Penelope

 

Etymologien for navnet Penelope er vanskelig. Det kan ha opprinnelse i pinelops (πηνελοψ), «and». Angående navnet Pēnelopē ga Hesykhios fra Alexandria en glosse (ordforklaring) som «en slags fugl»^[4] (i dag vilkårlig identifisert med brunnakke, det vil si en and, og som Carl von Linné ga fagbegrepet Anas penelope), der -elōps (-έλωψ) er et vanlig før-gresk suffiks for rovdyr;^[5] den semantiske sammenhengen mellom egennavnet og glosset er imidlertid ikke klart. Lingvisten Robert S. P. Beekes mente navnet var før-gresk og relatert til pēnelops (πηνέλοψ)^[6] eller pēnelōps (πηνέλωψ).

En annen forklaring har folkeetymologi hvor Pēnelopē (Πηνελόπη) vanligvis er forstått som en kombinasjon av det greske ordet pēnē (πήνη), «innslag», og ōps (ὤψ), «ansikt, øye», som anses som det mest passende for en utspekulert vever hvis motivasjon innenfor rammene av Odysseen er vanskelig å tyde: som den trofaste hustruen til den fraværende Odyssevs, vevde hun et likklede om dagen, men nøste det opp igjen om natten, for å hindre frierne fra å kreve henne i de lange årene mens ektemannen var borte.

 

Penelope er gift med hovedpersonen, kongen av Ithaka, Odyssevs (Ulysses i romersk mytologi), og datter av Ikarios av Sparta og Asterodia (eller Periboea eller Polykaste). Hun har bare én sønn med Odyssevs, Telemakhos, som ble født like før Odyssevs ble tilkalt for å kjempe i den trojanske krigen. Hun har ventet i tjue år på at Odyssevs skulle kommer tilbake, i løpet av denne tiden fant hun på ulike utspekulerte strategier for å utsette å gifte seg med noen av de 108 påtrengende frierne (ledet av Antinoos og omfattet blant annet Agelaos, Amfinomos, Ktessippos, Demoptolemos, Elatos, Evryades, Evrymakhos og Peisandros).^[7]

Da Odyssevs kom tilbake, forkledd som en gammel tigger, fant han ut at Penelope hadde vært trofast. Med utspekulerte triks hadde hun forsinket frierne, en av dem var å late som om hun vevde et gravdekke for Odyssevs’ eldre far Laertes og uttale at hun vil velge en frier når hun var ferdig. Hver natt i tre år raknet hun opp en del av likkledet, helt til Melantho, en slave, oppdager hva hun gjorde og avslørte det for frierne.^[8]

 

 

 

Penelopes gjentatte forsøk på å utsette gjengifte har ofte blitt forstått sett på som et symbol på ekteskapelig troskap til hennes ektemann, Odyssevs.^[9] Men ettersom Athene vil at hun «skal vise seg fram for de som beiler, så hun kan få deres hjerter til å blafre og vinne større ære fra mannen sin og sønnen enn tidligere», vises Penelope til slutt for frierne.^[10] I henhold til Irene de Jong er det ofte Athene som tar initiativet til å gi historien en ny retning. «Vanligvis faller motivene til dødelig og gud sammen, her gjør de det ikke: Athene vil at Penelope skal fange friernes ønske om henne og (derved) gjøre henne mer verdsatt av ektemannen og sønnen; Penelope har ikke noe reelt motiv ... hun føler rett og slett en enestående impuls til å møte mennene hun så avskyr.»^[11]

Penelope er ambivalent, og ber Artemis på forskjellige måter om å drepe henne og vurderer tilsynelatende å gifte seg med en av frierne. Når den forkledde Odyssevs kommer tilbake, kunngjør hun i sin lange samtale med ham at den som kan strenge Odyssevs sin stive bue og skyte en pil gjennom tolv øksehoder skal få hånden hennes. «For planen til Odyssevs er selvfølgelig hennes avgjørelse vendepunktet, trekket som muliggjør den lenge forutsagte triumfen til den tilbakevendende helten.».^[12]

Da buekonkurransen begynte, er det ingen av frierne som er i stand til å strenge buen, bortsett fra Odyssevs som vinner konkurransen. Deretter begynte han med å drepe frierne – den første var Antinoos som han ser drikke av hans kopp – med hjelp fra Telemakhos, Athene og to av slavene, svinehyrden Eumaios og kuhyrden Filoitios. Odyssevs har nå åpenbart seg i all sin prakt (med en liten fornyelse av Athene); Penelope kan likevel ikke tro at mannen hennes virkelig har kommet tilbake – hun fryktet at det kanskje er en gud i forkledning, som i historien om Alkmene – og testet ham ved å beordre hennes slave Eurykleia å flytte sengen i brudekammeret deres. Odyssevs protesterer mot at dette ikke lar seg gjøre, ettersom han laget sengen selv og vet at det ene bena er et levende oliventre. Penelope aksepterer til slutt at han virkelig er Odyssevs, et øyeblikk som framhever deres homophrosýnē (ὁμοφροσύνη, «likesinnede»).^[13] Homer antydet at fra da av ville Odyssevs leve et langt og lykkelig liv sammen med Penelope og Telemakhos, klokelig herske over deres rike og nyte stor respekt og stor suksess.^[14]

