Stranda kirke (Stranda)

På 1800-tallet var folketallet i Stranda kommet opp i 1200 og kirken fra 1731 var for liten. En ny kirke ble reist på de gamle tuftene nærmere sjøen. Den ble oppført i åttekantstilen som var på moten, nabobygdene Stordal, Norddal og Ørskog (står nå på Leikong i Herøy) hadde alt fått slik kirke. Byggets grunnplan er åttekantet i midten med et tilbygg for våpenhus og et for kor. Den åttekanta stilen ble også kalt den rasjonalistiske fordi kirkerommet fikk preg av foredragssal. Gjerding antok at det var tidens mote som gjorde at denne stilen ble valgt. I andre åttekantkirker var det vanlig med fire søyler midt i skipet til å bære tak med takrytter. Slik søyler gjorde det også mulig å lage et bredere skip. Stranda kirke fikk i stedet en rad digre bjelker som bærer taket og binder sammen veggene. Dette gir fri sikt i skipet mens takhøyden blir litt mindre. Gjerding konstaterte at konstruksjonen hadde holdt i 100 år. Stranda kirke er litt smalere enn Norddal og Haram kirke. Byggearbeidet ble fullført i 1840.^[4]

Treverket i den gamle kirken var trolig for smått til å gjenbrukes, men benkedørene med merke eller navn for hver gård kom trolig fra den forrige kirken. Alterskap, prekestol med himling og to kirkeklokker ble også flyttet over fra den forrige kirken. Taket fikk i 1838 rød teglstein som i 1875 ble skiftet ut (den var ikke helt tett) og det ble i stedet lagt skiferstein som fortsatt er på taket. Kirken fikk oppvarming i form av vedovner i 1902. Opprinnelig hadde kirken fire små vindu, i 1904 ble disse sterkt utvidet i høyden og fikk en halvsirkelformet avslutning. De store vinduene er et stilbrudd ifølge jubileumsboken. I 1927 kom et lite tilbygg for sakristi og den gamle skilleveggen mellom kor og sakristi ble fjernet slik at koret ble større. Bak i skipet går et galleri rundt veggene. Utvendig har bygget vært malt hvitt fra begynnelsen. Den eldste klokken er fra 1721, den andre fra 1958 - en klokka støpt i 1823 ble da flyttet til gravplassen på Ødegård. Et rundt vievannkar av kleberstein (68 cm i diameter og 50 cm høyt) fra katolsk tid ble brukt som fot under dåpsfatet. Karet gikk ut av bruk i 1859 og ble utlånt til Ålesund museum i 1903. Steinkaret ble ødelagt da Ålesund brant i 1904.^[4] En kopi står nå i kirken. Under taket henger en modell av en tremastet fullrigger. Kirken fikk orgel første gang i 1912, dette ble skiftet ut i 1962.^[2]

 

Sløgstad var også prestegård fra 1759 til 1935 da gårdsdriften ble avviklet. Jorden ble stort sett brukt til tomter i Stranda sentrum.^[2]

Åttekantkirken ble innviet 30. september 1838 av prost Kaurin i Ørskog, med taler av Aage Schavland og Hans Conrad Thoresen. Kaptein Daae fra Solnør med noen soldater var tilkalt som ordensvakt.^[4]

En lov av 1895 bestemte at den gamle ordningen med private kirkeeiere skulle avvikles. Etter dette skulle alle kirker bli menighetens eiendom. Saken ble ordnet i 1902 ved at det ble holdt offentlig skjønn over kirkens verdi. I 1916 fikk Liabygda eget kapell og kirkegård på nordsida av fjorden.^[4]

En steinplate av hvit marmor (1,2 x 0,6 m) med relikviegjemme skriver seg fra katolsk tid. På Hans Strøms tid lå platen på gulvet fremfor alteret slik at presten sto på platen. Senere ble steinplaten brukt i trappen fremfor den ene inngangsdøren. Den var etterhvert preget av slitasje, men ble i 1929 slipt og pusset og lagt på alteret.^[4]

Prekestolen er rikt utskåret trolig av en lokal kunstner i 1648. Ifølge Peder Fyllings undersøkelse i 1876 ble utsmykningen av prekestolen gitt som gave til Stranda av fogden Niels Jacobsen Knag i 1648. Stilen ligner på altertavlen fra Ørskog kirke (nå i Bergen museum) og innventaret som gikk tapt da Borgund kirke brant i 1904. Prekestolen har spor etter å ha vært ute og ifølge tradisjonen ble den gjenfunnet i fjorden etter flodbølgen.^[4]

