Ramsay MacDonald

MacDonald var uekte sønn av John MacDonald, landarbeider, og Anne Ramsay, en hushjelp. Han het først James Ramsay, men tok senere sin fars etternavn og brukte helst Ramsay som fornavn. Å være uekte barn var et alvorlig handikapp i 1800-tallets Skottland, og det stigma som dette medførte påvirket MacDonald hele hans liv. Han fikk en grunnleggende utdannelse i småbyen Drainie og arbeidet der som lærerkandidat til han var 18 år, da han flyttet til London. Under resten av sitt liv hadde han ikke særskilt varme følelser for Skottland eller skotske holdninger.

I 1911 ble MacDonald partileder for Labour (formelt formann for parlamentsgruppen - Chairman of the Parliamentary Labour Party). I 1914 tok han imidlertid stilling mot Storbritannias inntreden i første verdenskrig, mens partiets majoritet, under Arthur Hendersons ledelse, ikke delte dette standpunkt, og MacDonald måtte gå av som partileder.

I første del av krigen var han svært upopulær og ble beskyldt for forræderi og feighet, men etterhvert som krigen fortsatte ble dette gradvis endret. Likevel tapte han sin parlamentsplass i parlamentsvalget i 1918, da David Lloyd Georges koalisjonsregjering seiret med stor majoritet.

I 1922 var MacDonald tilbake i underhuset som representant for Aberavon i Wales. Nå var partiet gjenforent, og MacDonald ble atter valgt til partileder. De liberale var nå på tilbakegang, og etter valget i 1922 ble Labour det største opposisjonspartiet til Stanley Baldwins konservative regjering, og MacDonald ble opposisjonsleder. Han hadde beveget seg bort fra partiets venstreside og forlatt sin ungdoms strenge sosialistiske overbevisning. Han motsatte seg sterkt den radikale bølge som skylte igjennom arbeiderbevegelsen etter den russiske revolusjon og ble en bestemt fiende av kommunismen. Til forskjell fra de sosialdemokratiske partier i Frankrike, Tyskland, Sverige med flere land ble ikke Labour delt, og det britiske kommunistparti var lite og isolert.

Selv om han var en begavet taler ble MacDonald kjent for ullen retorikk, og det var uklart hvilken politikk han stod for. Det var allerede en del uro innen partiet for hva han skulle gjøre dersom Labour fikk mulighet til å danne regjering.

I parlamentsvalget i 1923 tapte de konservative sin majoritet, og da de tapte en mistillitsavstemning i underhuset i januar 1924 bad kong Georg V MacDonald om å danne en Labourregjering. MacDonalds regjering skulle bli en minoritetsregering, men med støtte fra Asquiths liberalere. MacDonald ble dermed den første britiske statsminister fra Labour, den første fra en arbeiderklassebakgrunn og en av svært få som ikke hadde universitetsutdannelse.

MacDonald var den første statsministeren som kom fra arbeiderpartiet Labour. Hans første periode varte under ett år, fra 22. januar til 4. november 1924. Den andre perioden begynte 5. juni 1929, og endte da MacDonald trådte tilbake 24. august 1931. Han ble utnevnt på nytt samme dag, denne gang som leder av en samlingsregjering. Denne tredje og siste perioden i stillingen varte til 7. juni 1935.

I likhet med økonomien i andre industrialiserte land ble også den britiske paralysert etter krakket på New York-børsen i 1929. Tallet på arbeidsledige som hadde vært på litt over en million da Labour overtok regjeringsmakten, nådde 2,7 millioner i løpet av 1930. Det oppsto ytterligere problemer i 1931 i kjølvannet av at den største banken i Østerrike gikk konkurs. Det var et sterkt press for å kutte i budsjettene, noe som skapte splittelse innad i regjeringen og sterk motstand innad i partiet. Ni av regjeringens 20 medlemmer gikk i mot, og MacDonald gikk til kongen for å levere regjeringens avskjedssøknad, men opposisjonen, som anså det som fordelaktig at det var en «sosialistisk» statsminister som sto for kuttene, ba ham fortsette. Resultatet ble en nasjonal samlingsregjering med ti medlemmer, hvorav flere, inkludert MacDonald selv, kom fra den tidligere Labour-administrasjonen. MacDonald, og de som fulgte ham, ble ekskludert fra partiet. Resten av partiet gikk i opposisjon med George Lansbury som ny partileder.

MacDonalds siste år som politiker ble tragiske. Det var etterhvert åpenbart for de fleste at statsministeren var i mental oppløsning. Trolig hadde han alzheimer. Finansminister Stanley Baldwin var den som satt med den virkelige makten, og han sendte statsministeren på lange, betydningsløse utenlandsreiser. Det gikk så langt at engelske aviser ved en anledning skrev at «statsministeren er på besøk i hjemlandet».

Også på det private planet opplevde han tragedier. Han ble tidlig enkemann, og ble alene med ansvaret for to små barn. Han giftet seg aldri igjen, og det var hans datter som fungerte som vertinne i Downing Street mens faren var statsminister. Hun var bare 20 år første gangen. Da han trakk seg ut av politikken var det noen som kom med velmente ord om at de håpet han nå kunne få noen gode år mot slutten av livet. «Mitt liv sluttet for 25 år siden», svarte han da.

• (en) Ramsay MacDonald – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Ramsay MacDonald – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Ramsay MacDonald hos Hansards parlamentsdebatter  
• (en) Ramsay MacDonald hos The Peerage