Paratethys

Navnet Paratethys ble først brukt av V.D. Laskarev i 1924.^[2] Laskarevs definisjon omfattet bare fossiler og sedimentære strata fra sjøen i det neogene system, men denne definisjonen ble senere justert til også å omfatte oligocenserien.

Eksistensen av et innlandshav i disse periodene ble utledet fra den fossile fauna (hvorav de viktigste var bløtdyr, fisk og muslingkreps). I perioder hvor Paratethys eller deler av det var adskilt fra hverandre eller fra andre hav, utviklet det seg en separat fauna som finnes i sedimentære avsetninger. På denne måten kan den paleogeografiske utviklingen av Paratethys studeres.

Sedimentære strata fra Paratethys er vanskelige å korrelere med de fra andre hav eller sjøer ettersom det i perioder var fullstendig separert fra dem. Stratigrafer som studerer Paratethys har derfor sine egne stratigrafiske inndelinger som fremdeles brukes som alternativer til den offisielle geologiske tidsskalaen til ICS.

Paratethys strakte seg over et veldig område i Sentral-Europa og det vestlige Asia. I vest omfattet det i enkelte av sine stadier Molassebekkenet nord for Alpene, videre mot øst Wienbekkenet og Pannoniabekkenet, bekkenet til det nåværende Svartehavet, og derfra strakte det seg østover til det nåværende Aralbekkenet i Sentral-Asia.

Denne delen av Eurasia var i jura- og kritt-periodene dekket av grunne havområder, som dannet den nordlige randen av Tethyshavet. Dette havet ble dannet mellom kontinentene Laurasia (Eurasia og Nord-Amerika) og Gondwana (Afrika, India, Antarktika, Australia og Sør-Amerika) da superkontinentet Pangea delte seg i trias (200 millioner år siden).

Overgangen mellom tidsepokene eocen og oligocen var kjennetegnet av et stort fall i det globale havnivået og en plutselig og bratt nedkjøling av det globale klima. På samme tid var den alpine orogenese begynt. Dette var en tektonisk fase hvor Alpene, Karpatene, Dinaridene, Taurus, Elburz og andre fjellkjeder langs Eurasias sørlige rand ble dannet. Kombinasjonen av et fall i havnivå og tektonisk heving resulterte i at havet trakk seg langt tilbake og at en barriere ble dannet mellom Tethys og Paratethys. Forbindelsene til Nordishavet (Turgajhavet), Nordsjøbekkenet og Atlanterhavet (i form av et sund nord for Karpatene) ble også brutt i tidlig oligocen.^[3] Det er imidlertid mulig at forbindelsene til Rhônegraben (og Middelhavet) og Hessenstredet (som knyttet Molassebekkenet til Nordsjøbekkenet) fremdeles var åpne.^[4]

I tidlig miocen (rundt 20 millioner år siden) fant det igjen sted en fase med tilbaketrekning av havet. I denne perioden hadde Paratethys igjen fått forbindelser til Middelhavet. Denne trenden ble reversert halvveis inn i miocen, og deler av Paratethys var nå ofte separert fra hverandre. Da Middelhavet tørket inn under den messiniske salinitetskrisen (rundt 6 millioner år siden) var det perioder hvor vann fra Paratethys rant inn i de uttørkede Middelhavsbekkenene. I pliocen (5,33 til 2,58 millioner år siden) ble det tidligere Paratethys oppdelt i flere innlandssjøer, som til tider var fullstendig adskilt fra hverandre. Et eksempel var Pannoniasjøen, en brakkvannssjø i Pannoniabekkenet. Mange av disse sjøene forsvant før starten på pleistocen, og i dag er det bare Svartehavet, Det kaspiske hav og Aralsjøen som er igjen av det som en gang var et enormt innlandshav.

• Vakarcs, G. & Magyar, I.: Freshened seas or inland lakes: eustacy and history of the Paratethys.