Slaget ved Vouillé

Klodvigs frankiske hær ble sinket av den regnsvulmete elven Vienne, likevel greide frankerne å komme på vestgoterne sør for Vouillé.^[1] Med sine bueskyttere og missiler stasjonert i bakenden av hæren, sendte Klodvig resten av hæren framover i angrep for å komme i direkte nærkamp med vestgoterne.^[1] I løpet av denne kampen ble Alarik drept, etter signende av Klodvig selv, og da vestgoterne oppdaget at deres leder var død, brøt de sammen og flyktet.^[1]

Etter Klodvigs suksess i dette kampen utnevnte den bysantinske keiser Anastasios I ham til æreskonsul og patrisier (ikke konge).^[2] Slaget tvang vestgoterne til å trekke seg tilbake til Septimania, en liten stripe av land langs middelhavskysten av det som dagens sørlige Frankrike, som de fortsatte holde kontrollen over. Mens suksessen ved Vouillé gjorde det mulig for frankerne å ta kontrollen over den sørvestlige delen av Frankrike og erobre Toulouse, som ble gjort til et frankisk kjerneområde og hvor de frankiske kongene også bodde. Alariks illegitime sønn Gesalek forsøkte å organisere et motangrep på Narbonne, men han ble avsatt og til sist drept da Narbonne ble erobret av styrker fra Burgund, allierte av frankerne. De holdt Narbonne fram til

Frankiske Aquitania, som tidligere var forbundet med hispanisk-romerske handelsruter og territorier, ble en isolert utpost, sett ut fra mangelen på handel på 600- og 700-tallet.

• Bachrach, Bernard S. (1972): Merovingian Military Organization, 481-751, University of Minnesota Press.
• Frassetto, Michael, red. (2003): Encyclopedia of Barbarian Europe: Society in Transformation, ABC-CLIO.
• Ewig, Eugen (1993): Die Merowinger und das Frankenreich, Stuttgart: Kohlhammer W., GmbH.
• Mathisen, Ralph W.; Shanzer, Danuta, red. (2012): The Battle of Vouillé, 507 CE: Where France Began, Walter de Gruyter Inc.

• «The Battle of Vouillé», Les Amis De Saint Avit-Sénieur