Reheia
Reheia er et høydedrag på Nord-Karmøy, omtrent en kilometer vest for Avaldsnes kirke. Det er også kjent som Blodheia. Langs ryggen av Reheia finnes det eneste norske eksemplet på gravhauger fra bronsealderen i rekke. Ellers er dette bare kjent fra Danmark og Sør-Sverige. Man kan trygt si at Reheia er Norges største monument fra bronsealderen.
| Reheia | |||
|---|---|---|---|
| Land |  Norge | ||
 Reheia 59°21′39″N 5°16′05″Ø | |||
I dag er det seks store gravhauger igjen her, men på en kartskisse fra 1832 er det 14 større og mindre hauger, samt tre små, runde steinsetninger og fem firkantede steinlegninger.
Det er ikke tilfeldig at dette stedet ble besøkt av de aller første pionerene innenfor det som skulle utvikle seg til ordentlig arkeologi her til lands. Den nordligste av haugene kalles «Guttormshaug», og ble undersøkt i 1831. Her ble det funnet en kiste, eller et lite hellebygd gravkammer med en mannsbegravelse. Rapporten fra utgravningen er gjengitt i Johan R. Christies artikkel fra 1832:
... under den overliggende helle fantes et dobbelt lag av næver og derunder benraden af en mand af almindelig størrelse, men som tilligemed de klæder, som havde omgivet liget, ved luftens paavirkning strax falt hen i støv; endvidere fantes et 1 alen langt sverd med firkantet knap og levning av haandtagets træbekledning, stykker af skjeden, som der synes af træ med beslag, et stykke af haandtaget af en dolk eller sverd, 2 knapper af form som nuværende ermeknappe og en paa den noget ophøjede overplade indhamret femoddet stjerne, endvidere smaa stykker af metalsirater, af uvis bestemmelse og nogle stumper af grovt uldent tøj.
Gjenstandene fra Guttormshaug skriver seg fra eldre bronsealder, og ble solgt til Universitetets Oldsaksamling i Oslo. Navnet på haugen er en moderne konstruksjon. Ved midten av 900-tallet sto det et slag ved Avaldsnes mellom Håkon den gode og hans bondehær og en dansk invasjonsstyrke ledet av Eirik Blodøks’ sønner. Danskene led store tap og måtte trekke seg tilbake. En av de døde var Guttorm Eiriksson. Det er tradisjon på stedet om at slaget sto her oppe på Reheia, og at Guttorm ble begravet i denne haugen. Men den er altså to tusen år eldre enn som så.
Omtrent 50 meter vest for Guttormshaug ligger den største av haugene på Reheia. Den kalles «Prinsehaugen», og er den største på feltet; 30 meter i diameter og 7,5 meter høy. Fra graven i Prinsehaugen er det bevart noe så sjeldent som en gullhalsring fra bronsealderen. Den ble sendt inn til Bergens Museum i 1823. Det var sogneprest Hadeln som hadde gravd i haugen og funnet gravkammeret. Sjakten etter denne utgravningen sees fortsatt som et søkk fra østkanten av haugen inn mot midten.
Hundre meter vest for Prinsehaugen ligger nok en haug, nå er den 22 meter i diameter og 3,5 meter høy, men den var opprinnelig betraktelig større. Haugen har ikke noe særskilt navn, i den arkeologiske registreringen kalles den bare R6, men den er utvilsomt den av haugene vi vet mest om, takket være utgravningsrapporten etter rektor B.E.R. Bendixen fra 1876. Det viste seg at under en svær jordkappe lå en like stor kjernerøys. I sørenden av denne kom de på et lite gravkammer bygd av skiferheller. I den lå det en samling brente bein, antakelig av et barn. Bendixen kom også på noen ganske opprustede jerngjenstander i nærheten av kammeret. Muligens er dette etter en sekundærgrav fra eldre jernalder.
Den neste haugen i rekken er R7, og er sannsynligvis identisk med den haugen som ble undersøkt av biskop Jacob Neumann i 1838. Midt inne i haugen fant han et lite gravkammer eller hellekiste med brente menneskebein:
Da fandtes … et lidet Gravkammer … sammensat af 4 velpolerede Granitstene, med en elliptisk Helle i Bunden, ovenpaa hvilken de brændte Benlevninger laae omhyggelig nedlagde, alle Kraniestykkerne for sig selv paa den sydlige Side. De bleve samlede og forvarede.