Produktplakatet

Produktplakaten ble skrevet i 1724 i Arvid Horns og mössornas riksdagperiode for å fremme merkantilismen og var det svenske merkantilsystemets mest kjente forordning. Mens man på 1600-tallet hadde nøyd seg med å begunstige den svenske sjøfarten gjennom tollbeskyttelse, grep man på begynnelsen av den svenske frihetstiden til middelet å helt utestenge fremmende fartøy fra visse slag av fraktfart. Spesielt ønsket man å bringe frakt til og fra fjerne land over på svenske hender, for dermed å få den fraktgevinst, som da ble ansett som en viktig inntektskilde for landet, og herved gikk tanken fremst til importen av salt; men samtidig ønsket man å få frem en svensk handel direkte til produksjonsstedene, for å unngå fordyrende mellomledd.

Etter mønster av den engelske navigasjonsakten, men uten å følge den i detalj, antok Sverige i 1723 produktplakaten. Forordningen skulle imidlertid iverksettes først når den svenske handelsflåten hadde nådd nødvendig størrelse, og på grunn av det ble forordningen først satt i kraft den 10. november 1724. Gjennom forordningen ble det angitt at «de främmande mage icke med egne eller befraktade utländske fartyg .... hitföra andra än deras egne lands-produkter» (derav det kort etterpå vanlig brukte navnet produktplakat); i «lands-produkter» skulle dog innregnes også varer fra nevnte stats kolonier. Bestemmelsene var imidlertid utydelige og ansås dessuten fremdeles altfor milde; de ble derfor skjerpet gjennom en såkalt forklaring den 28. februar 1726, som forbød dels også svenske befraktere å med fremmende fartøy innføre varer fra steder utenom produksjonslandet, dels utenlandske fartøy å seile i kystfart innen Sverige. All befraktning av andre fartøy enn enten svenske eller produksjonslandets var dermed forbudt.

England var negativ til den svenske forordningen, men den største uviljen møtte den hos hollenderne, som nesten utelukkende drev med handel mellom andre land; de svarte derfor (1725) med en såkalt retorsions-plakat, som tilpasset produktplakatens bestemmelser på svenske fartøy i Nederlandene. I Sverige var virkningen av produktplakaten, til og med før det ble iverksatt, en sterk økning av handelsflåten (fra 228 fartøy i august 1723 til 348 i oktober 1724 og 480 i august 1726), særlig av de større fartøyene, som tanken var. Samtidig ble med dette de større byenes allerede dominerende stilling innen langveis handel og sjøfart styrket. Dette førte til en viss motstand fra de mindre byenes; men viktigere var jernverkenes bekymring for ett prisfall på jern på grunn av økte frakter og allmuens klager, særskilt i Finland, over, av samme grunn årsak, økte priser på salt og korn. Ved uvanlig stor mangel på korn og andre viktige varer hendte det at forordningen ble suspendert (første gang i 1727) i en periode for tilsvarende varer; men i det store og hele ble forordningen akseptert samt utviklet seg til det svenske merkantilsystemets hjørnesten.

Bortsett fra et angrep av Lars Salvius i hans tidsskrift Tankar öfver den svenska ekonomien i 1738, hvor hans argument mot loven var ulempen for jernverkene, forble produktplakaten i hovedsak ikke kritisert. Da den svenska økonomiske radikalismen brøt igjennom med Anders Chydenius, angrep han produktplakaten i sitt skrift Källan till rikets vanmakt i 1765. Angrepet vakte stor oppmerksomhet og førte til en mengde oppfølgende artikler, uten noe umiddelbar virkning. Bortsett fra kortere og lengre suspensjoner under Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet fortsatte produktplakaten å være i kraft, inntil den etter freden i 1815 uten noen formell beslutning etterhvert ble avskaffet gjennom avtaler med ulike andre land, hvor deres fartøy i Sverige fikk rett til samme behandling som de svenske.

• Heckscher, Eli F., «Produktplakatet och dess förutsättningar» (i Historiska studier, 1908).

• Om produktplakatet, fra Nordisk familjebok