Snau

Snauene var bestykket med fra 5 til 16 kanoner i begynnelsen av 1700-tallet og var ment for kystfarende patruljer med gode egenskaper for manøvrering i skjærgården. De kunne også gå ut på åpent hav ved behov for rekognosering, konvoitjeneste og kaperjakt. Som handelsskip ble de brukt både til Middelhavsfart og reiser til Vest-India.

Som orlogsskip erfarte man etter hvert at begrenset størrelse, spesielt dekksarealet, og svak bestykning gjorde dem lite skikket til å bekjempe kapere. Dermed meldte det seg behov for lette fregatter, mindre fregatter med kun ett åpent kanondekk.

Disse lette fregattene var videreutviklet fra snauen med én mesanmast, og båttypen kan derfor kalles snaufregatt. Vanligvis var de bestykket med fra 16 til 26 kanoner. En snau fregatt er egentlig forstørrede snauer med et åpent kanondekk uten halvdekk eller bakk. Disse er erstattet av korte plattformer både akterut og forut. De var bygget for fart, men var ikke gode artilleriplattformer på grunn av det smale underskroget. Kanonene var plassert lavt slik at det kunne bli vanskelig å slåss i moderat og røft vær.

Flesteparten av de dansk-norske fregattene i tiden fra 1700 til 1750 var snaufregatter. Da de første sanne fregatter kom i dansk-norsk tjeneste med en bestykning på fra 24 til 36 kanoner ble de tidlige snau fregattene betegnet som snauer og var sin tids svar på korvetten eller sluppen med tre master.

I ettertid er den meste kjente snauen fra den dansk-norske historien Peter Wessels «Ormen» som han var ombord på fra oktober 1711 til april 1712. På bare åtte måneder gjorde han snauen, som var på flåtelistene fra 1711 til 1714, berømt.

«Løvendals Galei», Peter Wessels fregatt, var ikke en snaufregatt, men en galei-fregatt.

• (en) Snows (ship) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons