Skyttergravskrig

Befestning er en naturlig del av krig, men på grunn av de relativt små arméene og den korte rekkevidden våpnene hadde, var det ikke mulig å forsvare mer enn en forholdsvis smal defensiv linje eller et mindre isolert område. De lange forsvarsverker fra eldre tider som Den kinesiske mur og Hadrians mur, er unntak i militærhistorien. De var ikke beregnet på å holde ute alle fiendtlige tropper, men å gjøre det vanskelig å gjennomføre et angrep med gjennomtrenging i stor skala. Den kinesiske mur var for eksempel ikke beregnet på å holde angripere ute, men å forhindre at de fikk med seg hestene sine.

Selv om befestningskunsten og våpenutviklingen gjorde store fremskritt fra 1500-tallet førte ikke oppfinnelsen av langbuen, musketten eller artilleriet til noen store endringer. Først under den teknologiske revolusjon som skjedde i andre halvdel av 1800-tallet måtte soldatene søke dekning ved å grave seg ned i skyttergraver for bedre å overleve stridighetene.

De fleste beskyttelsesmetoder som blir brukt i skyttergravskrigføring har eksistert i mange år i beleiringskrig. Bruken av beleiringsteknikker under feltslag var det nye i skyttergravskrigen.

Julius Cæsar beskriver i sin bok gallerkrigene slaget ved Alesia. Der bygget romerne to murer rundt byen. Romerne holdt området i mellom murene. Den ytterste muren holdt forsterkninger ute, men den innerste holdt Vercingetorix' styrker innesperret. De beleirede gallerne gav opp da de til slutt gikk tom for mat.

Da skytevåpen ble oppfunnet, ble teknikkene for å angripe en by eller et fort utviklet. Den angripende armé omringet byen, eller festningen, som så ble bedt om å overgi seg. Det ble deretter bygget midlertidige befestninger både for å hindre utbrudd fra de beleirede og for å forhindre forsterkninger for å komme de beleirede til hjelp. Angriperne gravde så skyttergraver parallelt med forsvaret og akkurat utenfor rekkevidde for forsvarets artilleri. Deretter begynte sappørene å grave skyttergraver i et sikksakk-mønster slik at angriperne ikke kunne beskytes langs av gravene. Når de var innen artillerirekkevidde, gravde de en ny parallell grav med artilleriposisjoner. Om nødvendig gjentok de prosessen under dekning av eget artilleri. Prosessen ble gjentatt til de kunne storme befestningene. Etter hvert skritt i beleiringen ble de beleirede spurt om de ville overgi seg. Etter at angriperne hadde kommet seg gjennom befestningen kunne forsvarerne ikke forvente noen nåde.

Maoriene fra New Zealand bygde palisader, eller stokkader, kalt «paer» på høyder flere århundre før europeerne kom. Disse lignet på de små fortene som blant annet finnes i det britiske og irske landskapet. Da maoriene støtte på britene, utviklet de paerne til et effektivt forsvarssystem, mye mer avansert enn lignende systemer i Amerika og Europa. I maorikrigene klarte maoriene på denne måten å nøytralisere motstandernes overlegenhet i antall og våpen. Ved Ohaeawai i 1845, ved Rangiriri i 1864 og igjen ved Gate Pa i 1864, fant britene og kolonimaktene ut at et frontalangrep mot en godt forsvart pa var både ineffektivt og ekstremt kostbart.

Den første faktoren som gjorde skyttergravskrigføring mulig, var demokratiseringen av militærvesenet under den franske revolusjonen og Napoleonskrigene. Før dette besto stridende styrker av små grupper av soldater som ikke var i stand til å holde store områder lenge av gangen. Slag på denne tiden var enten ganske korte eller så endte de som beleiringer. Under Napoleon ble armeene så store at det ble vanskelig for en styrke å utmanøvrere en annen. Samtidig var det fortsatt mulig for en styrke med infanteri og kavaleri å beseire motstanderen ved direkte stormangrep. Et eksempel på tidlige skyttergraver var Torres-linjene, bygget av portugiserne i 1810 under ledelse av ingeniører fra den britiske hæren under krigene på Den iberiske halvøy.

