Theobald Wolfe Tone

Wolfe Tone var sønn av en vognmaker. Etter en stormfull ungdom ble han i 1789 advokat og det var i rettssalen som han begynte sin politiske kamp for åt gi katolikkene rettigheter. .

Fra 1790 viet han seg til irsk politikk, etter at han forgjeves hadde forsøkt å interessere den britiske regjeringen for sitt prosjekt å bygge opp en militærkoloni på en eller annen av Sørhavsøyene. Han vakte i 1791 stor oppmerksomhet ved en brosjyre der han, til tross for at han var protestant, gikk inn for at katolikkene skulle befris fra tvangslovene for at Irland skulle kunne samles til selvstendighetskamp med andre midler enn de parlamentariske, som Henry Grattan gikk inn for.

Høsten 1791 opprettet Wolfe Tone sammen Thomas Russell og James Napper Tandy foreningen United Irishmen. United Irishmen som organisasjon bestod av i hovedsak tre interessegrupper: protestanter som likt Tone så sine karrierer beskåret ettersom de manglet de rette kontakter med administrasjonen som fantes på engelsk side, katolikker som ville oppheve straffelovene rettet mot dem, og presbyterianerne som også var rammet av straffelover skjønt ikke like strenge som de som var rettet mot katolikkene. Foreningens formål var opprinnelig allment reformvennlige, men Wolfe Tones innflytelse gjorde at den ble endret og ble revolusjonær.

Årene 1792-1793 var han lønnet sekretær i de irske katolikkers politiske komité. Han samarbeidet i 1794 med en agent som den franske regjeringen hadde sendt til Irland, den revolusjonære anglikanske presten William Jackson, og utarbeidet for dennes regning en redegjørelse for situasjonen på Irland, særskilt med hensyn til forutsetningene for en tenkt fransk invasjon.

Da dette dokument falt i myndighetenes hender, klarte Wolfe Tone å få i stand en avtale med regjeringen om at han skulle slippe straff mot at han gav opplysninger om Jacksons virksomhet og emigrerte til Amerika (juni 1795).

Wolfe Tone vendte tilbake til Europa allerede i januar 1796 for å påvirke den franske regjering til å følge opp invasjonsplanen. Han ble velvillig mottatt av Lazare Nicolas Marguerite Carnot og utnevnt til brigadesjef i den franske armé (juni) og til generaladjutant for general Louis Lazare Hoche, invasjonsforetakets tiltenkte sjef. En fransk eskader med Wolfe Tone og 15.000 mann landgangsstyrker ombord seilte den 15. desember ut fra Brest, men ble spredt av stormvær og vendte tilbake. Et nytt forsøk med en hollandsk eskader sommeren 1797 mislyktes på lignande vis.

Etter at hans beskytter Hoche nå var død (september 1797), klarte han bare å få direktoriet til å avse mindre troppestyrker som støtte for det lenge planlagte opprøret. Wolfe Tone fulgte med en slik ekspedisjon, men ble tatt til fange etter en sjøstrid ved Lough Swilly i Donegal (12. oktober). Hans franske offisersfullmakt hindret ikke krigsretten i å dømme ham til døden som forræder.

For å unngå hengning skar han seg i halsen med en pennekniv og døde etter åtte dager.

Før 1840-tallet forekommer knapt noe skrevet materiale om Wolfe Tone overhodet. Young Ireland, som ville frigjøre øya fra britene med vold, begynte å skrive om hans liv som et forbilde for kampen på 1840-tallet.

I 1898 feiret Sinn Fein hundreårsminnet om hans død og Tone ble da allment sett på som et forbilde for dem som ville frigjøre Irland fra Storbritannia.

• Th. Bartlett (utg.): Life of Theobald Wolfe Tone. 1998
• L. Chambers: Rebellion in Kildare 1790–1803.
• M. Deane (utg.): Theobald Wolfe Tone and Divers Hands. 1998
• J. Killen (utg.): The Decade of the United Irishmen. Contemporary Accounts 1791–1801. 1997