Slaget på Pelennor-engene

Slaget på Pelennor-enga var i J.R.R. Tolkiens verden det største slaget under ringkrigen, og i tillegg det største slaget i hele det tredje tideverv. Slaget fant sted i Gondor, Midgard – et kontinent på Arda, som er ment av Tolkien å være verden i en fjern fortid.

Etter Osgiliaths fall og etter at murene rundt Pelennor-engene var tatt var det ikke lenger en barriere for Mordors hærer å forsere, som deretter forflyttet seg ut på Pelennor-enga den 15. mars, år 3019 det tredje tideverv, mens det store mørket bredte om seg og mørkela hele himmelen.

Mordors hærer besto av over 18 000 haradrim, tusenvis av austringer og styrker fra Khand,olifanter, troll og titusener av orker. Så mange var de at hele Minas Tirith ble omringet, og de var fylket over hele Pelennor-engene.

Før morgenen kom, ble rambukken Grond (kalt opp etter Morgoths våpen) brukt til å knuse byens hovedport, og heksekongen red inn i byen uten motstand. Der møtte han Gandalv den Hvite. Før Gandalv fikk muligheten til å vise sin styrke, galte hanen og man kunne høre Rohans krigshorn gjalle i det seks tusen ryttere tok del i slaget. Mordors strategi angående Rohan hadde slått feil to ganger, da Mordor ville fokusere på å ikke la Rohan entre kampen i det hele tatt.

Heksekongen ble da nødt til å forlate byen og ri ut for å møte den nyankomne hæren i stedet for å slåss mot Gandalv. Kong Théodens flanke drev Mordors hærer ned fra halve sletta fra nord, og slaktet haradhrims hærfører og hans fanebærer. Da Heksekongen av Angmars beist angrep kong Theoden, falt kongens hest Snømana med kongen på ryggen og landet på ham – hvilket knuste hans underliv. En kriger kalt Dernhelm kom til og forsvarte den døende kongen, slaktet heksekongens beist og utfordret dens rytter.

Dernhelm ble gjort til latter av Angmar, og fikk høre at "ingen mann kan drepe meg". Dette viste seg å være sant, da hobbiten Munti fra Hobbitun stakk ham i hans mektige kne-sene med et sverd som ble smidd århundrer før krigen mellom Arnor og Angmar, og som var blitt beskyttet med forbannelser rettet mot nettopp Heksekongen selv – og som nå ble hans bane. Dernhelm slaktet ham, og det viser seg da at Dernhelm varÉowyn, Éomers søster – og ingen mann i det hele tatt. Imrahil gjorde også et utfall fra byen ledet av sine svaneriddere.

På samme tidspunkt ble også Faramir, Denethors sønn alvorlig skadet. Grublende på visjonene om Gondors utslettelse som Sauron hadde sendt ham via hans palantír (synestein), bestemte Denethor seg for å brenne seg selv levende – og ta med seg Faramir i døden. Pippin, som var i riksforstanderens tjeneste, klarte å redde Faramir sammen med Gandalv og Beregond – mens Denethor brente opp.

I mellomtiden mistet Rohan kontrollen i slaget, da haradrim ble innblandet med sine olifanter. Rohirrims hester ble fulle av frykt og ble trampet ned av disse kjempemessige skapningene fra øst. Éomer ble full av galskap og hat, etter kongens død, og så stor var hans vrede at Mordors legioner ble splittet. Mens han og hans menn kjempet seg mot Harlond-havna sør for byen, gjorde Éomer et siste, desperat trekk, og forberedte seg på å kjempe til døden.

Det varte ikke lenge før han så sine allierte seile opp Anduin-elva i skip med svarte seil, og utstøtte da et høyt kamphyl.

Ut av disse skipene med svarte seil, hoppet Aragorn, Gimli og Legolas og Dúnedain fra nord sammen med en styrke på flere tusen fra det sørlige Gondor som utslettet hele Saurons hær – de havnet mellom hammeren og ambolten, og ble drevet sammen av Aragorn og Éomer, og slaget endte.

Aragorn, Imrahil og Éomer samlet, i dagene etter dette slag, nye styrker som skulle kjempe mot Saurons styrker i slaget ved Morannon, med et håp om å trekke til seg oppmerksomhet fra Det store øyet, slik at Frodo kunne passere usett forbi Mørketårnet.