Penelope er gjenkjennelig i greske og romerske verk, fra attiske vasemalerier – «Penelope-maleren» (i mangelen av et navn) gjenkjennes av hans representasjoner av henne – til romerske skulpturer som kopierer eller improviserer på antikke greske modeller, ved sittende positur, av hennes reflekterende gest med å lene seg på kinnet. på hånden, og ved hennes beskyttende, kryssede knær, som gjenspeiler hennes lange kyskhet i Odyssevs’ fravær, en uvanlig positur i enhver annen figur.^[15][16]

Latinske referanser til Penelope dreide seg om hennes seksuelle lojalitet til den fraværende Odyssevs. Det passet det ekteskapelige aspektet av det romerske samfunnet som representerte den konservative og tilbaketrukne ro i den verdige familien.^[17] Hun er nevnt av forskjellige klassiske forfattere som blant annet Plautus,^[18] Propertius,^[19] Horatius, Ovid, Martialis og Statius. Bruken av Penelope i latinske tekster ga grunnlaget for den pågående bruk av hennes figur i middelalderen og renessansen som den gode representasjon av en kysk kone. Dette ble forsterket av at hun ble navngitt av den kristne Hieronymus blant hedenske kvinner kjent for sin kyskhet.^[20]

Primaære

• Homer ([1922] 1976): Odysseen, oversatt av P. Østbye, Gyldendal, ISBN 82-05-08717-2
• Ovid: Heroides I
• Lactantius Placidus: Commentarii i Statii Thebaida

Sekundære

• Amory, Anne (1963): «The reunion of Odysseus and Penelope», Taylor, Charles H., red.: Essays on the Odyssey: Selected Modern Criticism. Bloomington: Indiana University Press, s. 100–136.
• Clayton, Barbara (2004): A Penelopean Poetics: Reweaving the Feminine in Homer's Odyssey. Lanham, Maryland and Oxford: Lexington Books.
• Cohen, Beth (1995): The Distaff Side: Representing the Female in Homer's Odyssey. New York and Oxford: Oxford University Press.
• Doherty, Lillian E. (1995): Siren Songs: Gender, Audiences, and Narrators in the Odyssey. Ann Arbor: University of Michigan Press.
• Felson, Nancy (1994): Regarding Penelope: From Character to Poetics. Princeton, NJ: Princeton University Press.
• Finley, M.I. (1962): The World of Odysseus, London. Pelican Books.
• Hall, Edith (2008): The Return of Ulysses: A Cultural History of Homer's Odyssey. London and New York: I. B. Tauris.
• Heilbrun, Carolyn G. (1991): «What was Penelope unweaving?», Heilbrun, Hamlet's Mother and Other Women: Feminist Essays on Literature. London: The Women's Press, s. 103–111.
• Heitman, Richard (2005): Taking her Seriously: Penelope and the Plot of Homer's Odyssey. Ann Arbor: Michigan University Press. ISBN 0-472-11489-1.
• Katz, Marylin Arthur (1991): Penelope's Renown: Meaning and Indeterminacy in the Odyssey. Princeton: Princeton University Press.
• Marquardt, Patricia A. (1985): «Penelope “ΠΟΛΥΤΡΟΠΟΣ”», American Journal of Philology 106, s. 32-48.
• Nelson, Thomas J. (2021): «Intertextual Agōnes in Archaic Greek Epic: Penelope vs. the Catalogue of Women», Yearbook of Ancient Greek Epic 5, s. 25–57.
• Reece, Steve (2011): «Penelope's ‘Early Recognition’ of Odysseus from a Neoanalytic and Oral Perspective», College Literature, 38(2), s. 101-117. Penelopes_Early_Recognition_of_Odysseus
• Roisman, Hanna M. (1987): «Penelope's indignation», Transactions of the American Philological Association, 117, s. 59-68.
• Schein, Seth L., red. (1996): Reading the Odyssey: Selected Interpretive Essays. Princeton: Princeton University Press. ISBN 0-691-04440-6
• Wohl, Victoria Josselyn (1993): «Standing by the stathmos: the creation of sexual ideology in the Odyssey», Arethusa, 26, s. 19-50.
• Zeitlin, Froma (1996): «Figuring fidelity in Homer's Odyssey», Playing the Other: Gender and Society in Classical Greek Literature. Chicago: University of Chicago Press. s. 19–52.
• Zerba, Michelle (2009): «What Penelope knew: doubt and scepticism in the Odyssey», Classical Quarterly, 59, s. 295-316.

(en) Penelope (mythology) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons

• Odyssey i engelsk oversettelse hos Perseus Project
• Penelope Unravelling Her Web – et maleri av Penelope av Joseph Wright fra Derby (Getty Museum)
• Penelope and the Suitors, et maleri av John William Waterhouse; utforske også andre malerier som viser Penelope