Tømmerfløter

Tømmerfløtere var en yrkesgruppe som sørget for tømmertransporterten på elver og innsjøer.

Tømmerfløterne ble både omtalt som fløtere og brøtningsfolk. Ved enkelte elver og vassdrag blir fløting benyttet som betegnelse for transporten av tømmer på strie elver, rolige elver og vann. Men i mange vassdrag skiller man mellom fløting og brøtning, og dermed også mellom fløtere og brøtningsfolk. Begrepet brøtning kommer fra at tømmeret kunne «brøtte seg», det vil si at det satte seg fast og lagde demning som blokkerer for alt tømmeret som kommer etter. Andre betegnelser for dette er «vase» eller «knute». Således ble brøtning utført av brøtningskara i elver eller elvestrekninger hvor elven var stri og det var innsnevringer. Fløting over vann og i større rolige elver ble utført av fløtere. De arbeidet i fløterlag som kunne variere fra 4 til 10 fløtere eller brøtningsfolk.

Det var også lokale yrkestitler for fløtere som utførte spesielle arbeidsoppgaver som ved Steinberg hengsle hvor de som satte flåtene videre nedover elva var «nersettere».^[1]

Arbeidet gikk ofte i arv fra far til sønn og tusenvis av husmenn, husmannssønner, småbruker- og bondesønner, tjenestefolk og løsarbeidere livnærte seg av trelastindustrien.

Tømmerfløting var et sesongarbeid, fra slutten av april og til slutten av juni. Resten av året arbeidet mange av dem som tømmerhoggere, fra september til januar, og som tømmerkjørere så lenge snøen lå i skogen. Brøtningsfolka var avhengige av vårflommen, men ved flere vassdrag ble det bygget mange dammer slik at man kunne slippe vann også etter vårflommen, og på den måten forlenge sesongen. Arbeidstiden varte fra 7 til 18, lørdager sluttet de klokken 17, men ofte ble dagene lengre. Det var to matpauser i løpet av dagen.^[2][3]

Brøtningsfolka hadde vanligvis akkord eller var innleide dagfolk som kunne sies opp uten særlig grunn. Også fløterne som arbeidet på lensene (hengslene) var i mange år innleide dagfolk. Senere klarte mange av fløterne å få fast ansettelse, som ved Steinberg hengsle i 1812. Her truet fløterne det året med streik midt i vårflommen, det ble inngått avtale om at arbeiderne skulle få en tønne korn og 30 riksdaler utbetalt i måneden som forskudd, med restoppgjør på høsten. Men tømmereierne brøt avtalen, og fløtningsarbeiderne sultet. Til slutt var bare en fjerdedel av mannskapet i stand til å arbeide og mange døde av sult. Ved andre sorteringsanleggene ble også mange fløterne etter hvert fast ansatt, i høysesongen var da ca. halvparten fast ansatt og halvparten var midlertidige leiefolk. Fløting var godt betalt arbeid, bedre enn skogsarbeid.^[3][4]

Brøtning og fløting var manuelt hardt og også et farlig arbeid, det var flere arbeidere som omkom. Utstyrt med fløterhake ga de seg i kast med å få tømmeret nedover elva. Når tømmeret var «kasta» og lå i vannet overtok fløterne arbeidet. Brøtningskara sin oppgave var å passe på at stokkene ikke ble liggende igjen langs land eller i bakevjer og det ikke brøttet seg (vaset seg).

Når tømmeret satte seg fast og man ikke fikk det raskt i drift igjen kunne det danne seg store tømmervaser (brøtt). Da var det viktig erfaring og dyktighet for å løse den opp, man måtte vite hvilke stokk man skulle løsne for å få løsnet hele vasen så tømret kom i gang. Dette arbeidet var meget farlig for når vasen løsnet kom alt tømmeret fort å man måtte komme seg unna. Var det spesielt farlige arbeid var det de ugifte eller gamlekara som ble bedt om å trå til.^[5]

Fløterne gikk eller løp fra stokk til stokk og det hente ikke sjeldent at de datt imellom og ble våte på beina eller på hele kroppen. De fleste av fløterne kunne ikke svømme, men de passet på hverandre best mulig. Når de skulle holde stokkene unna land og bakevjer måtte de vasse til knes og enkelte ganger helt til livet, de var mye våte og det slet på helsa. Skoene måtte ha tynne såler, slik at de hadde følelsen av hvordan stokken var. Det var en fordel med hull i skoene, slik at vannet rant ut igjen.^[2][5]

Det var opprinnelig et liv med overnatting i gapahuk og nyingen, man kunne også overnattet i små hytter eller buer. Istedenfor å ta klærne inn i bua hvor det ville bli utrivelig med rå damp av vann og gammel svette, ble de våte klærne hengt på utsida av veggen til om morgenen. Men det hendte også at de måtte sove i vått tøy når de ikke hadde tørt tøy. Senere når det kom skogsbilveger og biler kunne de kunne reise hjem eller bo på gårder eller hytter, da inneholdt ryggsekken bare dagsniste og kaffe til kaffekjelen på nyingen.^[6]

Fløterne på innsjøene og sorteringsanleggene bosatte seg oftest like i nærheten av arbeidstedet og det vokste frem små steder. Selv om arbeiderne på lenser og hengsler ikke så ofte ble våt var arbeidet her også farlig fordi det var strøm og flom.

Man foretok en rensk etter at brøtingen var ferdig, det ville si at man igjen startet øverst i elva og fikk stokker som hadde stoppet opp ut i elvestrømmen. Stokkene kunne ha lagt seg langs land, i bakevjer, satt seg fast i stryk eller som bunntømmer. Dette kunne være mye tømmer og mye slit da det var lite vannføring.

Selv om arbeidet var hardt og farlig var det mange som arbeidet hele arbeidslivet med brøtning eller fløting, lengst kunne de arbeide som var ansatt ved en lense eller hengsle, for her var arbeidet litt enklere. I 1961 fikk 127 fløtere i Drammensvassdragets sin Fløtningsmedaljen for lang og tro tjeneste av Drammensvassdragets fellesfløtningsforening. Av disse var det to mann som fikk den for 60 års arbeid og 30 for 50 års arbeid.^[5]

Hentet fra oppslagsverket Norge i det nittende aarhundre, fra kapittel Østerdalen av Jacob B. Bull.

Alt hvad der om høsten er hugget og om vinteren kjørt frem til fløtbart vand, skal nu af flommen bæres sydover fra dal til dal, fra bygd til bygd, saa langt elven rækker. Fra hundreder af smaaelver skal tømmerstok paa tømmerstok stødes ind i de større, og fra dem videre til selve Glommen. Med tømmerhake og øks, kaffekjel og nisteskræppe møder fløterlagene op til sit farlige arbeid. Dag efter dag staar de stærke mænd i det isnende vaarvand til langt op paa livet for at løsne lunner og lempe tømmer i strykene. Ombytte bliver der ikke tale om eller tid til, søvn blir der lidet af, og kaffekoppen og den stærke niste sammen med den friske luft og den store legemlige anstrengelse er det, som hjælper fløteren til at holde ud, ofte fjorten dage i træk i et arbeid, som synes at skulle overstige menneskelige kræfter. Uden betænkning gaar de til sin vaagsomme bedrift, springer fra sten til sten i det fossende stryk, hvor et feiltrin er døden, hopper fra stok til stok.^[7]