Saichō

Saicho ble født nær fjellet Hiei i en bondefamilie med kinesiske slektsrøtter. Saichos far var en meget hengiven buddhist, som blant annet ombygde sitt hus til tempel. En av Saichos forfedre trykket eller korrekturleste sutraer ved tempelet Tōdai-ji.^[1]

Ved syv års alder hadde Saicho begynt på en skole i landsbyen, og det var omkring denne alder at han bestemte seg for å bli munk. Ved tolv års alder begav Saicho seg til et kloster, og studerte under munken Gyōhyō (født 720, død 797). Gyōhyō hadde studert innen de buddhistiske retningene zen, kegon, ritsu og hosso, men var mest kjent som en meditasjonsmester. Det var i Saichos tid med Gyōhyō som mange av Saichos religiøse interesses og oppfatninger vokste frem. Et eksampel er at han lærte om Lotussutraen, som ble en meget viktig tekst for ham. Ved 14 års alder ble han novisemunk, og som 19 reiste han til Tōdai-ji for å bli munk. Tōdai-ji var et av få templwe i Japan der det var mulig å bli munk på dette tidspunkt.^[2]

Som fersk munk gjennomførte han, som alle nyblivne munker, en periode med tøff trening. Så reiste han tilbake til fjellet Hiei. Han klatret opp på det, og der oppe komponerte han et kort verk kalt Ganmon («Løfter»). I verket forteller han blant annet om sin beslutning å bestige fjellet, og i slutten avlegger han fem løfter. Han lover blant annet å ikke vandre ut i verden før han har renset sine sanser, å ikke lære seg noen særlige ferdigheter som medisin eller kalligrafi innen han var blitt opplyst, å ikke delta i verdslige sammenhenger innen han var blitt vis, og at alle meritter som han samler skal gis til alle bevisste vesener slik at de kan nå nirvana.^[3]

Op fjellet resiterte han Lotussutraen og mange andre mahayanasutraene hver dag. Han leste også verk av Fa-tsang, en kegonmester, og verk av Chih-i, grunnleggeren av T'ien-t'ai. I 788 bygde han et litt tempel på fjellet med en statue av Yakushi/Bhaisajyaguru Buddha inni. Tempelet kalte han først Hieizanji («Hieifjellets tempel»), men i 823 (35 år etter) ble navnet endret til Enryakuji på keiserens befaling. Omkring år 788 bygde han også flere andre bygninger, som et bibliotek, og en hall tilegnet bodhisattvaen Manjusri.^[4]

I 794 fikk tempelet besøk av keiser Kanmu, og i 797 ble Saicho munk ved hoffet. Det finnes ingen sikre killder om når Saicho forlit Hiei, men én teori mener at det skjedde da han ble gitt en plass ved hoffet. Katsuno Ryuushin mener imidlertid at han ikke kom ned fra fjellet før i 802. Om førstnevnte teori stemmer, var Saicho på fjellet i tolv år.^[5]

Saicho anså at en av de store mangler ved tempelet på Hiei var mangelen av buddhistiske skrifter. Derfor påbegynte han etter sin ankomst til hoffet å kopiere store mengder buddhistiske skrifter. Hans ambisjon var å kopiere hele den buddhistiske skriftkanon. Ettersom han var munk ved hoffet fikk han skattepenger fra Ōmi (i dagens Shiga prefektur), men Saicho måte også ha fått støtte fra annet hold for å finansiere kopieringen av så mange buddhistiske skrifter.^[6]

I 803 ville Saicho reise til Kina, men skipet ble skadet og måtte vende tilbake til Kyushu. Han tilbragte da et år i tempelet Somonji i byen Dazaifu, der han laget statuer av Yakushi/Bhaisajyaguru Buddha. Trolig møtte han da Kukai, grunnleggeren av den buddhistiske retningen Shingon, som også skulle reise til Kina. I Kina reiste han til fjellet der T'ien-t'ai hadde sitt hovedsete, T'ien-t'ai-fjellet. Der traff han Tao-sui, som ble Saichos lærer i t'ien-t'ai. Lite er kjent om Tao-sui utover at han var den syvende patriarken av t'ien-t'ai i Kina. I 804 mottok Saicho lærdom fra en chanmunk, og senere tok han også imot esoteriske lærdommer fra andre lærere. Han kopierte et stort antall t'ien-t'ai- og esoteriske skrifter under sitt opphold i Kina.^[7]

Saicho var tilbake i Japan i 805, og hans medbragte t'ien-t'ai-verker skulle ordre fra hoffet kopieres og sendes til de syv store templer i Nara (Nanto Shichi Daiji). Samme år bad hoffet ham å lese sutraer og utføre en seremoni ved hoffet. Dette var rett etter et jordskjelv, og de bad Saicho komme i håp om at seremoni og sutralesning skulle forhindre flere jordskjelv.

