[go: up one dir, main page]

Seilskip (av norrønt seglskip) er et sjøgående skip hvor fremdriften besørges av seil som utnytter vindkraften. Frem til den industrielle revolusjon på 1800-tallet var seilskip de dominerende sjøgående fartøy.

SS «Christian Radich», en fullrigger

Verdens største seilskip er en femmastet fullrigger med navn Royal Clipper som er bygget i 2000.

Bakgrunn

rediger
 
Kon-Tiki
 
Ra II

Seilskip har vært kjent siden oldtidens Egypt, men i Skandinavia ble trolig de første skipene rigget med mast og råseil først i tiårene like før år 800. Det eldste norrøne seilskipet vi kjenner til er Osebergskipet fra ca. 820. I de første århundrene var det ikke snakk om regulære seilskip, men heller roskip rigget for seilføring. Regulære seilskip ble først vanlig i Nord-Europa utover i senmiddelalderen.

I andre verdensdeler benyttet man langt tilbake i tid seil på kanoer og flåter, i Norge benyttet man seil på robåter.

Seilskipenes storhetstid var på 1700-tallet og 1800-tallet. I overgangen mellom damp og seil, kjøpte norske smårederier opp et stort antall seilskip, som etter hvert ble svært kostnadskrevende. Skipene var væravhengige i større grad enn motoriserte fartøyer, og oppnådde derfor ikke beste fraktrater. Resultatet var både havarier, der forsømt vedlikehold var medvirkende årsak – og flere konkurser.

Etter seilskutetiden overtok først dampskipene og siden motorskipene. Etter første verdenskrig ble seilskip regnet som utdatert teknologi.[1]

Riggtyper

rediger
 
Fullrigger
 
Bark
 
Barketin
 
Skonnert

En skiller ofte mellom råseilrigger og gaffelseilrigger. Betegnelsene henspilte på de store seilene som krevde oppmonterte rær (råseilrigg) eller bommer i skipets lengderetning (gaffelseil) for å holdes på plass. I tillegg kunne en bruke et stort antall trekantede småseil som ble heist for å utnytte vinden fullt ut. Disse krevde bare en ferdigspent line fra en mast og til dekk, annen mast, baugspryd eller klyverbom som oppspenning, og tauverk til å holde igjen siste hjørnet.

 
Djunke
 
Langskip

Overgangsformer fantes. Latinerseilet var f. eks. trekantet og ble festet i en rå som ble heist og stilt enten skrått eller tilnærmet loddrett, alt etter vindforholdene. En variant av denne riggen er vanlig på den arabiske dhowen fortsatt og var en av de gjengse seiltypene på polynesiske utriggerbåter.

Skonnert eller brigantine hadde minst to master med gaffelseil, normalt med aktre mast høyest. Den var også utstyrt med baugseil (fokk,klyver og jager) men kunne vanskelig ha seil mellom mastene. Råseil forekom.

Skrogstørrelsen avgjorde antall master. Andre gaffelseilbåter: Yawl, Ketch. Disse seilarrangementene satt vanligvis på små tomastere, mens lugger og kutter var enmastet.

De store skværseilerne (råseilene er firkantede (square på engelsk), hadde benevnelser som brigg, bark og som marinefartøyer: Fregatt, slagskip m. fl. Noen av disse kaltes i tillegg fullriggere. Det var på grunn av antall råseil per mast (5). Vanlig antall master: tre eller fire, med unntak for de største fullriggerne som kunne ha flere. Akterste seilmast var uten unntak utstyrt med et stort gaffelseil, og kunne ha råseil i tillegg.

Grunntyper seilskip og båter

rediger

Se også

rediger

Referanser

rediger
  1. ^ Osnes, Andreas (27. desember 2021). «seilskip». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 5. januar 2023. 

Litteratur

rediger
  • E. Keble Chatterton: Seilskutenes historie (Nisus forlag, 2020)

Eksterne lenker

rediger