Radikalisme (historisk)

Radikalisme, i engelsk språkbruk også kalt klassisk radikalisme (classical radicalism),^[1] var en bred politisk bevegelse som historisk utgjorde den venstre fløyen av liberalismen på slutten av 1700-tallet og gjennom deler av 1800-tallet, og begrepet ble til dels fortsatt brukt i denne betydningen gjennom deler av 1900-tallet. Det var en forløper til sosialliberalisme og progressivisme, og hadde samme betydning som progressiv-liberal i mer moderne språkbruk.^[2][3]

På 1800-tallet ble «radikal» i mange land i Europa og i Latin-Amerika en betegnelse på en progressiv liberal ideologi inspirert av idealene fra den franske revolusjon. Retningen fikk innflytelse i mange europeiske land i etterkant av revolusjonene i 1848, og stod i motsetning til en mer sosialkonservativ orientering innenfor liberalismen. Den radikale retningen gikk inn for reform av stemmeretten for å gi stemmerett til flere grupper og på likere vilkår. Retningen var også knyttet til generell fremskrittsvennlighet, sekularisme, pressefrihet og ulike andre progressive saker. Det radikale partiet ble det statsbærende partiet i den tredje franske republikk fra 1899. Også i andre land organiserte radikalere seg i formelle liberale politiske partier, som Venstre i Norge, Venstre i Danmark, Liberalerna i Sverige og Deutsche Demokratische Partei i Tyskland. I Norge ble bl.a. avisen Dagbladet regnet som radikal, forstått som progressiv-liberal. I Norge var mye av venstrebevegelsen – det vil si partiet Venstre og partiets omland – radikale i denne fremskrittsvennlige eller progressive betydningen. Det samme var kvinnesaksbevegelsen.

Før fremveksten av sosialismen var radikalismen politikkens venstre fløy. Fra slutten av 1800-tallet ble radikalismen i sterkere grad en del av det politiske etablissementet og kom til å stå til høyre for arbeiderbevegelsen. Etterhvert som den moderate og reformistiske grenen av sosialismen utviklet seg til sosialdemokrati var radikale delt mellom å samarbeide med den høyreliberale eller konservativ-liberale tradisjonen og sosialdemokratiet. I mange europeiske land ble de eldste liberale partiene delt, f.eks. i Danmark der Venstre orienterte seg i høyreliberal retning, mens Radikale Venstre ble grunnlagt for å videreføre en radikal liberal tradisjon. De liberale partiene som historisk hørte til radikalismen eller hadde radikale innslag regnes idag for det meste som del av en progressiv og sentrumsnær borgerlig politisk tradisjon. Den historiske radikalismens etterfølgere står dermed et godt stykke til høyre for det som omtales som venstreradikalt i moderne tid.