 

Det som gjorde angrep mot etablerte skyttergraver vanskeligere var utviklingen av skytevåpnene på 1800-tallet, særlig innføringen av langrekkende rifler som standardvåpen for infanteriet og mer effektivt atrilleri med splintgranater. Denne utviklingen gjordet det for farlig for soldatene å bli stående i åpent lende, og løsningen ble å grave en forsenkning å ligge i, som etter hvert utviklet seg til sammenhengende skyttergraver. Under Krimkrigen (1853–1856) ble det bygget enorme nettverk av slike skyttegraver.^[2] Selv om det ikke var åpenbart den gangen, skulle dette sette standarden fro moderne krigføring de neste 60 årene.^[3]

Da den amerikanske borgerkrigen startet i 1861 ble samme taktikk brukt som under Napoleon. Da krigen var slutt i 1865 hadde verden fått den første forsmak på krig slik verden skulle oppleve den under første verdenskrig. Under denne krigen ble det innført mekaniske maskingevær som Gatling-gevær, bunkere, skyttergraver; store menneskelige tap ble resultatet. Beleiringen av Petersburg mot slutten av krigen står i skarp kontrast til det første slaget ved Bull Run i krigens åpningsfase, hvor det fremdeles var mulig å manøvrere. Berømte stormangrep slik som ved slaget ved Gettysburg viste at det var fåfengt med direkte angrep mot en vel etablert forsvarslinje.

To faktorer la grunnlaget for denne utviklingen. For det første hadde man nå rifler i tusentall, med vesentlig større rekkevidde i forhold til tidligere tiders glattløpede musketter. Disse gjorde at en soldat i dekning kunne skyte på fienden på mye større avstand enn tidligere. Ildhastigheten var også blitt forbedret med enhetspatroner og senere magasingeværer. Denne utviklingen pågikk samtidig som stridsteknikk og taktikk fortsatt hørte hjemme i napoleonstiden hvor rekker av skyttere i sluttet orden, angrep fiendens tilsvarende linjer av oppreiste soldater. Dette misforholdet førte til at tapstallene økte dramatisk.

I tillegg til at våpnene fikk økt rekevidde og effekt fantes det ikke noe praktisk kroppsbeskyttelse til forsvar mot den bedrede effektiviteten fra våpnene. Og siden det ikke skjedde noen forbedring innen transport var det heller ikke mulig å redusere eksponeringen fra fiendtlig ild ved å flytte seg fortere på slagmarken.

Piggtråd så dagens lys kort tid etter den amerikanske borgerkrigen. Den skadet i og for seg ingen, men reduserte angripernes framrykningshastighet og ga forsvarerne bedre tid til å skyte på angriperne.

Blant våpnene som fikk bedret rekkevidde og effektivitet var også artilleriet. Artilleri i forskjellige former hadde dominert på slagmarken i uminnelige tider. Utviklingen av artilleri utviklet seg raskt i annen halvdel av 1800-tallet. Bakladermekanismer, høyeksplosive granater og hydrauliske rekyldempere økte kanonenes presisjon, ildhastighet og effekt på målet. Den smale stripen ingenmannsland mellom skyttergravslinjene ble brått farlig å krysse.

 

 

 

Mot slutten av 1. verdenskrig ble fronten mer mobil. Flere faktorer bidro til dette, særlig samordnende operasjoner mellom flere infanteri, stridsvogner og fly og ny infanteritaktikk med økt vekt på mobilitet. Den. Dette førte til at lavere offiserer som var i kamphandlingene ble gitt ansvar for å tilpasse strategien på stedet. Denne taktikken viste seg effektiv ved Menin Road Ridge, den tyske våroffensiven i 1918 og under den britiske offensiven på høsten samme å. Britenes taktikk fra denne offensiven ble utviklet videre i mellomkrigstiden, spesielt av de to britiske militærtenkerne J.F.C. Fuller og B.H. Liddel Hart. Disse ideene plukket tyskerne opp, og videreutviklet dem til Blitzkrieg-konseptet.

De overlegne seierne til tyske styrker tidlig i andre verdenskrig viste at manøverkrigføringen Blitzkrieg virket i store, åpne landområder, og store fforsvarslinjer som Maginot-linjen enkelt kunne omgås. Ulendt terreng gjorde det mulig å bygge mer varige forsvarslinjer, som den tyske Gustavlinjen mot de alliertes framrykking i Italia, bemannet med 15 tyske divisjoner. Denne linjen skapte like blodige og stillestående kamper som dem under 1. verdenskrig.^[4] I senere kriger på 1900-tallet lå ikke forholdene til rette for skyttegravskrig. I Korea-krigen, Vietnamkrigen og den afghansk-sovjetiske krig den teknologiske forskjellen mellom partene mye større, og ledet i stedet til geriljakrig.^[5]

