Slaget om Wagram

Slaget om Wagram var et slag under Napoleonskrigene som fant sted den 5. og 6. juli 1809. Slaget var den historisk viktigste militære seier under den tredje av Napoleonskrigene og fant sted på Marchfeld-sletten ved de nordlige bankene av elven Donau.^[1] Slaget er oppkalt etter den strategisk viktige byen Deutsch-Wagram, 10 km nordøst for Wien. Slaget som endte i en kostbar, men avgjørende seier for keiser Napoléon Bonapartes franske og allierte hær mot hæren til det østerrikske imperium under kommando av erkehertug Karl av Østerrike-Teschen. Den franske seieren i slaget førte til at Østerrike måtte undertegne den ydmykende Freden i Schönbrunn og nederlag for den femte koalisjonen mot Napoleon. Wagram var det største slaget i europeisk historie fram til denne tiden.^[2]

I 1809 ble den franske militære tilstedeværelsen i Rhinforbundet redusert da Napoleon overførte en rekke soldater for å kjempe i den iberiske halvøyskrigen. Som et resultat så det østerrikske imperiet sin sjanse til å gjenvinne noe av sin tidligere innflytelsessfære og invaderte kongeriket Bayern, som var en fransk alliert. Etter å ha kommet seg etter sin første overraskelse, slo Napoleon de østerrikske styrkene og okkuperte Wien i begynnelsen av mai 1809. Til tross for rekken av skarpe nederlag og tapet av imperiets hovedstad, berget erkehertug Karl en hær, som han trakk seg tilbake med nord for Donau. Dette tillot østerrikerne å fortsette krigen. Mot slutten av mai gjenopptok Napoleon offensiven, men gikk på et overraskende nederlag i slaget ved Aspern-Essling, utkjempet 21.–22. mai 1809.^[3]

Det tok Napoleon seks uker å forberede sin neste offensiv, som han samlet en fransk, tysk og italiensk hær på 172 000 mann til i nærheten av Wien. Slaget ved Wagram begynte etter at Napoleon krysset Donau med hoveddelen av disse styrkene natten til 4. juli og angrep den 136 000 mann sterke østerrikske hæren. Etter å ha krysset elven, forsøkte Napoleon et tidlig gjennombrudd og satte i gang en serie kveldsangrep mot den østerrikske hæren. Østerrikerne var tynt spredt i en bred halvsirkel, men hadde en naturlig sterk posisjon. Etter at angriperne hadde en viss innledende suksess, tok forsvarerne tilbake overtaket og angrepene mislyktes. Oppmuntret av denne suksessen, satte erkehertug Karl neste dag ved daggry i gang en rekke angrep langs hele slaglinjen, og forsøkte å ta den motsatte hæren i en dobbel innhylling. Offensiven mislyktes mot den franske høyresiden, men brøt nesten gjennom Napoleons venstre flanke.

Napoleons mottiltak var å sette i gang en kavaleriangrep, som midlertidig stoppet den østerrikske framrykningen. Deretter omdisponerte han IV korps for å stabilisere venstre, mens han satte opp et stort batteri (Grande Batterie),^[4] som beskjøt den østerrikske styrkene til høyre og sentrum. Tidevannet i slaget snudde og keiseren startet en offensiv langs hele linjen, mens marskalk Louis-Nicolas Davout kjørte en offensiv, som snudde østerrikerne til venstre og gjorde Karls posisjon uholdbar. Mot midten av ettermiddagen den 6. juli innrømmet Karl nederlag og ledet en retrett, forfulgt av de franske styrkene. Etter slaget forble Karl kommandanten over en sammenhengende styrke og bestemte seg for å trekke seg tilbake til Böhmen. Imidlertid innhentet Grande Armée ham til slutt og vant en seier i slaget ved Znaim 10.–11. juli 1809.^[5] Mens slaget fortsatt raste, bestemte Karl seg for å be om en våpenhvile, noe som effektivt avsluttet krigen.

Med kanskje opp til 74 000 ofre var det to dager lange slaget ved Wagram spesielt blodig,^[6] hovedsakelig på grunn av bruken av 1000 artillerikanoner og utgiftene til 200 000 runder med artilleriammunisjon på en flat slagmark fullpakket med rundt 300 000 mann. Selv om Napoleon var den ubestridte vinneren, klarte han ikke å sikre en overveldende seier, og de østerrikske tapene var bare litt større enn franskmennene og de allierte. Ikke desto mindre var nederlaget alvorlig nok til å knuse moralen til østerrikerne, som ikke lenger kunne finne viljen til å fortsette kampen. Den resulterende Schönbrunn-traktaten betydde tapet av en sjettedel av det østerrikske imperiets undersåtter, sammen med noen territorier, noe som gjorde den landlåst fram til den tyske kampanjen i 1813.^[7]

Etter slaget ga keiser Napoleon til Louis-Alexandre Berthier, som var hans marskalk, stabssjef, krigsminister og visekonstabel for imperiet, seierstittelen som 1. fyrste av Wagram, noe som gjorde ham til et offisielt medlem av den franske adel. Berthier hadde tidligere fått tittelen som fyrste av Neuchâtel og fyrste av Valangin i 1806.^[8]