Selevkide-dynastiet

Aleksander den stores død 10. juni 323 f.Kr. i Babylon etterlot en svært forvirret makedonsk armé. Det sentraliserte persiske imperiet var lett å styre når det først var erobret, og det makedonske militære hegemoniet hadde stort sett ingen trusler, men kongen var død uten å utpeke en klar etterfølger. Selv en mektig arving ville hatt problemer med å fastholde Aleksanders samlende autoritet. Kongedømmet delt mellom hans reduserte halvbror Filip III Arrhidaios og Aleksanders sønn (født etter at Aleksander døde) Aleksander IV. Ingen av dem var mer enn dukker i hendene til de makedonske generalene, diadokene, som snart delte imperiet mellom seg.

Deres kriger, diadokenes kriger, begynte kort tid etter at Ptolemaios I Soter trakk seg ut av imperiet i provinsen Egypt. Det egentlige Persia ble delt mellom forskjellige makedonske satraper (guvernører), som forsøkte så godt de kunne å få lokal støtte, men støttet seg hovedsakelig på deres greske leiesoldater. I utkantene av imperiet klarte persiske satraper å kreve uavhengighet i løpet av krigene, små kongedømmer ble etablert i Kappadokia (sørlige Tyrkia) og i Media (dagens Aserbajdsjan).

Satrapen av Babylonia, skjæringspunktet mellom øst og vest, var Selevkos I Nikator og en formidabel administrator som snart bygde seg et solid nettverk av lokale støttespillere. Etter flere kriger med den ledende diadoken Antigonos I Monofthalmos («den enøyde»), kronet Selevkos seg selv til konge i Babylonia i år 306 f.Kr. Noen få år senere hadde alle satrapiene øst for Babylon sverget troskap til ham. I 301 f.Kr. ble Antigonos beseiret av en koalisjon av andre greske hærførere, og Selevkos ble herre over Syria også, og i 281 f.Kr. tok han Anatolia og den første av diadokenes kriger tok slutt. I en alder av 80 år ble Selevkos myrdet av en flyktende egyptisk prins, men tronen gikk videre til Antiokos I Soter (281–261 f.Kr.), hans sønn med den persiske adelskvinnen Apama, og deretter til dennes sønn Antiokos II Theos (261–246 f.Kr.), som hersket som store konger fra Samarkand til Egeerhavet.

Selevkidene grunnla opptil hundre byer og opprettholdt eller reformerte infrastrukturen til de persiske kongene. Byene var basert på de greske polisene med gymnasion, amfiteater og torg. Medlemmer av overklassen ble ofte hellenistiske, men de tidligere brukte språkene ble også brukt i administrasjonen.

Selv om hæren var basert på greske soldater, ble en rekke forskjellige tropper fra Persia og Babylonia bygd inn, blant dem katafraktene, det tunge kavaleriet til akamenidene. Der var flere nasjonalistiske utbrudd i Persia, men det ble alle slått ned, og selevkidene arbeidet for å bli akseptert ved å opptre som beskyttere av persiske og babylonske kulter. Etnisk sett ble dynastiet delvis persisk gjennom giftemål fra de persiske Kappadokia-kongene, som gjorde krav på å stamme fra de syv følgesvennene til Dareios den store.

Greske bosetninger i imperiet var hovedsakelig sentrert i Syria, der hovedstaden Antiokia var den viktigste, til en viss grad Babylonia hvor den nyopprettede byen Selevkia ved Tigris (oppkalt etter Selevkos I Nikator) avløste Babylon som den østlige residensbyen. Paradoksalt bodde også mange grekere i den fjerne provinsen Baktria (Afghanistan/østlige Iran), mange av dem etniske grekere i motsetning til de etniske makedonerne. Aleksander hadde etterlatt sitt greske infanteri der da han ikke stolte fullstendig på dem, men historikere foreslår også at akamenidene deporterte opprørske greske undersåtter dit.

