Sekreta utskottet

Det sekreta utskottet ble etterhvert en sammenslutning av de tre høyere stendene, adelens samt preste- og borgerstandens representanter. Ved formynderregjeringer ble det sekreta utskottet vanligvis utpekt av stendene. Derimot tilsatte en myndig konge som regel selv sekreta utskottet. Det var særlig gjeldende under Karl XIs regjering, og samme praksis ble fulgt i 1697 og 1710. I 1713 ba rådet om forslag fra stendene. Bøndene fikk aldri plass i sekreta utskottet, men de ble iblant på 1600-tallet tilkalt, særskilt når man behandlet finansielle spørsmål, som ved ekstraordinære bevillninger. Noen bestemmelse om det sekreta utskottets sammensetning eller noen fast praksis for dette fantes ikke på 1600-tallet. Ved slutten av århundret var adelens representanter ofte dobbelt så mange som hver av de øvrige stendene. Innen adelen dominerte det sivile og militære byråkratiet.

 

Det sekreta utskottets virksomhet ble ikke bare innskrenket til å være et rådgivende organ i utenriksspørsmål, selv om det stort sett ble en av dets hovedoppgaver. Ekstraordinære saker ble ofte behandlet av sekreta utskottet, som Maria Eleonora av Brandenburgs stilling i 1639 og 1641, om dronning Kristinas oppdragelse i 1635, hennes tiltrede til regjeringen i 1643 og hennes forhold i 1664 og 1668, samt om Adolf Johan av Pfalz-Zweibrücken stilling i 1664.

Under Karl XIs formynderregjering fikk det sekreta utskottet en i høy grad selvstendig stilling. Det inngrep direkte i politikken, gav sine råd til regjeringen selv om det ikke ble spurt og la i 1672 frem et fullstendig utenrikspolitisk program. I samme tidsrom begynte sekreta utskottet å behandle også innenrikspolitiske saker. I disse ble det ett forberedende organ for plena.

Herved ble det, særskilt under eneveldet, sentrum for hele arbeidet i riksdagen. De finansielle sakene, de ekstraordinære bevilgningene, statsgjelden og dens nedbetaling ble gjenstand for inngående overlegninger innen det sekreta utskottet. Til det sekreta utskottet ble gjennom de sekreta proposisjonene med deres bilag fremlagt svært viktige fremstillinger av regjeringen, og dennes talsmann (svensk: förtroendemän) la frem ulike saker overfor sekreta utskottet. Erik Dahlbergh la for eksempel frem sine befestningsplaner der. For å kunne behandle denne standig økende arbeidssbyrde begynte det sekreta utskottet å etablere mindre avdelinger (såkalte deputasjoner).

Det sekreta utskottets stilling ved utskottsmøtet i 1710 og riksdagen i 1713 var ganske sterk; det forsøkte å ta ledelsen over både skatte- og utenrikspolitikken. I frihetstidens grunnlover fikk det sine første lovfestede rammer. I regjeringsformen av 1719 og 1720 ble det bestemt at stendene selv skulle velge det sekreta utskottet. I riksdagsordningen av 1723, § 14 ble det bestemt at det skulle bestå av dobbelt så mange medlemmer av adelen som av preste- og borgerstanden. Antallet ble i praksis fastsatt fra og med 1719 til 50 adelsmenn samt 25 medlemmer av hver av de andre to stendene. På grunn av at talman og lantmarskalken (adelens talman) ikke ble regnet med i dette antallet og at adelen, preste- og borgerstanden hadde sine sekretærer, bestod det sekreta utskottet, inklusive dets sekretærer, ofte av 106 medlemmer.

Heller ikke i frihetstiden fikk bøndene plass i det sekreta utskottet, ettersom det ble ansett at de ikke burde få kunnskap om politikkens «hemmeligheter». Først i 1742 lyktes bondestanden å få plass i det sekreta utskottet. En viss fordeling av sivile og militære representanter kan spores blant adelens medlemmer. Blant prestestandens representanter inntok biskopene en sentral posisjon; ellers var det en fordeling på de ulike stift (kirkelige områder), tilsvarende innen borgerstanden på de ulike byene, samt en viss sirkulasjon mellom disse kan påvises.

Utestengelsen av bøndene fra sekreta utskottet førte i 1723 til etableringen av en egen institusjon. Det var ett utvidet sekret utskott, «stora sekreta deputationen», bestående av det sekreta utskottet og 25 representanter for bondestanden eller av sekreta utskottet sammen med sekreta deputationen, der bondestanden var representert, eller på annet sett vekslende sammensetning. Ved de viktige avgjørelsene i 1740 vedrørende krigen mot Russland ble det opprettet en sekretissime beredning og i 1746 for diplomatiske saker en «beredning», bestående av respektive fire og åtte medlemmer av det sekreta utskottet.