Beskyttelsesstillinger har likevel blitt gravd der froholdene har ligget til rette for det, selv om de ikke har vært like velutbygget som under 1. verdenskrig. Eksempler på konflikter med større elementer av skyttergravskrig er krigene mellom Eritrea og Etiopia (1998-2002). Under Iran–Irak-krigen på 1880-tallet og under Krigen i Ukraina på 2020-tallet sto imidlertid to mer jevnbyrdige partnere mot hverandre. Begrenset tilgang til kampfly, nye og moderne panservernvåpen og luftvernsystemer begrenset muligheten for manøverkrigføringen, og bruken av store mengder utrent infanteri og artilleri gjorde at skyttegravstaktikk igjen ble brukt.^[6] Under kampene rundt Bakhmut ble til og med gamle Maxim maskingevær tatt i bruk i tilsvarende rolle som de hadde hatt under 1. verdenskrig.^[7]

En forsvarslinje i nyere tid vil være av noenlunde samme mønster som den tyske Gustavlinjen. Den skulle ha vaktposter mellom større forsvarsposisjoner omringet av mindre fortifikasjoner langs skyttergraver eller dype graver originalt ment som sperringstiltak eller som et rent transportmiddel for rask forflytning.

• Koreakrigen 1950-1953
• Den første indokinesiske krig 1945-1954
• Vietnamkrigen 1959-1975
• Utmattelseskrigen 1968-1970
• Oktoberkrigen 1973
• Den andre sino-vietnamesiske krig 1979-1990
• Den eritreiske selvstendighetskrigen 1961-1991
• Iran–Irak-krigen 1980-1988
• Gulfkrigen 1991
• Den eritreisk-etiopiske krig 1998-2000
• Den etniske konflikten på Sri Lanka 1983-2009
• Østfronten udner Krigen i Ukraina, 2014->

Ved inngangen til første verdenskrig forberedte de europeiske nasjonene seg på å gå i strid basert på strategi og taktikk ikke ulikt det som ble gjort under Napoleonskrigene. Alle forutsetningene for stillestående krigføring var der, men ingen av generalene aksepterte disse faktorene. Etter den første mobile fasen som endte i slaget ved Aisne i 1914 søkte sentralmaktene og ententemaktene å utflankere hverandre ved å prøve å omgå hverandres flanker. Denne fasen er kjent under navnet «the race to the sea». Før jul 1914 var det etablert to parallelle sammenhengende skyttergravssystem fra den sveitsiske grensa helt til nordsjøkysten i Belgia. Omgående bevegelser rundt fiendens flanker var ikke lenger mulig og krigen gikk inn i en statisk fase som skulle vare nesten ubrutt fram til høsten 1917. Skyttergravskrig ble dagens orden på vestfronten helt fra 1914 til slaget ved Cambrai 17. november 1917 og senere den tyske våroffensiven som startet 21. mars 1918.

I løpet av krigen utviklet skyttergravssystemene seg fra de improviserte forsvarsverkene fra 1914 til påkostede og kompliserte systemer som ble utviklet i løpet av konflikten. Den typiske avstanden mellom skyttergravene var mellom 100 og 300 meter, et område som ble kalt «ingenmannsland». På Østfronten var det hele tiden større mobilitet mellom arméene. Manøverkrigføringen ble i større grad opprettholdt som stridside i dette operasjonsområdet.

I begynnelsen av krigen utviklet britene et system med tre parallelle skyttergraver bak hverandre. Hver linje var koblet til hverandre med løpegraver. Krysningspunktet mellom den fremste skyttergraven og løpegraven var et viktig punkt, godt forsvart, spesielt ved soloppgang og solnedgang. Da sto hele avdelingen klar i det britene kalte «stand to». Rundt 60–90 meter bak den fremste skyttergraven var en støtteskyttergrav eller kommunikasjonsgrav. Her samlet avdelingen seg om den fremre skyttergraven ble beskutt av artilleri. Rundt 250-450 meter bak fronten lå en reserveskyttergrav. Her var det meningen å samle seg til motangrep om fienden erobret de fremste skyttergravene.

Midlertidige skyttergraver ble også bygget. De kunne gi beskyttelse til avdelinger som skulle gjennomføre angrep, eller for at sappører skulle ha et gunstigst mulig utgangspunkt for operasjoner i ingenmannsland.