I motsetning til Alexandria i Egypt var ikke hellenistisk kultur og forskning på samme høyde i Selevkidriket, men noen av de stoiske filosofene kom fra Syria, og den verdensledende fysikeren Erasistratos oppholdt seg ved hoffet til Selevkos I Nikator. De babylonske krønikene er hovedkilden til den antikke historien i Midtøsten og ble skrevet av innfødte babylonske Berossos. Imperiet var sentrum for flere viktige handelsruter som ga kongene store inntekter. Selevkidenes mynter var anerkjent som betaling langs Silkeveien. Vennlige relasjoner ble opprettholdt med Mauryariket i nordlige India, som Selevkos I hadde avstått store områder vest for Induselven til i bytte mot krigselefanter til bruk mot sine motstandere i vest.

På midten av 200-tallet f.Kr. var det store omveltninger i selevkidestaten etter en av dets mange kriger med ptolemaienes Egypt som hadde gått forferdelig galt. Kong Selevkos II Kallinikos, en sønn av Antiokos II, sto overfor en borgerkrig og under hans styre brøt provinsene lengst i øst ut. Disse var de enorme Baktria og Partia, hvor nomader ledet av arsakidedynastiet (fra 247 f.Kr.) dannet en liten men krigersk stat på grensene av det nordlige Iran.

Stort sett ser det likevel ut til at mesteparten av Iran fortsatt var i selevkidenes hender selv om imperiet stadig ble rystet av kriger i alle retninger. Dessverre fokuserer kildene på selevkideimperiet på dets vestlige deler siden de fleste forfatterne bodde vest for Syria. I de siste årene av 200-tallet f.Kr. brakte kong Antiokos III den store, som var den siste som krevde den persiske tittelen storkonge og derfor blir kalt «den store», selevkidehæren til grensene av India i et legendarisk felttog kalt anabasisen, der partierne ble beseiret og selevkidenes hegemoni gjenopprettet i de østlige delene. Han beseiret Egypt for deretter å kunne invadere det greske fastlandet for til sist samle hele det opprinnelige riket til Aleksander den store.

Denne ambisiøse planen brakte Antiokos III derimot i krig med det framvoksende Romerriket, og etter det katastrofale slaget om Magnesia i 190 f.Kr., ble selevkidenes hovedhær utslettet og imperiet måtte akseptere en paralyserende krigserstatning, oppgi Anatolia og sende gisler til Roma.

Antiokos III dro østover for å skaffe seg ny inntekter, blant annet plyndret han tempelskattene, men det fikk ham drept i Luristan i det vestlige Persia (Iran) og skadet alvorlig lojaliteten til dynastiet. Det svake imperiet kunne lite gjøre for å hindre at det sentrale Iran brøt løs, ledet av partierne som ekspanderte i alle retninger. I Baktria var kongene greske og hadde lenge vært uavhengige (gresk-baktriske kongedømme). Disse kongene invaderte nå Pakistan og det nordlige India og formet et legendarisk, men nesten glemt imperium, det lengste øst som den hellenistiske kulturen strakte seg.

Antiokos IV Epifanes (175-164 f.Kr.), kjent i historien for sin konflikt med jødene (makkabeernes oppstand), startet en innledningsvis vellykket militær kampanje i Persia, men døde på veien. Etter hans død, kollapset selevkidedynastiet i ødeleggende borgerkriger som ble oppmuntret av romerne og ptolemaiene.

Persis, hjemlandet til de persiske kongene, hadde startet sin ferd tilbake til uavhengighet sent i 200-tallet f.Kr. da de første innfødte satrapene ble oppnevnt. De tidligste er antatt å være bagadatene. Da Selevkideriket ble stadig svakere, ble satrapene konger. Noen brukte navn som Dareios og Artaxerxes som tegn på deres nasjonalistiske ånd. Flere andre små kongedømmer dukket opp i det midlertidige maktvakuumet.