Hans innflytelse steg og keiser Kanmu ble mer interessert i den form av buddhisme som Saicho spredte (Tendai). Denne keiser hadde lenge forsøkt å dempe innflytelsen fra den buddhistiske retning Hosso, som dominerte i Japan. I 805 ble keiserens helse svekket, og samme år foreslo Saicho en forandring av reglene om hvor mange munkar som hver retning fikk hvert år. Han foreslo at retningene tendai (hans egen), ritsu og kegon skulle få to hver i året, mens hosso og sanron skulle få tre hver. Forslaget innebar en økning av antallet munker for kegon og ritsu, men senket tallet for hosso og sanron. Likevel fikk Saichos forslag støtte fra samtlige retninger, og senere aksepterte hoffet Saichos forslag, med vissa forandringer. Saicho ble også tildelt tre munkenoviser av keiseren.

Den største forskjellen på Saichos forslag og det som hoffet fastsatte, var at de munker som skulle vies i tendai skulle deles på to. En del av munkene skulle fokusere på esoteriske utøvelsesformer, mens de andre skulle fokusere på eksoteriske former, særlig meditasjon.^[8]

I 806 døde keiser Kanmu, og dermed forsvant Saichos største støtte for etableringen av tendai i Japan. Den nye keiser, Heizei, hadde før visselig støttet Saicho, men etter maktovertakelsen gjennomførte han konservative økonomiske reformer, som førte til at manga tempelbygg måtte avbrytes. Dette gjorde at spredningen av tendai stanset. Før Kanmus død var Saicho ofte ved hoffet, og nevnes i mange dokumenter fra hoffet. Det finnes derimot ingen sikre kilder som nevner Saicho i de år som fulgte rett etter Kanmus død. Ifølge de fleste kilder befant han seg ved fjellet Hiei årene etter Kanmus død, men alle disse kilder er fra lenge etter Saichos død.

I 809 abdiserte Heizei, og keiser Saga overtok. Saga var mer positivt innstilt til buddhismen enn Heizei, men gav ingen særstøtte til noen særskilt retning. I Heizeis tid ved makten hadde ikke Saicho fått noen munker, men da Saga tok over fikk Saicho åtte munker, det antall som han skulle ha fått årene 806 til 809. Deretter mottok tendai to munker om året som planlagt. Hoffet fikk økt interesse for tendai og Saicho begynte å preke om Lotussutraen på Hiei. Han utformet en studieplan for de munker som fokuserte på meditasjon og eksoteriske lærer. I 812 bygde Saicho en bygning ment for meditasjon, Dharmaens lotusblomst.^[9]

Senere brevvekslet han med Kukai, og både han og flere av hans elever mottok esoteriske instruksjoner fra Kukai. Det som trolig fikk dem til å bryte kontakten med hverandre var at en av Saichos hovedsakelige disipler, Taihan, ikke kom tllbake til Saicho etter å ha studert hos Kukai en tid. Trass i flere brev fra Saicho til Taihan, kom Taihan ikke tilbake. Videre ble læreoppfatningene mellom de to et problem mellom dem. Saicho mente at tendais lære og shingons lære var likeverdige, men Kukai anså at den esoteriske læren var overlegen den eksoteriske. Med andre ord anså Kukai at shingon var tendai overlegen.^[10]

Omkring år 814 reiste Saicho omkring i Japan for å propagere for tendai. I 817 sies han å ha foretatt en reise til Togoku der han skal ha preket for tusentalls om Lotussutraen og utført esoteriske initieringsritualer.^[11]

• The Princeton Dictionary of Buddhism. Princeton University Press. 2014. ISBN 978-0-691-15786-3. 
• Groner, Paul: Saicho: The Establishment of the Japanese Tendai School, Berkeley: University of California, 1984, ISBN 0-89581-090-5
• The Soka Gakkai Dictionary of Buddhism. Soka Gakkai, 2002, ISBN 4-412-01205-0.
• Abe Ryūichi: Saichō and Kūkai: A conflict of interpretations. Japanese Journal of Religious Studies Vol: 22/1-2, p. 103-137, 1995
• Pruden, Leo; Rhodes, Robert; trans. (1994). The Essentials of the Eight Traditions and The Candle of the Latter Dharma, Berkeley, CA: Numata Center for Buddhist Translation and Research. ISBN 0-9625618-7-8