Snabelsko

 

Snabelsko av lær i et skomakerverksted i det franske middelaldersenteret Archeon. Klikk på bildene for større versjoner.

Snabelsko ble på engelsk kalt crakow eller crackowes («(sko fra) Kraków») eller poulaine, pullayne eller poulaines,^[1] ord avledet av det gamle franske navnet på Polen. Navnene, som stammer fra heholdsvis midten av 1300- og 1400-tallet, viser til at moten kom fra Polen der skotypen skal ha vært moderne allerede omkring år 1100. Derfra spredte skikken seg til Italia og andre europeiske land der de var populære fra cirka 1380 til 1410, men så ble umoderne. Sko i «polsk stil» (souliers a la Poulaine) vendte imidlertid tilbake som en nyhet i Frankrike og England og kom på moten igjen fra 1460 til 1480. Snabelsko kan generelt også omtales som long-toed shoes^[4] på engelsk og mer spesielt som pistachios.^[5] Eldre engelske betegnelser er pigases (pigaciæ og pigatiæ på middealderlatin på 1000- og 1100-tallet) for skoen og pikes og piggains for selve skotuppen .^[4] På tysk kan betegnelsen Schnabelschuh brukes om skoen og Schnabelspitze brukes om «nebbspissen».^[6]

Snabelsko er kjent i Europa allerede på 900-tallet, men ble særlig populære i gotikken. De var karakteristiske for den burgundiske klesmoten. Også i Norden var snabelsko vanlige.^[7]

Den egentlige opprinnelsen er uklar, men moten blir iblant ført tilbake til Fulko av Jerusalem, en fransk greve som ble konge av Jerusalem og døde i 1142. Han skal ha tatt slikt fottøy i bruk for å skjule en deformert fot. Orderic Vitalis slo fast at Fulko var en «lastefull og beryktet person. Da føttene hans var vanskapt, fant han på å la skoene sine gjøre lange og meget spisse i tåen, slik at de skjulte misdannelsen. Derfor syr skomakerne vestpå nå sko som ligner skorpionhaler, og er bare altfor ettertraktet både av rike og fattige.»^[8] Spisst fottøy er imidlertid kjent fra Midtøsten fra omkring 3000 f.Kr.^[9] og er fortsatt en del av tradisjonelle drakter derfra. Europeiske korsfarere, som begynte sine korstog i 1095, kan derfor ha ført skikken med seg hjem etter påvirkning østfra.^[4]

Snabelskoene i middelalderen var myke, smale og manglet hæl, og de ble ofte båret sammen med sandalliknende tresko eller -bunner, det vil si undersko eller løse såler laget av tre og forsynt med lærreimer. Slike undersko ble på tysk kalt Trippe^[10] og hadde samme funksjon som seinere tiders kalosjer. Snabelsko ble brukt både av kvinner og av menn, som kunne ha de aller lengste tuppene.

Den spisse snabelen var til å begynne med ganske kort, men ble etter hvert lengre og en slags markør for hvilken samfunnsklasse bærerne tilhørte; jo lengre snabel, jo høyere posisjon hadde de i samfunnshierarkiet. I Frankrike kunne skotuppene omkring år 1310 være to fot lange for de aller mest fornemme, én fot for de rike og en halv fot for vanlige borgere. I ekstreme tilfeller måtte de lange skospissene derfor bøyes bakover og bindes fast i en stropp eller et kjede under kneet for at bæreren ikke skulle snuble i dem.^[11][1] Det skal også ha bli brukt hvalbarder for å avstive spissene, så de ikke kom i veien. Overklassens føtter virket dermed lange og slanke, til forskjell fra de breie og flate føttene til fattigfolk som dessuten ofte gikk barføtt.

Som mange andre utslag av de rikes overdrevne klesstil, ble også snabelskoene kritisert av kirken som uttrykk for forfengelighet og hovmod, en av de sju dødssyndene. Uttrykket «å leve på en stor fot» (på fransk être sur un grand pied),^[12] det vil si leve over evne eller føre et overdådig liv, skal visstnok stamme fra denne perioden.

Snabelsko ble etter hvert avløst av andre skotyper. Det gjaldt blant annet «oksemuleskoene», lave sko med nærmest motsatt form av de spisse snabelskoene, nemlig med ekstra brede snuter. «Oksemulene» oppstod i den tyske renessansen på 1450-tallet og var vanlig fottøy for begge kjønn i første halvdel av 1500-tallet.