Slaget ved Baecula

Etter at Scipio overraskende angrep og erobret Karthago Nova, ble de tre karthagenske arméene i Spania separert. De tre generalene var uenige og gav dermed romerne en mulighet til å ta seg av dem en etter en.

Scipio gikk mot Hasdrubal Barca i 208 f.Kr.. Hasdrubal overvintret ved Baecula, ved den øvre delen av elven Baetis (dagens Guadalquiver).

Da Hasdrubal hørte at romerne var på vei, flyttet han leiren sin til en sterkt befestet posisjon, et høyt og dypt platå sør for Baecula. Det var beskyttet av raviner på flankene og hadde elven foran og bak. Platået var dannet i to nivåer, og Hasdrubal plasserte sine lette tropper på det laveste og hovedleiren på det øverste.

Etter at han kom frem, var Scipio først usikker på hvordan han skulle angripe den formidable posisjonen, men siden han også var bekymret for at de to kartagenske arméene skulle dra fordel av hans mangel på handling og slutte seg til Hasdrubal, satte han i gang et angrep den tredje dagen.

Før hovedangrepet sendte Scipio ut en avdeling for å blokkere inngangen til dalen som delte de to arméene og én til veien som førte nord mot Baecula. Han sikret dermed sin hovedstyrke, mens han kunne trakassere karthagenske forsøk på å trekke seg tilbake.

Etter at disse innledende utplasseringene var gjort, rykket de lette romerske troppene frem mot sine karthagenske motparter på det første platået. Til tross for den bratte skråningen og en skur av kastevåpen, hadde romerne små problemer med å drive de karthagenske lette troppene bakover så snart de kom i nærkamp.

Scipio forsterket sine fremste styrker og satte i gang en knipetangsmanøver mot den karthagenske hovedleiren ved å beordre Gaius Laelius til å lede halvparten av de gjenværende tunge fotsoldatene til høyre for fiendens posisjon, mens han selv angrep til venstre. I mellomtiden klarte ikke Hasdrubal, som hadde inntrykk av at det romerske angrepet bare var en trefning (Scipio hadde gjemt hovedarméen i leiren helt til det endelige angrepet), å sette ut sin hovedstyrke skikkelig. Han var dermed dårlig forberedt mot romerne på tre sider.

Hasdrubal klarte å trekke seg tilbake uskadet, til tross for at han var i fellen, sammen med sine elefanter, forsyninger og mesteparten av sine karthagenske tropper. Det ser ut til at mesteparten av hans tap i slaget var lette tropper og spanske allierte. Dette var hovedsakelig på grunn av at legionærene valgte å plyndre den karthagenske leiren fremfor å gjøre seriøse forsøk på å følge etter Hasdrubal.

Etter slaget førte Hasdrubal sin svekkede hær over de vestlige passene i Pyreneene inn i Gallia. Senere gikk han inn i Italia med en hovedsakelig gallisk styrke i et mislykket forsøk på å slutte seg til sin bror Hannibal.

Mange historikere kritiserte Scipio for at han lot Hasdrubal unnslippe fra Spania. Men ved å forfølge Hasdrubal gjennom ukjent, fjellrikt og fiendtlig terreng, mens han etterlot seg to karthagenske arméer som hadde full styrke og som var tallmessig overlegne bak seg, ville han bare risikere enda en katastrofe som slaget ved Trasimene.

I stedet trakk Scipio sin hær tilbake til Tarraco og klarte å sikre allianser med de fleste av de spanske stammene som skiftet side etter romerske suksesser i Karthago Nova og Baecula.

Imens landet karthagenske forsterkninger i Spania i løpet av vinteren. Snart ville de sette i gang et siste forsøk på å gjenvinne sitt tapte terreng.

• Hart, B.H. Liddell (1926): Scipio Africanus: greater than Napoleon; ISBN 0-306-80583-9
• Bagnall, Nigel (1990): The Punic Wars; ISBN 0-312-34214-4
• Polybios (1979): The Rise of the Roman Empire; overs. Ian Scott-Kilvert; ISBN 0-14-044362-2
• Lancel, Serge (2000): Hannibal; overs. Antonia Nevill; ISBN 0-631-21848-3