Tidligere var det trolig en stavkirke på stedet. Et stort fjellskred 8. januar 1731 (Skafjell-ulykka), på den andre sida av fjorden, skapte en flodbølge som skadet stavkirken slik at den var så godt som ødelagt.^[4] En korskirke i tømmer ble satt opp etter stavkirken, men 150 m lenger fra fjorden. St.Pæders-kirke på Opsvik (Uksvik) litt lenger inne ved fjorden er trolig det eldste kirkestedet i Stranda,^[6] og en av de eldste på Sunnmøre.^[7] I Aslak Bolts jordebok fra omkring 1430 er både «Pæders kirkio sokn a Strandenne» og «Sløstada kirkio sokn» nevnt.^[8] Dette viser at det en periode var to kirkesogn i Stranda og kirkestedet på Sløgstad må ha blitt etablert før Aslak Bolts tid.^[4] Helland skriver at åttekantkirken fra 1838 står på det stedet der kirken før 1731 sto, om lag 3 meter over havnivå.^[9]

Den første kirken i Stranda ble trolig reist på Opsvik (eller Upsvik eller Uksvik, 4 km fra dagens sentrum), kanskje av Arnljot Gaddabein på 1000-tallet. Kildene til historien om Gaddabein er blant annet dokumenter i Den arnamagnæanske samling. Ifølge Gjerding ble Gaddabeins forfedre ble hauglagt etter gammel skikk og i Opsvik-grenda er det bevart tre eller fire gravhauger.^[4] Arnljot skal ha vært en stormann som på reise i utlandet tok til seg kristendommen, og han bygde trolig et lite privat kapell på gården sin.^[2] Stedet for denne første kirken kalles Gamlekyrkjegarden og de eldste i grenda husket noen murer der ifølge Gjerding (1938).^[4] Senere ble det bygget en ny kirke på ny tuft i Opsvik (stedet som kalles Kyrkjegarden). Hans Strøm skrev midt på 1700-tallet at kirkegården fortsatt var synlig, men Strøm mente det bare var et sagn at den hadde vært kirke for hele indre Sunnmøre. Peder Fylling besøkte stedet i 1876 og da var grunnmurene etter kirke nr 2 fortsatt synlige. Fylling målte opp tomten til 16 alen lang i øst-vest-retning, og 12 alen 12 tommer bred i sør-nord-retning. Ved den østre kortveggen var det spor etter utvidelde i grunnmuren på 2,5 kvadratalner, trolig foten under alteret. Ved den vestlige enden fant Fylling en stor steinhelle, antatt å ha vært dørhelle. Det sto også en steinkors i nærheten og Fylling fant et par andre gravsteiner. Steinene ble brukt i en fjøsmur og gårdbrukeren på stedet hadde funnet flere graver.^[4]

Kirken på Opsvik fungerte trolig som kirke for hele indre Sunnmøre og kan ha vært en av de første på hele Nordvestlandet. Opsvik-kirken var viet til apostelen Peter («St. Pæder»), og marmorplaten på alteret i dagens kirke kom trolig fra Opsvik-kirken. Opsvik-kirken er nevnt i dokument fra 1577. Opsvik-kirken er ikke nevnt i Trondhjems Reformats 1589 og var da trolig nedlagt og inventaret er antatt flyttet til Sløgstad.^[4]

 

På 1400-tallet kom det kirke på Sløgstad som ble det nye samlingsstedet.^[4] Kirken på Sløgstad er omtalt i 1722 og kan være en stavkirke fra mellomalderen, den skal ha vært korsformet. Bøndene kjøpte i 1723 kirken med tilhørende jordegods og kjøpesummen ble fordelt på gårdene i sognet - de bøndene som betalte mest fikk de beste benkeplassen, en praksis som holdt seg til omkring 1900. Bøndene fikk store kostnader med å sette det gamle «skrøbelige» bygget i stand - et bygg som ble rasert av flodbølgen etter få år. I 1725 ble det satt inn ny glassruter. Skafjell-ulykka 8. januar 1731 skadet stavkirken slik at den var så godt som ødelagt. Ved synfaring etter flodbølgen står det at «udi det søndre Kors hvor prædige-Stolen stod i Vinkelen ved Koret, er icke noget inden Kirchen tilbage, icke heller prædige-Stolen.»^[2] Kirken ble i 1722 oppmålt til 36x22 fot (skipet) med et kor på 20x22 fot og to korsarmer på 20x22 fot hver, som ga et samlet gulvareal på 2596 kvadratfot. Korsamene ble trolig tilbygd senere og i tømmer selv kirken ellers var i stavkonstruksjon. Den fikk trolig tårn omkring 1700, et våpenhus på 12x10 fot utgjorde trolig tårnfoten.^[4] Til sammenligning er Heddal stavkirke 1626 kvadratfot og Urnes stavkirke 864 kvadratfot. Den tapt stavkirken i nabobygden Norddal var omkring 3000 kvadrat og korsformet.^[10]

