Ringerikspotet

Ringerikspoteten er en gammel landsort. Skallet er rosa til rødt i fargen og har karakteristiske «smilehull» (grohull) spredt rundt på den ofte tverrovale knollen. Kjøttfargen er gulaktig, ofte med innslag av rød karstrengring. Knollene har høyt tørrstoffinnhold, og sorten er kjent for sin svært gode matkvalitet.

Poteten blir regnet som en delikatesse og blir ofte servert til tradisjonelle matretter, som for eksempel til lutefisk, rakfisk, lokal edelkreps, spekemat, svineribbe og flere andre kjøttretter. Den passer også godt til torsk (skrei) og viltkjøtt. På Ringerike er det tradisjoner med å spise kalde ringerikspoteter til flatbrød med godt smør og spekemat på.

Ringerikspoteten ble av Landbruks- og matdepartementet innvilget beskyttet produktbetegnelse under navnet «Ringerikspotet fra Ringerike» den 25. juni 2007.^[2] Sammen med de to potetsortene mandelpotet og gulløye går ringerikspotet også under fellesbegrepet «gourmetpoteter»,^[3] fordi disse potetsortene har en kraftig potetsmak som kommer til sin rett sammen med smaksrike råvarer. Både «Fjellmandel fra Oppdal»^[4] og «Gulløye fra Nord-Norge»^[5] har tilsvarende beskyttet produktbetegnelse som «Ringerikspotet fra Ringerike».

Det er uklart hvor ringerikspoteten først ble dyrket i Norge, men det antas at den kan ha kommet hit fra Skottland, trolig med handelsmenn som fraktet annet gods mellom Norge og Storbritannia.^[6]. W. Christie hevdet at Patersons Viktoria er synonym med rød Ringerikspotet,^[7] men beskrivelsene passer ikke med de kjennetegn og egenskaper ringerikspoteten har, så det var trolig feil.^[6]

Noen hevder at ringerikspoteten trolig ble dyrket først i Solør, mens andre kilder mener det var i områdene nordøst for Tyrifjorden i Hole på Ringerike.^[6] Solørkildene kan ha sammenheng med at det hevdes at poteten, som sådan, først ble dyrket i Vinger i Solør, med settepoteter innført av svenske handelsmenn i 1740-årene, og videre at poteten deretter spredte seg vestover i Hedmark og Oppland,^[8] og deretter til resten av Sør-Norge.

Man vet at ringerikspoteten har blitt dyrket lokalt på Røyse i Hole siden 1860-årene, om enn i begrenset omfang og i et snevert område. Den har trolig spredt seg til gårdene i Strandefjerdingen litt senere. Det antas at de første knollene ble bragt til gården Søndre By i Hole fra Botanisk hage i Oslo, trolig omkring 1867. Den gang var det bonde, stortingsmann og ordfører Morten Ludvig Sundt som eide denne gården, men i 1869 ble gården solgt til Jens Aabel, som begynte å dyrke denne poteten i et større omfang. I en regnskapsprotokoll fra 1886 for gården Hundstad i Hole står det for første gang noe om omsetning av poteten, som da gikk under navnet «aabler», etter nevnte Jens Aabel. Etter hvert ble poteten også omsatt i Christiania, der den litt utpå 1900-tallet etter hvert ble forklart som «ringerikspotet».

Ringerikspotet smaker best om den får gro i det spesielle kalkholdige lette jordsmonnet som finnes i områdene rundt nordøstre del av Tyrifjorden, noe som også er opprinnelsen til at det ble søkt om opprinnelsesmerking for ringerikspoteten. Søknaden om beskyttelse ble først avslått av Mattilsynet, men poteten fikk i 2007 godkjent beskyttet produktbetegnelse under navnet «Ringerikspotet fra Ringerike». Akkurat denne dyrkes kun av et lite antall produsenter, og sorteres og pakkes på eget gårdspakkeri på gården Lerberg på Ask i Ringerike. Ringerikspotet produseres imidlertid også av andre, som «Matpoteter Ringeriks», men da ikke under merkenavnet «Ringerikspotet fra Ringerike». De største markedene for denne potetsorten finnes på Østlandet og i Bergen.

•  
  «Ringerikspotet fra Ringerike»
  2,5 kg (front)
•  
  «Ringerikspotet fra Ringerike»
  2,5 kg (revers)
•  
  «Matpoteter Ringeriks»
  5 kg (front)

• Ringeriksert
• Ringerikskringle

• Ringerikspotet - Fagforum potet
• Ringerikspotet - Opplysningskontoret for frukt og grønt
• Ringerikspotet.no