Hergé (født 22. mai1907, død 3. mars1983) var psevdonym for den belgisketegneserietegnerenGeorges Remi. Pseudonymet ble til ved at hans initialer, G.R., ble satt i omvendt rekkefølge, altså R.G. På fransk blir det Hergé om de uttales i ett som ett ord. Hergé er mest kjent som skaperen av Tintin, som han tegnet fra 1929 og til sin død i 1983, til sammen 24 album, hvorav ett uferdig. Han betegnes å være den fremste i tegnestilen «den rene linje» (ligne claire).
Første side av mangaen om Wikipe-tan, Commons-tan og Wikiquote-tan.
Manga[a] er det japanske ordet for tegneserier. I Japan har tegneserier hatt rimelig høy anerkjennelse, det har helt fra starten blitt betegnet som en egen kunstart. I Vesten har begrepet da naturlig nok fått betydningen japansk tegneserie (kan brukes både i entall og flertall) og skiller seg noe ut fra vestlig tegnestil, fortellerteknikk og handling. Grunnen til dette er de store forskjellene kulturelt. I japanske tegneserier leser man rutene fra høyre mot venstre, akkurat som i tradisjonell japansk håndskrift.[1]
Manga er ofte bearbeidet til anime (japansk for animasjon) etter de har oppnådd nok interesse. Historier tatt fra manga blir ofte modifisert i mindre grad for å appellere til et bredere publikum. Anime blir også omgjort til manga, men dette er uvanlig.
Manga blir noen ganger misforstått for å være anime, ettersom de fleste japanske animasjonsfilmer populære i vestlige land er basert på manga.
Mangaens historie
Hokusai manga
Hokusais representasjon av en gate i Edo.
Manga ble først utgitt av den japanske kunstneren Katsushika Hokusai (født 1760, død 1849) mellom 1814 og 1878. Det var Hokusai som først brukte uttrykket manga (kanji: 漫画, IPA: maŋga). Det kan bli løst oversatt til «visuelle innfall», og originalt var det også slik, ettersom bildene var uavhengige av hverandre. Over de 15 volumene Hokusai utgav mellom 1814 og 1878 er det en hel rekke med forskjellige motiv, alt fra historiske personer, arkitektur, guder, monstre, natur og dyr. Stilen var mer som en skisse enn et ferdig bilde – grunnen var at Hokusai ønsket å fokusere mer på idé enn detalj.
Ukiyo-e
Hokusai brukte trestempel til å lage flere bilder, dette blir klassifisert som ukiyo-e («bilder av den flytende verden»). Disse var særdeles populære ettersom de kunne bli masseprodusert. Det var her Hokusai begynte å fortelle historier med bildene sine, og disse bestod ofte av 12 skisser til hver fortelling.
Ponchi-e
«Ponchi-e» var utviklingen av ukiyo-e. Navnet er tatt fra den engelske bladet «Punch» og det var ifra den vestlige kulturen artistene hentet sin inspirasjon. Artistisk sett var det også forandret ettersom artistene begynte å fokusere mer på linje, form og farge i sine arbeid. I stedet for den tradisjonelle 12 panels metoden brukt i ukiyo-e brukte nå artistene ofte 4 panel til hvert arbeid. Det var i denne perioden Osamu Tezuka startet sin karriere som mangaka (manga artist), med utgivelsen Ma-chans dagbok. Originalt var dette et firepanels arbeid i en barneavis (Shokokumin Shimbun, som heter i dag Mainichishogakusei shinbun), men dette forandret seg rask og Ma-chans dagbok ble snart en egen utgivelse.
Osamu Tezuka
Osamu Tezuka fortsatte sitt arbeid etter Ma-chan's dagbok med Shin Takarajima («Den nye skatteøya») i 1947. Til tross for harde tilstander i etterkrigstidens Japan var denne mangaen en enorm suksess, med 400 000 kopier solgt. Det var dette som la grunnlaget for moderne manga og dens popularitet. Han fortsatte sitt arbeid med Jungle Taitei (Kimba den Hvite Løven), som var den første mangaen som ble utgitt jevnlig, i 1950. Han arbeidet videre med en hel rekke utgivelser, over mange forskjellige genrer – noe som la grunnlaget for dagens popularitet. Hans arbeid var artistisk sett inspirert av amerikanske tegneserier og filmer, og han nevnte Disney som en av sine store inspirasjonskilder.
På grunn av sine gjennombrudd og enorme påvirkningskraft[2] på moderne manga blir Osamu Tezuka av mange sett på som «Den moderne mangaens far»[3] eller «Mangaens gud».[4]
Gekiga og manga
I 1960- og 1970-årene var det to former for utgivelse av manga. Mangaformatet var basert på salg av magasiner. Denne var basert på ukentlige eller månedlige utgivelser, og hadde derfor strenge frister. Dette førte til at de fleste artistene adopterte Osamu Tezukas stil, med forenklede tegninger ofte med overdrivelser – best kjent er kanskje særtrekket med store runde øyne, som blir sett på som et av mangaens kjennetegn for et internasjonalt publikum.
