Musikkprodusent

I første halvdel av det 20. århundre var musikkprodusentens rolle å sammenlikne med den en filmprodusent hadde ved at musikkprodusenten organiserte og overvåket innspillingssesjonene, betalte teknikere, musikere og arrangører, og noen ganger valgte ut materiale for artisten.

På femtitallet ble denne funksjonen utført av artist- og repertoarlederne. En av de mest berømt artist- og repertoarledere var musikeren og komponisten Mitch Miller hos Columbia Records. Fram til 1960-tallet var de fleste produsenter og artist- og repertoarledere lønnede ansatte hos de store plateselskapene, og de fleste innspillinger ble gjort i studioer disse selskapene eide og drev, slik som EMIs berømte Abbey Road Studios i London.

Omkring midten av femtitallet dukket en ny kategori opp, nemlig de uavhengige musikkprodusentene. Blant de mest berømte tidlige uavhengige produsentene er den velkjente låtskriver- og produsentduoen Leiber/Stoller, Wall of Sound-skaperen Phil Spector og den britiske studiopioneren Joe Meek.

Denne forandringen ble mulig mye på grunn av introduksjonen av «high-fidelity» magnetbåndsteknologi for opptak midt på femtitallet, noe som på dramatisk vis endret prosessene og de økonomiske rammene for musikkinnspillinger. Magnetbånd muliggjorde etableringen av uavhengige innspillingsstudioer i større innspillingssentre slik som London, Los Angeles og New York. I motsetning til de gamle studioene til plateselskapene, som fungerte som innesluttede enheter, kunne disse nye studioene bli leid på timebasis av hvem som helst som hadde råd til det.

De største og beste kommersielle innspillingsstudioene ble gjerne startet og ledet av dyktige innspillingsteknikere. De ble konstruert med stor omhu for å skape optimale innspillingsforhold, og var utstyrt med det siste og beste av opptaksutstyr og toppkvalitets mikrofoner, og i tillegg elektronisk forsterkerutstyr og musikkinstrumenter.

De ypperste studioene slik som Olympic Studios i London eller United Western Recorders i Los Angeles ble raskt blant de mest etterspurte innspillingslokalene i verden, og begge disse studioene ble til veritable «hitfabrikker» som produserte mange av de mest suksessrike pop-innspillingene i siste halvdel av det 20. århundre.

Før femtitallet hadde de forskjellige trinn i innspillings- og markedsføringsprosessen blitt utført av ulike fagfolk innen bransjen – artist- og repertoarmanagere lette seg fram til potensielle nye artister og skrev kontrakt med dem på vegne av plateselskapet; profesjonelle låtskrivere skapte nytt materiale; fast ansatte teknikere utførte oppgaven med innspilling av lyd i studioer eiet av plateselskapene.

Befridd fra dette tradisjonsbundne systemet gjennom framveksten av uavhengige kommersielle studioer, var den nye generasjonen forretningsgirede produsenter (mange av dem kom fra jobber innen bransjen) i stand til å skape og befeste et nytt sjikt innenfor bransjen der de tok en mer direkte og kompleks rolle i musikkprosessen. Denne utviklingen innen musikk hadde sin parallell innen TV-industrien som hadde opplevd innføringen av videobånd-innspilling og den påfølgende framvekst av TV-produksjonsselskaper som Desilu, som var startet av 50-tallets store superstjerne på amerikanske TV-skjermer Lucille Ball og hennes ektemann Desi Arnaz .

