3] De kan utnyttes både rå og kokt og er rike på C-vitamin. I tidligere tider ble planten dyrket og solgt på planteskoler, også som prydplante. Siden har den spredd seg til andre steder og blitt forvillet.^{[trenger referanse]}

Planten har en greinet jordstengel, og små rester av rotstengelen er nok til at det kan spire opp nye planter. Har ugrasklokken kommet inn i en hage, er den vanskelig å bli kvitt. Enkelte ser derfor på den som et ugress, men ugrasklokken er egentlig en nyttig plante som kan brukes til mat. Og den er en vakker og dekorativ staude som kan trives under de fleste forhold.

I Norge er ugrasklokke nokså vanlig på Sørøstlandet, i området fra Østfold til Mandal og nord til Elverum. Den er også innført og forvillet i Stavanger og Randaberg. I tillegg vokser den også i Trøndelag og spredt nordover til Troms.

Ugrasklokke kan forveksles med sin nære slektning, nesleklokke. Men sistnevnte har karakteristiske hjerteformede taggede blader og hele planten er i likhet med brennesle dekket av hår.