Signe Larsen

Signe Marie^[1] Larsen var oppvokst på Lillehammer.^[6] Hun var datter av politimannen Sigvard Larsen, som ble politibetjent på Lillehammer etter å ha tjenestegjort noen år i Kristiania-politiet.^[7] På den tiden var det store klasseforskjeller i Norge, og det var svært uvanlig at en polititjenestemanns barn tok artium og videre utdannelse; skolegang var dyrt, og det var i stor grad foreldrene som måtte bekoste barnas utdanning. Det var også uvanlig at jenter, ikke minst døtre av politimenn. fikk anledning til å ta høyere utdannelse. I familien Larsen var det tre barn; to sønner og datteren Signe. De to brødrene ble henholdsvis tannlege og yrkesoffiser; Signe Larsen tok artium på Lillehammer i 1903, og var dermed en av de tre første pikene på Lillehammer som tok artium.^[4][8] Deretter tok hun lærereksamen i Kristiania i 1906, ved Nissens lærerskole.^[3][4] Hun arbeidet som lærer i seks år, frem til hun ble ansatt som sekretær i den norske filialen av det internasjonale Røde Kors i 1915 eller 1916.^[4][7]

I 1915 het den nye arbeidsgiveren hennes «Foreningen for Pleie av Syke og Saarede i Feldt og for Understøttelse av Saarede og Falnes Efterladte». I 1916 ble den norske foreningen omorganisert; den fikk navnet Norges Røde Kors, og den øverste administrative stillingen ble endret fra sekretær til generalsekretær. Signe Larsen fortsatte som organisasjonens generalsekretær frem til 1920. Avisnotiser og annonser fra disse årene viser at hun blant annet reiste rundt i Norge og holdt lysbildeforedrag om Røde Kors' virksomhet i krig og fredstid. Hennes virke som sekretær for Norges Røde Kors' landsstyre falt sammen i tid med første verdenskrig, og dette preget i stor grad hennes arbeid. Blant annet fortalte hun både i foredrag og i et intervju med damebladet Urd om hvordan det norske hovedkontoret også drev det såkalte «Hjælpekontoret» for å hjelpe nødlidende soldater og sivile:

«Hvad er det nu De egentlig vil? sier jeg, idet jeg plaserer frk. Signe Larsen, sekretær for landsforeningen av Norges "Røde Kors", i den inderste sofakrok i det inderste hjørne av vort inderste redaktionskontor. Jeg ser nemlig straks paa den resolutte dame at hun vil komme til at sitte lenge -  - .|  -  Hvad vi vil? sier hun. - Vi vil ha penger, mange penger, mest mulig penger. (---) - Ja, "Hjælpekomiteen" sorterer ind under "Røde Kors". Dens mission er at ta sig av krigsfanger i utlandet, formidle "Liebesgaben", pengeforsendelser, brever, eftersøke savnede soldater, o.m.m.m.».^[9]

Etter første verdenskrig var det sentrale Europa preget av hungersnød og generelt en stor humanitær krise. Norge hadde vært nøytralt under denne krigen, og de færreste nordmenn var personlig berørt av krisen i Europa. Norske veldedige organisasjoner så det som sin plikt å sende hjelp til de nødlidende lenger sør, og det ble opprettet en såkalt «Hungersnødkomité», der blant annet Norges Røde Kors, Norsk Landmandsforbund og Filantropisk Komité var representert.^[10] Signe Larsen gikk inn som sekretær for denne komiteen. Komiteen samlet i løpet av 1919 inn hele 1,8 millioner i kontanter, og mat og klær til en verdi av 2 millioner kroner. Hjelpen ble sendt med tog til Wien, og Signe Larsen var med på det første toget, som forlot Kristiania i desember 1919.^[10] Hun tilbragte til sammen halvannen måned i Østerrike og Ungarn, og sendte hjem rapporter om hjelpebehovet derfra.^[11] Etter hjemkomsten fortsatte hun innsatsen ved å reise rundt og holde foredrag om nøden hun hadde vært vitne til, for å samle inn flere penger som kunne brukes til nødhjelp.^[6]

I 1920 sa Signe Larsen opp stillingen i Røde Kors; årsaken skal ha vært at hun var utslitt etter det store arbeidspresset gjennom mange år.^[7]

I 1925 giftet hun seg i Romania med den rumenske greven og juristen Georg Wass de Czege et Szentegyed (1879^[2]–1929).^[12][7] I hjemlandet var Georg Wass en høyt avholdt dikter og komponist, og ble omtalt som en et «helt usedvanlig talentfuldt menneske» og «alles yndling».^[13] Etter bare fire års ekteskap døde ektemannen i 1929, og hun dro tilbake til Norge der hun kjøpte seg hus i Stavanger.^[7]

På 1920-tallet skal Signe Larsen Wass ha mottatt en rekke medaljer og ordenstegn fra myndighetene i Sovjetunionen, Polen, Tyskland, Ungarn, Østerrike og byen Wien, som takk for sin innsats for krigsrammede under første verdenskrig.^[4][3] Hun var også innehaver av Norges Røde Kors' æresmedalje.^[3]