Disse produsentene utførte nå gjerne det meste eller alle disse forskjellige oppgavene selv, inkludert utvelgelse og arrangement av låter, oppsyn med opptak (og ofte teknikerfunksjonen under selve innspillingen) og til og med skriving av materiale (eller de sørget i det minste for å bli kreditert som låtskrivere). Uavhengige musikkproduksjonsselskaper fikk hurtig fotfeste innen populærmusikken og ble snart det viktigste mellomleddet mellom artist og plateselskap, der de tegnet kontrakter med nye artister, produserte innspillingene for deretter å gi plateselskapene lisenser på det ferdige produktet til trykking, markedsføring og salg. (Dette var en nyvinning innen populærmusikkfeltet, selv om et på mange måter liknende system lenge hadde fungert i mange land når det gjaldt innholdsproduksjon for radiokringkasting.) Det klassiske eksemplet på denne overgangen er den anerkjente britiske produsenten George Martin som jobbet som ansatt produsent og artist- og repertoarmanager for EMI i mange år for deretter å starte på egen hånd og bli en svært suksessrik uavhengig produsent.

Som en følge av disse endringer begynte musikkprodusentene å utøve en sterk påvirkning, ikke bare på individuelle karrierer, men også på den kursen populærmusikken tok. Andre betydningsfulle forhenværende og nåværende uavhengige produsenter inkluderer Don Kirshner (The Monkees), Mickie Most (en av tidens mest suksessrike produsenter), Tony Visconti (David Bowie, T.Rex), den australske produsentpioneren Ted Albert (The Easybeats), og mer nylig, den amerikanske produsenten og plateselskapseieren Rick Rubin (Beastie Boys) og hiphop-mogul Dr Dre (N.W.A), (Snoop Doggy Dogg).

Mange suksessrike plateartister har innsett potensialet for å skape innspillinger som matchet deres musikalske visjoner og har fått fullverdige produsentkarrierer i tillegg. Eksempler er Nile Rodgers, Jeff Lynne, Brian Wilson og Brian Eno.

Enkelte produsenter ble også i realiteten innspillingsartister selv, der de ofte skapte innspillinger sammen med anonyme studiomusikere og utga platene under pseudonym. Eksempler på dette fenomenet inkluderer innspillingene til de fiktive gruppene The Archies og Josie & The Pussycats, som var produsert av henholdsvis Don Kirshner og Danny Jansen, som hadde fått i oppdrag av TV-produksjonsselskaper å produsere disse platene for å markedsføre animerte barne-TV-serier av samme navn.

Innen moderne rap-musikk forventes produsenten normalt å fylle rollene som komponist og arrangør i tillegg til de tradisjonelle pliktene plateproduksjon medfører: hiphop-produsenter skaper vanligvis instrumentalspor (eller «beats») på egen hånd og tillater at artistene de arbeider sammen med får velge ut en beat fra samlingen deres til å spille inn over. Noen av de etablerte rap-produsentene, inkludert Dr. Dre, Kanye West og andre produserer sine innspillinger på tradisjonelt vis ved å holde oppsyn med et team av musikere.

I moderne elektronisk musikk er produsenten noen ganger den eneste personen som er innblandet i musikkinnspillingen og er ansvarlig for både skriving, framføring, innspilling og arrangering av materialet. Termen «produsent» er innen dette feltet nesten synonymt med «musiker». Denne endringen har i stor grad skyldtes økningen i billig men like fullt kraftig programvare for musikkproduksjon som gjør det mulig for hele spor å bli komponert, arrangert, og innspilt hjemme på PC eller laptop, der de tradisjonelle rollene til et team av mennesker kan utføres av ett individ. Populære programpakker for musikkproduksjon til PC inkluderer Pro Tools, Cakewalk SONAR, Logic Pro, Cubase, Reason, Ableton Live og FL Studio (tidligere «Fruity Loops»).

Med framveksten av bærbart innspillingsutstyr, har livealbum-produksjon blitt mye mer kostnadseffektivt enn i de to foregående tiår. Dette har medført at tusenvis av innspillinger med livemusikk flommer over internett og musikkforretninger. Betydningsfulle produsenter av livekonserter inkluderer: Guy Charbonneau, Randy Ezratty, Eddie Kramer, Mark Cavener, Allen Reynolds, og Chuck Plotkin.

• Liste over musikkprodusenter
• Lydtekniker

• Audioingeniør
• Lydredigeringsprogram