 Anno 1731 dend 8. January om Aftenen Klokken 10 blev Strands Kirke der var bygt av Staver og Støtter beskadiget af en Vandflod, foraarsaget af Rammer-Fieldets udbristelse, tvert over for Kirken paa den hin side af Fjorden, thi da et stort Støkke som var et Stæd, hvorpaa stod en liden Gaard og en del Furre Skoug, udbragt af bemeldte Field, og faldt i Søen som er meget Dyb, blev dend deraf Saa oprørt at dend med 3 Skollende Dinninger overskyllede den ganske Strandbred og heelt Ramponerede Strands Kirke. 

Fra «Kyrkjestolen»^[4]

Peder Fylling noterte i 1876 at prekestolen hadde en plate med teksten «Gud Ære og Kirken til Beprydelse er denne Stol bekostet og foræret Strands Kirke av af Niels Jacobsen Knag, Foged over Sundmøer 1648.» Om prekestolen er fra 1648 må den ha fulgt med flodbølgen i 1731 og ifølge tradisjonen ble den gjenfunnet flytende på fjorden.^[2]

En korskirke i tømmer ble satt opp etter stavkirken, men 150 m lenger fra fjorden. Etter tidens regler skulle utgifter til gjenoppbygging etter brann fordeles på de andre kirkene. For tap ved naturkatastrofer fikk menigheten ingen slike støtte, selv om ba kongen om assistanse fra andre kirker. En del materialer fra stavkirken ble gjenbrukt og det ble hugget nytt tømmer i «kirketeigen» i de gårdene som kirken eide, og det ble utført en god del pliktarbeid. I 1731 var de direkte utgiftene 34 riksdaler blant annet til tjære og jern til bolter og spiker. Hans Strøm skrev at kirken «ikke er meget stor» men ordentlig bygget. Kirkegården ved stavkirkens tomt ble brukte videre.^[4]

 

Stranda lå under Ørskog til 26. januar 1759 da det ble eget prestegjeld (Sunnylven med Geiranger, som nå er i Stranda kommune, hørte da til Norddal prestegjeld).^[11] Listen er ikke fullstendig.

• Ebbe Carsten Tønder 1759-1785 (arkitekt for Stordal gamle kirke)
• Hans Benneche 1785-1793 (født i Danmark, farfar til Hans Andreas Benneche^[12])
• Tobias Brodtkorb 1793-1797
• Georg Burchard Baade 1797-1826 (valgmann fra Stranda og Stordal ved valg av utsendinger Riksforsamlingen), svigersønn av Ebbe Carsten Tønder
• Hans Conrad Thoresen 1826-1828
• Even Meldal Schjelderup Cormontan 1828-1833
• Aage Schavland 1834-1844 (stortingsmann)
• Claus Ernst Lampe 1844-1858, svoger av Claus og Jens K. Daae
• Anton Benedikt Frost 1859-1870
• Gerhard Gunnerus Bergh 1871-1879 (svoger av Aage Schavland)
• Jacob Christian Petersen 1910-1919 (senere biskop)
• Fredrik Grønningsæter 1919-1934 (den første som brukte nynorsk), far til Fredrik Grønningsæter^[2][4][13]

• Ivar Berge og Kaare Bakke (1988). Stranda kyrkje 150 år. Stranda sokneråd. 
• Jørgen Gjerding (1938). Kyrkjene i Stranda 1000–1938. Ålesund. 
• Alf Henry Rasmussen, red. (1993). «Stranda kyrkje». Våre kirker. Norsk kirkeleksikon. Kirkenær: Vanebo forlag. s. 300. ISBN 82-7527-022-7. 

• (no) «Stranda kirke (Stranda)». Kirkesøk. Den norske kirke. 
• Stranda menighet
• (no) «Stranda kirke (Stranda)». Kulturminnesøk. Riksantikvaren – Direktoratet for kulturminneforvaltning.