Flere kilometer mot bakre linjer var det ofte et sett med reserverskyttergraver som var helt eller delvis forberedt. De skulle brukes om styrkene måtte trekke seg tilbake fra egne fremste stillinger. Tyskerne hadde etablert taktikk for forsvar i dybden. I 1916 hadde de tyske avdelingene ved Somme etablert to fullstendige skyttergravsanlegg med et tredje under oppføring. Den fremste linjen var bemannet for å bremse ned britenes angrep, men den bakre tyske linjen var fullt oppsatt og omtrent umulig å trenge igjennom. Dette var en genial måte å øke forsvarernes overtak for mobiliteten på slagmarken var fortsatt meget beskjeden. Angriperne kunne ikke bevege seg langt før kommunikasjon og levering av forsyninger ble umulig og soldatenes utmattelse gjorde at videre framrykking ikke var mulig.

 

Skyttergraver ble aldri anlagt i en rett linje. De var bygget i sikksakk for å forhindre at en fiendtlig inntrenger ikke skulle kunne skyte langsetter. Effekten av splintgranater fra artilleriet ble også redusert.

Den siden av skyttergraven som vendte mot fienden hadde vanligvis et trinn som soldatene kunne stå på for å skyte. Begge sidene var forsterket etter beste evne med trevirke, bølgeblekk, sandsekker og netting. Bunnen av graven var vanligvis belagt med treplanker.

Dekningsrom av varierende type ble anlagt i støttegraven. Britene gravde seg vanligvis 2,5-5 meter ned, mens tyskerne gravde seg opp til tre etasjer ned med betongtrapper mellom etasjene.

For å se ut av skyttergravene hadde soldatene små kikkhull. Noen kikkhull var bare hull mellom sandsekkene mens andre var dekket av små stålplater. Skyttergravsperiskop ble også brukt. I sin enkleste form besto de bare av to speil på en pinne.

Skyttergravene kunne graves på tre måter. Enten kunne de graves ovenfra og ned, men dette utsatte mannskapene for beskytning, eller fra siden, men da var det få som kunne jobbe av gangen. Det tredje alternativet var å grave en tunnel, og så fjernet man «taket» da skyttergraven var ferdig. Britiske retningslinjer sa det tok 450 mann seks timer med arbeid på natten å grave ut 250 meter med skyttergrav.

Høyt grunnvannspeil og dårlig drenering gjorde at skyttergravene ofte hadde vann i bunnen. Dette var spesielt ille i Flandern hvor britene opererte. Som en konsekvens av dette ble mange skyttergraver i Flandern bygget av sandsekker oppe på bakken

 

De forskjellige nasjoner hadde forskjellig rotasjonspraksis for soldatene i fremste linje. Britene hadde et velutviklet system som gjorde at soldatenes periode i fremste linje ble forholdsvis kort, ofte mellom én dag til to uker. En britisk soldats tjenesteår kunne deles opp slik:

• 15 % i frontlinjen
• 10 % i støttelinjen
• 30 % i reserven
• 20 % hvile
• 25 % annet (sykehus, reise, permisjon, opplæring og så videre)

Selv når soldatene var ved fronten, opplevde de gjerne ikke direkte kampsituasjoner mer enn et par ganger i året. Det kunne være et angrep, forsvar mot et fiendtlig angrep eller mindre operasjoner. Soldatene i de beste avdelingene kunne likevel oppleve å delta oftere i operasjoner, slik som de regulære britiske divisjonene, det kanadiske korpset, det franske XX korps og Anzac-styrkene.

Noen områder av frontlinjen var rolige gjennom hele krigen. Og var noe som gjorde livet i skyttergravene forholdsvis enkelt. Andre deler av linjen var det alltid aktivitet. Spesielt var Ypres ille for britene. Men også avdelingene i de rolige områdene opplevde daglig at egne soldater ble såret eller drept på grunn av fiendtlige skarpskyttere, artilleri og stridsgass. I de første seks månedene av 1916 var ikke britiske styrker involvert i slag på vestfronten, og allikevel hadde de 107 776 falne.

Et frontavsnitt kunne bli tildelt et korps, som vanligvis var inndelt i tre divisjoner. To av disse holdt hvert sitt frontavsnitt, og den tredje sto i bakre linje som korpsreserve og for å gi soldatene mulighet for hvile. Dette mønsteret ble gjentatt nedover i organisasjonen. Divisjonen hadde tre brigader, to i front og en i reserve. Slik fortsatte det videre nedover i underavdelingene. Jo lavere nivå en avdeling var på, jo oftere ble den rotert inn og ut av frontlinjetjeneste.

