Settere

Opphavet er uklart, men man tror at en gamle spanske pointertyper og spaniels finnes i de tidlige blodslinjene. I 1576 skrev John Caius (født John Kaye) om en spesielt langbent hund som ble benyttet til å jakte rapphøns i boken Of Englishe Dogges: The Diuersities, the Names, the Natures, and the Properties, og han beskrev den som «setter».^[1] Denne hunden tok stand og markerte fuglens posisjon på settervis, i motsetning til mer kortbente spaniels som snarere jaget fuglen inn i et fangstnett. Dette er trolig den første beskrivelsen man har av en såkalt setter, men det er lite trolig at denne hunden kunne kalles en egen hunderase. Man kan imidlertid tenke seg at slike hunder må ha dannet grunnlaget for dagens settere.

Settere og spaniels ble opprinnelig brukt til såkalt nettjakt. Når jegeren skulle kaste nettet over byttet, som enten var fugl eller småvilt, var det preserende at hunden la seg ned, slik at den ikke kom i veien for kastet. Det er derfor overveiende sannsynlig at uttrykket setter har en sammenheng med denne egenskapen.

Alle settere har utmerket luktesans. De søker (i motvind) etter fugl på såkalt overvær (luktmolekyler som svever fritt i luften). Søket disse hundene gjør er forholdsvis vidstrakt, selv om det varierer noe mellom rasene og individene. For setteroppdrettere har det gjennom årene også vært viktig at selve søket skal være så estetisk som mulig, men uten at det går for mye utover effektiviteten. Når den oppdager fugl som trykker mot marken gjør den stand, dvs. stopper opp og fryser til, med nesen pekende mot fuglen. Slik vet jegeren hvor fuglen befinner seg, og kan være klar når hunden bes om å reise den.

• Engelsk setter
• Irsk rød og hvit setter
• Irsk setter
• Gordon setter

• Stående fuglehunder