Tregrense

I Norge ligger tregrensen høyest i Jotunheimen, for eksempel i Utladalen, på 1200 m over havet, mens den bare er et par hundre meter ut mot kysten på Vestlandet. I Nord-Norge er det mange steder ikke vekstgrunnlag for trær (tregrensen er 0 m).^[2]

Den arktiske tregrensen er grensen for trær mot Arktis. I Alaska og Canada har kvitgran og svartgran omtrent samme nordgrense, men de to treslagene har ulike økologiske krav. Enkelttrær av amerikalerk vokser noen steder like langt nord, men danner ikke bestander. Noen få steder i østlige Canada danner balsamedelgran skoggrensen. Furuarter danner aldri den arktiske skoggrensen i Nord-Amerika.^[3]

Lengst øst i Sibir mot Beringhavet danner sibirsk dvergfuru tregrensen, selv om den sjelden har treform. Mongollerk dekker store områder i sentrale og østlige Sibir. I Vest-Sibir og europeisk Russland overtar sibirlerk. Den vokser ikke helt nord til tregrensen som i dette området dannes av gran og furu. I Fennoskandia danner fjellbjørk og osp skoggrensen ettersom bartrær ikke trives i det fuktige klimaet med kjølige somre. Fjellbjørk vokser også i nordlige og sentrale deler av Uralfjellene, i munningen til Ob, på Island og sørvestlige Grønland og i Skottland.^[3]

Kamtsjatkabjørk vokser i store bestander og danner tre- og skoggrensen i fjellene mot Stillehavet på Kamtsjatka, Kurilene, Sakhalin og Hokkaido. I fjellene i sørlige Alaska vokser grønnor (subsp. crispa) i et belte over bartrærne sitkagran og fjellhemlokk. Lengst øst i Sibir danner Salix arbutifolia tregrensen, og Populus suaveolens vokser nesten like langt nord. I Nord-Amerika vokser amerikaosp, balsampoppel og noen bjørkearter nesten like langt nord som bartrærne, og i Alaska finnes det bestander av balsampoppel nord for bartrærne.^[3]

• Skoggrense