Det sekreta utskottet var organisatorisk tilsvarende riksdagen med sitt eget kanseli og sine egne urskillnings- och expeditionsdeputationer. Riksdagsordningen av 1723 § 18 gav de første bestemmelsene om sekreta utskottets oppgaver. Som dets «egenteliga syssla» ble der oppgitt at det skulle behandle og avgjøre utenrikspolitiske spørsmål, lage statsbudsjett (eldre svensk betegnelse var riksstat) og behandle militære saker (egentlig krigs- och amiralitetskollegiernas rapporter om forsvaret). Dessuten skulle det fungere som bankoutskott. Videre fikk stendene oversende saker av alle slag til sekreta utskottet. I det hele skulle det saksbehandle alle saker som burde holdes hemmelig. Det sekreta utskottet avgjorde selv hvilke saker som var egnet for dets behandling, og kunne dermed ved å utelukke stendene ta hånd om en rekke saker. De instruksjoner som ble gitt til utskottet inneholdt bestemmelser, som i stort sett avsto fra å binde utskottet og dra grensene mellom det og riksdagens plenums maktområde klarere. Utskottets avgjørende innflytelse på utenrikspolitikken var allerede i 1726 fullstendig fastlagt. Som underlag for regjeringen oversendte sekreta utskottet «sekreta bihang»”.

Mellom sekreta utskottet og rådet fant det ved flere riksdager sted viktige forhandlinger. Allerede i 1719 ble rådet kalt til sekreta utskottet. Denne form for rådføring ble beholdt i 1726 og 1734 ved forandring av utenrikspolitikken. I år 1738 fikk utskottet til og med rettighet til dette i sin instruksjon. Det var en sterk forbindelse mellom regjeringen og utskottet i frihetstidens første periode, når Arvid Horn fungerte både som kanselipresident og som lantmarskalk. Men også senere kunne enkelte medlemmer av rådet bli kalt til sekreta utskottet eller dets underavdelinger. Til og med innen forvaltningen grep utskottet inn gjennom sine foreskrifter til regjeringen og embetsverket og gjennom sine anbefalinger ved besettelse av embeter.

Det sekreta utskottet fikk stor innflytelse, ikke bare når det dreide seg om statens inntekter, men frem til 1742 også for bevilgningene. Utskottets kontrolloppgave bestod siden 1726 i granskning av rådsprotokollen i utenriksspørsmål og kunne gjennom påpekninger kreve at rådet forklarte seg. Ut fra denne granskningsrett fremkom den rett sekreta utskottet tok seg ved å «licentiera» riksråd. Gjennom praksis tilegnet det seg rett til statsrevisjon. Den første mer omfattende statsrevisjonen fant sted ved riksdagen i 1738, etter forsøk i 1723 og 1726. I 1742 års instruksjon fikk sekreta utskottet rett til dette.

I 1734 ble det bestemt, uten at det ble fulgt, at såvel økning som minsking i staten skulle overlates til stendene i riksdagen. Et forbud mot inngripen i tjenestetilsetninger ble innført i 1734. Det sekreta utskottet ble ved flere tilfelle nektet å inngripe i rettsdannelsen. I 1742 ble sekreta utskottets praksis med å utdele gratiale (svensk gratifikasjon) stoppet. I 1751 ble sekreta utskotten fratatt saksbehandling av stendenes redegjørelse om statfinansene. Hemmeligholdet begynte å løftes i årene 1760–1762, da utskottet fikk avgi beretning om kronens gjeld til banken. En fullstendig forandring i dets stilling betegnet partiskiftet i 1765, da mössorna (svensk historisk parti) tok makten. Fra å være en delegasjon som bestemte med stendenes rett ble det delvis kun forberedende. Utenrikspolitiske spørsmål skulle, om det kunne skje uten rikets skade, meddeles stendene. Alle økonomiske saker om statsforvaltningen, statsgjelden, lån i banken og så videre skulle avgjøres i siste instans av stendene.

I den gustavianske tiden (1772–1809) ble det ved riksdagene i henhold til regjeringsformen av 1772, §  7 tilsatt et utskott, hvor kongen kunne drøfte hemmelige saker. Ved riksdagene i 1778 og 1786 ble det utnevnt et statsutskott, som samtidig var hemmelig utskott, valgt av de tre høyere stendene. Ved riksdagene i 1789, 1792 og 1800 hadde også bøndene plass i utskottet. Det fungerte da også som statsutskott. Det hemliga utskottet ble fra 1789 den egentlige kjernen i riksdagsarbeidet. Det ble i 1789, 1792 og 1800 fordelt på avdelinger, som i 1800 fikk navn av utskott. Vedrørende stendenes rett til å binde utskottet gjennom instruksjoner eller bestemmelser om hvilke saker som burde være hemmelige, forekom i 1789 og 1800 konflikter mellom regjeringen og stendene.

Riksdagsordningen av 1810 og 1866 (svenske lover om riksdagen) nevnte ikke noe om et sekret eller hemmelig utskott, men i dagligtale ble ordet hemligt utskott brukt om «särskilda deputerade» av riksdagen.

• Carl Gustaf Malmström, Sveriges politiska historia från K. Carl XII:s död till statshvälfningen 1772, Stockholm, 1855-1877
• Gunnar Bomgren, Sekreta utskottet 1723-1756: en rättshistorisk undersökning, Lund, 1928
• Karin Sennefelt, Politikens hjärta: medborgarskap, manlighet och plats i frihetstidens Stockholm, Stockholmia, Stockholm, 2011

• Om sekreta utskottet, fra Nordisk familjebok, bind 25, Stockholm, 1917 (svensk)
• «Så arbetar utskotten», informasjon fra riksdagens nettsted (svensk)