Gekiga («dramatiske tegninger»), et navn Yoshihiro Tatsumi fant på,[5] hadde ikke frister og ga derfor mer frihet tidsmessig, noe som førte til mer kompleksitet og detalj, både i historier og kunst. Gekiga ble av denne grunnen sett på som overlegen kunstnerisk sett. Både manga og gekiga kunne leies ut i spesielle butikker.[6][7] Disse butikkene ble imidlertid gradvis avskaffet i 70-årene, samtidig som manga-artistene forbedret seg i forhold til historie og kvalitet. Gekiga blir idag brukt til å beskrive manga fokusert på realisme i tegningene.[8]
Moderne Manga
I dagens Japan er manga respektert både som en kunstform og en fritidssyssel, og dets popularitet er enorm i forhold til andre lands motparter. For eksempel er det ukentlige salget av manga tilsvarende det årlige salget av amerikanske tegneserier. I motsetning til vestlig kultur hvor tegneserier ikke har noen kulturell viktighet, er manga sett på som en viktig del av moderne japansk kultur. Manga er respektert som en kunstform og som populærlitteratur, selv om det ikke enda har nådd det samme nivået som tradisjonell høykultur som film og musikk.
Økonomisk sett er manga en stor industri i Japan, med en total omsetning på over 500[9] til 600[10] milliarder yen i året (dette tilsvarer cirka 35 til 43 milliarder norske kroner). Salget av manga er en fjerdedel av omsetningen for alle trykksaker i Japan. Det er estimert at det finnes om lag 3000 mangaskapere i Japan, men de fleste av disse er også assistenter til mer berømte mangaskapere eller har andre jobber i tillegg.[10] Det er rundt 300 som tjener over gjennomsnittet på å lage Manga alene.
De fleste mangaer blir utgitt i egne magasiner, ofte klassifisert etter målgruppe.
Hentai er betegnelsen på seriene som inneholder sterkt seksuelt ladede eller pornografiske temaer.
Manga utenfor Japan
I tillegg til Japan, blir det også produsert manga andre steder i verden, blant annet OEL manga (original English-language manga). Disse har som regel et mer vestlig preg. Et eksempel er The Dirty Pair, utgitt av Dark Horse.
Temaer
Fordi japansk kultur er såpass annerledes fra vestlig, er også temaer og historier veldig forskjellige. Ettersom manga er såpass populært i Japan finnes det manga for nesten ethvert tema, alt fra livet i en kontorjobb til livet som sjørøver. Mange er også skrevet ut ifra hendelser eller perioder i japansk historie (for eksempel Kozure Ōkami), eller futuristiske plot som i Akira. Det finnes svært få basert på historiske perioder i europeisk kultur, her er Berserk (basert på Europa i middelalderen) en velkjent tittel. Axis Powers Hetalia er en annen serie som på en humoristisk måte, og med personer til å representere verdens land, tar for seg mye av verdenshistorien, men for det meste første og annen verdenskrig. Bøker, spill og filmer er også blitt gjort om til manga, kjente titler her er Pokemon og The Legend of Zelda (basert på spillene med samme navn) og Vagabond (basert på boken Miyamoto Musashi av Eiji Yoshikawa).
Målgrupper
I Japan blir manga klassifisert etter målgrupper. Når manga blir presentert for et vestlig publikum blir definisjonene ofte forandret, ettersom kulturelle forskjeller forandrer grensene for hva utgiverne mener er sømmelig. De engelske utgivelsene har for eksempel generelt satt aldersgrenser høyere enn den japanske målgruppen, for eksempel er Shōunen ofte klassifisert som 12 år eller over. Innholdet er også redigert i noen sammenhenger, også i forbindelse med kulturelle forskjeller.
^Amano, Masano; Wiedemann, Julius (2004). Manga Design. Taschen America Llc. s. 571. ISBN3822831247 / 9783822831243 Sjekk |isbn=-verdien: invalid character (hjelp).
Avistegning er en samlebetegnelse på flere typer tegninger brukt på redaksjonell plass i dagspressen. Det kan være politiske kommentarer og satire, portretter og karikaturer, hverdagskommentarer, reportasjetegninger, rettstegninger, teatertegninger, inntrykk fra by og land, vitsetegninger og tegneserier.
Tegneserie er en kunstart der en historie eller situasjon blir skildret gjennom flere tegninger eller bilderuter som er stilt etter hverandre i en rekkefølge eller serie. Tegneserier er vanligvis tegnet og utstyrt med korte tekster, gjerne i form av snakkebobler, men kan også bestå av for eksempel manipulerte fotografier og utelukkende grafiske symboler. Noen definerer tegneserier som en kommunikasjonsform der en forener billed- og fortellingskunst, mens andre betrakter tegneseriene som en selvstendig kunstart, en egen litterær sjanger og et eget massemedium på linje med film, avistegning, bildebøker og andre fortellende bildeuttrykk.[1]
Raptus tegneseriefestival eller bare Raptus, med den offiselle undertittelen Bergen Internasjonale tegneseriefestival (Bergen International Comics Festival), inneholder en rekke tilstelninger med fokus på tegneserier og serieskapere…
^McCloud, Scott (1993) Understanding Comics: The Invisible Art. Paradox Press: New York