På dagtid gjorde skarpskyttere og artilleriobservatører i ballonger og fly livet vanskelig for dem som forsøkte å forflytte seg, så fronten var vanligvis stille. På nattestid økte aktiviteten siden mørket gjorde at man kunne forflytte styrker, få fram forsyninger, vedlikeholde skyttergravene og piggtrådsperringene samt sende ut oppklaringspatruljer for å kartlegge fiendens stillinger.

Små raid ble utført for å ta fanger og erobre dokumenter. I løpet av krigens gang var britene spesielt aktive da de så det som nyttig for å holde moralen oppe blant egne styrker i tillegg til å nekte tyskerne fritt spillerom i ingenmannsland. Raidene var svært risikofylte. Eg en britisk analyse etter krigen konkluderte med at de antageligvis ikke var verdt bryet.

Tidlig i krigen var det fremdeles mulig med overraskelsesraid. Spesielt kanadierne benyttet seg av dette. Senere gjorde den økte beredskapen dette vanskeligere. Før 1916 hadde raid blitt til nøye koreograferte hendelser med nært samarbeid mellom artilleri og infanteri. Et raid åpnet med et intenst artilleriangrep som var ment å drive tilbake den fiendtlige avdelingen fra frontlinjen og å ødelegge piggtrådsperringene. Etter dette ble artilleriet brukt til å forhindre fienden å bringe fram forsterkninger og bevege seg i eget område. Under angrep ble det lagt en bevegelig sperreild foran ene styrker som flyttet seg forover etter hvert som infanteriet beveget seg framover. Dette bel gjort for å forhindre at fiendens styrker kunne beskyte egne styrker under framrykningen.

 

Under første verdenskrig var kamphandlingene så intense at omtrent 10 % av de stridende soldatene ble drept. Om man sammenligner med en gjennomsnittlig tapsrate på 5 % under boerkrigen og 4,5 % under andre verdenskrig ser man at det er et høyt tall. For soldater fra Storbritannia og Samveldet som tjenestegjorde på vestfronten var andelen 12 %, men andelen av drepte og sårede til sammen var 56 %.^{[trenger referanse]} Hvis man tar med at for hver soldat på fronten var det rundt 3 soldater i støttefunksjoner (artilleri, tren og sanitet), så var det usannsynlig for en kampsoldat å komme gjennom hele krigen uten å bli skadet på noen måte.

De medisinske kunnskaper var fortsatt relativt mangelfulle. For eksempel var ikke antibiotika oppdaget ennå. Små skader kunne være dødelige hvis de ble infiserte og utviklet koldbrann. Tyskerne fant at 12 % av benskader og 23% av armskader førte til at soldaten døde, hovedsakelig på grunn av infeksjoner.^{[trenger referanse]} Amerikanerne erfarte at 44 % av dem som fikk koldbrann døde. Halvparten av dem med hodeskader døde og bare 1 % av de med bukskader overlevde.

Tre fjerdedeler av de skadde ble såret av artilleriild. Et sår fra en splint fra en artillerigranat var ofte verre enn fra en kule. Splinter var ofte mer forurenset, og ga større sjanse for infeksjon. Dette førte til at en soldat hadde tre ganger så stor risiko for å dø fra en splintskade fra en artillerigranat i brystet enn fra en skuddskade fra et gevær eller maskingevær. I tillegg var de psykologiske påkjenningene fra artilleriild store. Mannskaper som måtte holde ut under lengre bombardement fikk ofte senskader som man ikke forsto omfanget av på den tiden.

Som under mange andre kriger før og etter første verdenskrig var den viktigste dødsårsaken sykdom. De sanitære forholdene i skyttergravene var dårlige og vanlige sykdommer inkluderte dysentri, tyfus og kolera. Mange soldater led av parasitter og plager som skyttergravsfot. En annen dødsårsak var eksponering for vær og vind siden temperaturen ofte kunne være under frysepunktet.

Døde kropper ble ofte liggende i ingenmannsland til fronten flyttet seg. På det tidspunktet hadde likene blitt så oppløste at de ikke kunne identifiseres. I noen operasjonsområder slik som ved Nek i Gallipoli, ble ikke de døde begravet før etter krigen. Over hele vestfronten fant man døde etter krigen etter hvert som åkre ble pløyd og kjellere gravd ut.