Det var derimot Partia under dets konge Mithridates I som nå steg opp som den fremste makten i Persia etter å ha beseiret mederne og grekerne i Baktria i midten av 100-tallet f.Kr. Grekerne i Baktria forsvant kort tid etterpå, knust av borgerkriger og presset av nomadiske stammer. De andre kongedømmene i Iran var nå innlemmet som partiske vasaller.

I 140 f.Kr. bestemte selevkidekongen Demetrios II Nikator at nok var nok og samlet alle ressurser han hadde for å stoppe partiernes fremrykning. Han var seirende innledningsvis og flere vasaller rev seg løs fra Mithridates II. Partherne var derimot kjent for sin defensive styrke i deres eget land og klarte snart å ta selevkidarméen i bakhold og ta Demetrios til fange. Babylonia ble nå en partisk provins.

Den siste krigsrunden kom etter at den dyktige Antiokos VII Sidetes, bror av Demetrios II, til slutt klarte å vinne borgerkrigene i levningene av det selevkidiske riket. Han samlet en enorm hær av leiesoldater og angrep partierne med stor iver. Etter tre seiere hadde han frigjort Babylonia og det vestlige Iran og ble allerede sammenlignet med Antiokos den store.

Innbyggerne var glade for å kvitte seg med det tunge partierstyret, men da den gigantiske selevkidarméen ble delt opp og satt i vinterkvarter viste dette seg å være like problematisk for vertsbyene. Partiske spioner kunne fyre opp under opprørere mot selevkidene, og da Antiokos VII forsøkte å samle styrkene sine, ble han omringet og drept av partierkongen Fraates II i et slag utenfor Hamadan. Restene av den lederløse hæren ble spredt eller satt inn i partiernes rekker. Dette var den definitive slutten på den hellenistiske perioden i Iran.

De siste gjenværende selevkidkongene kontrollerte bare de stadig minkende områdene til Syria. Deres siste halve århundre var preget av endeløse borgerkriger inntil romerne gjorde Syria til en romersk provins i 64 f.Kr. Den greske innflytelsen i øst overlevde dets herskere for en tid, selv om få av de hellenistiske byene lå øst for Babylonia. Parterherskerne fortsatte gjennom deres styre å prege mynter på gresk, og flere av dem gav seg selv kallenavnet Filhellenos («venn av grekerne»). Grunnen var både tradisjonelle og for å sikre støtte fra de greske samfunnene, som fremdeles var viktige (og tungt befestede) kommersielle byer. Til slutt minket den greske innflytelsen. De romerske felttogene i Partia i 100-tallet f.Kr. ser ut til å ha fjernet de siste greske kolonistene, om ikke fysisk så i alle fall politisk-kulturelt.

Det er nevnt som merkelig at Baktria, baklandet på det østlige iranske platået, til tross for sin avstand til Hellas hadde en tallrik og blomstrende gresk koloni. Grekerne her ser også ut til å ha vært bedre integrert og klarte til og med å ekspandere forbi de tidligere grensene til akamenidene i Punjab og Kasjmir, i tillegg til å bli herrer av dagens Pakistan tidlig på 100-tallet f.Kr. Selv om imperiet snart kollapset, etterlot grekerne seg en betydelig kulturell arv, den såkalte gandhara-kulturen.

Drømmen om å gjenforene Aleksanders rike var lenge levende blant de hellenistiske kongene, og referansene til ham var mange blant de hellenistiske kongene. Ved overrekkelsen av Alexandria i 34 f.Kr. gikk dronning Kleopatra og den romerske generalen Marcus Antonius til og med så langt som å krone deres sønn Aleksander Helios (solen) til storkonge av Partia og Media. Dette var riktignok ikke noe annet enn tom gest ettersom disse landene på den tiden var forlengst utenfor gresk og romersk innflytelse.

• Full liste over iranske kongedømmer