Seksuelt overgrep

Tegn på overgrep kan komme akutt eller gradvis. Det kan ta opp mot 17 år før et overgrep blir tydelig. Det kan være stor forskjell på hvordan hver enkelt person reagerer. Alder, grad av utviklingshemning, kommunikasjon og tillit er noen av faktorene som spiller inn.^[1]

Mange barn og unge etterlater ikke fysiske symptomer, men ved tilfeller kan det være å klage over sårhet eller vondt i underlivet, blødning, utflod og gjentatte urinveisinfeksjoner. Andre symptomer kan være blåmerker. ^[2]

Mange barn og unge kan vise symptomer på angst, sinne, konsentrasjonsvansker i skolen eller dårlige skolepresentasjoner enn de har brukt før, seksualisert atferd og generelle psykosomatiske symptomer.^[3]

De fleste overgrep mot mindreårige begås av en person i barnets familie eller nærmiljø.^[4] Undersøkelser har vist at 85–95 prosent av alle overgrep begås av menn og omtrent en tredjedel av alle seksuelle overgrep begås av en person under 18 år.^[5] Seksuelt overgrep av et barn er en form for incest som kan resultere i alvorlig og langvarlig psykologisk traume.^[6]

Den store amerikanske studien Adverse Childhood Experiences, der over 17 000 voksne ble intervjuet om belastninger i barndommen, viste at 38 prosent av gutters overgripere og seks prosent av jentenes, var kvinner.^[7]

Senskader etter seksuelle overgrep mot barn kan inkludere skam, skyldfølelse, depresjon, angst, stresslidelser som PTSD, lav selvtillit, seksuell dysfunksjon, kronisk smerte i bekkenet, avhengigheter, selvskading, selvmordstanker, borderline personlighetsforstyrrelse og flash back i voksenalder. Mange av senskadene hos barn og unge som har vært utsatt for seksuelle overgrep blir først synlige mange år etter overgrepet fant sted. En studie gjort av Reiger viser til funn med økning av stoffmisbruk for overgrepsutsatte.^[8]

Globalt er det 18–19 % av kvinnene, kontra 8 % av mennene som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen. Kjønnsforskjellen kan være forårsaket av høyere utsettelse med kvinner og lavere vilje hos menn til å avdekke misbruk. De fleste overgripere kjenner til ofret fra før. Det er omtrent 30 % som kan være slektninger til barnet (som oftest fedre, onkler eller søskenbarn). De resterende 60 % kan i andre tilfeller være bekjente eller venner med familien, barnevakter eller naboer. Fremmede viser kun til 10 % av overgrepssakene mot barn.^[9] De fleste overgrep mot barn er begått av menn. Kvinner begår omtrent 14 % ifølge overgrep som er rapportert.^[10]

Alle kan bli utsatt for overgrep, men det er noen grupper som kan ha større risiko. I mange land (inkludert Norge) er ofte jenter mer utsatt enn gutter, selv om gutter og kan ende som overgrepsofre.

Mennesker med psykisk eller fysisk utviklingshemmning er oftere utsatt for seksuelt misbruk. Grunnen er deres manglende forståelse for hva som er lov.^[11]

Mennesker med demens kan være større fare for misbruk. Det har vært over 6000 bekymringsvarsler i britiske omsorgsboliger fra 2013 til 2015 som har inkludert upassende berøring og andre beskyldninger. Lovbryterne var ofte andre beboere, men personalet ved omsorgsboligene kunne og komme med fornærmende tilstander. Det er mistanke på at noen omsorgsboliger bevisst overser dette.^[12] Noen ganger blir ikke mishandlingsofre trodd fordi de ikke blir sett på som troverdige vitner på grunn av demens. Gjerningspersoner retter seg ofte mot ofre som de vet sannsynligvis ikke blir trodd. Ektefeller og partnere fortsetter noen ganger å forfølge seksuelle forhold, uten å innse at de ikke lenger har denne retten, fordi personen med demens ikke lenger kan samtykke.^[13]

Mennesker som lever i fattigdom som spesielt mennesker i utviklingsland er relativt sårbar for tvunget prostitusjon og andre former for seksuelle overgrep. Ofte kommer overgriperne fra deres egne familier. De som lever i fattigdom har ofte mindre tilknytning, makt, beskyttelse og kunnskap om seksuelle forbrytelser.

Seksuelle overgrep er identifisert gjort mot dyr, som hunder.^[14][15]

• Seksualforbrytelser
• Seksuell trakassering