Spesielt tidlig under krigen ble offisielle våpenhviler arrangert slik at man kunne hente de døde og begrave dem.^{[trenger referanse]} Senere ble dette strammet inn fra offisielt hold, men soldater på begge sider overholdt ofte lokale våpenhviler for at begge sider skulle kunne hente sine døde og sårede.

Den fundamentale strategien i skyttergravskrig var å forsvare sin egen posisjon mens man forsøkte å etablere et gjennombrudd av fiendens frontlinje for å komme inn i hans bakre områder. Dette endte med utmattelseskrig da begge sider brukte ressurser på å gradvis tære på motstanderens ressurser i håpet om at motstanderen først var ute av stand til å føre krig. Det forhindret dog ikke militære ledere fra å forsøke å slå ut motstanderen i ett kraftig angrep – det var bare at slike angrep som regel endte i massive tap for den angripende part. Et eksempel er øverstkommanderende for de britiske styrkene under første verdenskrig; general Douglas Haig. Han var konstant på utkikk etter det definitive gjennombruddet hvor han ville sende gjennom kavaleridivisjonene sine. Hans to store offensiver ved Somme i 1916 og Flandern i 1917, utviklet seg raskt til kostbare utmattelsesslag. Et annet eksempel fra første verdenskrig er tyskerne, som under slaget ved Verdun bevisst forsøkte å slite ut fienden i den hensikt å «la den franske hær forblø».

 

Tidlig i første verdenskrig var den vanlige angrepstaktikken at en bølge av soldater med bajonetten påmontert geværet gikk over kanten på skyttergraven samtidig og marsjerte på linje over ingenmannsland mot de fiendtlige skyttergravene. Eksempler på vellykket bruk av denne taktikken er få da soldatene ble møtt av massiv fiendtlig ildgivning fra artilleri og maskingeværild. Senere ble det mer vanlig å angripe om natten fra framskutte posisjoner i ingenmannsland der piggtråden var klippet på forhånd.

I 1917 utviklet tyskerne en infiltrasjonstaktikk hvor små grupper med godt trente og godt utrustede soldater angrep fiendenes svake punkter, omgikk sterke befestninger og trenge langt inn i bakre områder. Hvor langt disse styrkene kunne nå ble fremdeles begrenset av forsynings- og kommunikasjonslinjene.

Artilleriet hadde to roller i et infanteriangrep. Den ene var under forberedelsene da de hadde som oppgave å ødelegge fiendens forsvarsverker og sørge for at han holdt seg i sine dekningsrom. Senere dekket de framrykningen med sperreild som hele tiden bombarderte området rett foran egne styrker.

Å ta målet var bare halve slaget. Man måtte også befeste det okkuperte området og holde det når fiendens motangrep kom. Infanteriet måtte ta med seg våpnene og ammunisjonen de trengte for å ta skyttergraven i tillegg til sandsekker, piggtråd, spader og hakker til bruk i befestningsarbeidet. Tyskerne la stor vekt på øyeblikkelige motangrep. Dette utnyttet britene fra 1917 ved å begrense framrykningen sin slik at de kunne møte motangrepet fra vel forberedte forsvarsposisjoner.

Artilleriet var en sentral våpengren i skyttergravskrigen. Et infanteriangrep var sjeldent vellykket uten at det hadde omfattende artilleristøtte. I tillegg til å bombardere fiendtlig infanteri i skyttergravene skjøt man også mot motstanderens artilleri i såkalt kontrabeskytning av fiendens artilleri.

Artilleri ble også brukt for å ødelegge piggtrådsperringer for å gjøre framrykning for egne styrker raskere og enklere. Piggtråden var et av elementene som gjorde skyttergravskrigen mulig. Sammen med maskingeværet og artilleriet gjorde dette all framrykning svært vanskelig.

Maskingeværet kom i hovedsakelig to typer; tunge, vannkjølte mitraljøser og lette luftkjølte maskingevær. Kjølekappe rundt løpet på de tunge maskingeværene og en medfølgende vannkanne som ekstra reservoar gjorde disse våpnene best egnet for bruk i faste stillinger. Maskingeværer krever mannskaper på fra to til åtte soldater for å flytte dem, operere dem og holde dem forsynt med ammunisjon og vann. Fordelen var at de kunne skyte kontinuerlig over lengre perioder. Et luftkjølt maskingevær var mye lettere og enklere å bære under bevegelig strid, men ble også mye fortere varmt. De lette luftkjølte maskingeværene ble derfor brukt til å nærstøtte lags- og troppsnivå og de skjøt korte presise byger mot fienden.

• First world war (engelsk)