Partia

Geografisk utgjør Partia grovt sett til en region i nordøstlige Iran. Det grenset til ørkenen Karakum i nord, inkludert fjellkjeden Kopet Dag og ørkenen Dasht-e Kavir («Store saltørkenen») i sør. Den grenset til Media i vest, Hyrkania i nordvest, Margiana i nordøst, og Aria (vestlige Afghanistan).

Under arsakidedynastiet var Partia forent med Hyrkania som en administrativ enhet, og regionen ble derfor ofte (i henhold til kontekst) betraktet som en del av selve Partia.

Navnet Partia er avledet fra latin, som tok det fra gammelpersiske Parthava, som var det partiske språkets egen betegnelse i betydningen «av partierne», som var et iransk folk. I konteksten til den hellenistiske perioden ble Partia også omtalt som Parthyaea.

I den romerske historikeren Junianus Justinus’ sammendrag av Pompeius Trogus’ verk Historiarum Philippicarum står det: «Partierne, som nå har riket i øst, har delt verden, som den var, med romerne, var opprinnelig landflyktig fra Skytia. Det er tydelig fra deres navn; for på skytisk språk er landflyktig kalt for Parti...» (Justinus, 41.2)^[1]

Parnifolket (gammelgresk: Πάρνοι, Parnoi) eller aparni (gresk: Ἄπαρνοι, Aparnoi) var et øst-iransk folk^[2] som bodde rundt elven Pjandzj (gammelgresk: Ὧχος, Okhos),^[3][4] sørøst for Det kaspiske hav, men det er antatt at deres opprinnelige hjemland, som Junianus Justinus indikerte, kan ha vært i sørlige Russland fra hvor de utvandret med andre skytiske stammer.^[2] Parnifolket var en av de tre stammene i sammenslutningen som på latin ble kalt Dahae (persisk: Dahan; gresk: Δάσαι, Dasai; sanskrit: Dasa).^[5] På midten av 200-tallet f.Kr. strømmet Parnifolket inn i Partia, «fordrev de greske satraper som hadde akkurat skaffet seg uavhengighet, og opprettet et herskerdynasti»,^[4] det vil si arsakidedynastiet.

 

 

Regionen som var befolket av det østiranske folket parterne oppsto som en politisk enhet under det persiske akamenide-dynastiets liste over satraper (guvernører) under deres overherredømme. Før denne tiden synes det som om folket i regionen var underlagt mederne,^[6] og på 600-tallet f.Kr. nevner assyriske tekster et land kalt for Partakka eller Partukka, skjønt dette stedsnavnet er ikke nødvendigvis topografisk sammenfallende med det senere Partia.^[7]

Et år etter at Kyros den store beseiret Astyages, den siste konge av det mediske rike, ble Partia en av de første provinsene som anerkjente Kyros som deres hersker, «og denne alliansen sikret Kyros’ østlige flanker og gjorde det mulig for ham å utføre den første av hans keiserlige kampanjer – mot Sardis»^[8] i Anatolia. I henhold til greske kilder, som følge av at akamenidenes trone ble tatt av Dareios I, forente parterne seg med Fraortes som slo seg opp som ny konge av mederne for å gjøre opprør mot ham. Hystaspes, den akamenidiske satrapen av provinsen, også omtalt som far til Dareios, greide å slå ned opprøret, noe som synes å ha skjedd i tiden rundt 522–521 f.Kr.^[9][10][11]

Den første kjente omtalen av Partia i Iran er i Behistuninnskriftene til Dareios hvor landet er listet (i den typiske iranske i rekkefølgen med urviseren) blant satraper i nærheten av Drangiana ved Hamunsjøen.^[12] Inskripsjonen er datert til rundt 520 f.Kr. Senteret for administrasjonen «kan ha vært ved [hva som senere ble kjent som] Hekatompylos»^[13] (dagens Qumis i Iran). Parterne opptrer også i Herodotos’ liste over folk underlagt akamenidenes Perserrike. Den greske historikeren behandlet parterne, korasmierne, sogdierne og areiojerne som folk av et enkelt satrapi, det sekstende, hvis årlige tributt til kongen utgjorde kun 300 talenter med sølv. Moderne historikere stiller seg tvilende til denne informasjonen.^[14]

I slaget ved Gaugamela i 331 f.Kr. mellom styrkene til Dareios III av Persia og de til Aleksander den store, var en enhet kommander av Fratafernes som på den tid var akamenidenes satrap av Partia. Som følge av Dareios’ nederlag, overga Fratafernes sitt satrapi til Aleksanders hær kom dit sommeren 330 f.Kr. Fratafernes ble deretter gjeninnsatt som satrap av Aleksander.

 

Som følge av Aleksanders død ble Paria under fordelingen av hans rike i Babylon i 323 f.Kr. en del av Selevkiderikets satrapi under gresk-makedonske Nikanor. Fratafernes, den tidligere guvernør, ble guvernør av Hyrkania. I 320 f.Kr. ved fordelingen i Triparadeisos (i Libanon), ble Partia gitt til Filip, tidligere satrap av Sogdiana. Noen får år senere ble provinsen invadert av Peithon, satrap av Media Magna, som deretter forsøkte å gjøre sin bror Evdamos til ny satrap. Peithon og Evdamos ble fordrevet og Partia forble en provins i egen rett.

I 316 f.Kr. ble Stasanderos, en vasall av Selevkos I Nikator og guvernør av Baktria (og, kan det synes, også av Aria og Margiana), utpekt som ny satrap av Partia. I de neste 60 årene utpekte Selevkideriket ulike satraper for provinsen. Som følge av Antiokos II Theos’ død i 247 f.Kr. tok Ptolemaios III Euergetes av Egypt kontrollen av Selevkiderikets hovedstad i Antiokia og etterlot i øyeblikket hele framtiden til selevkidedynastiet til et åpent spørsmål.^[15] Ved å dra fordel av den usikre situasjonen utropte persiske Andragoras, selevkidenes satrap i Partia, sin uavhengighet og begynte å prege sine egne mynter.^[3]

Som følge av at Partia rev seg løs fra Selevkideriket og påfølgende tap av militær støtte fra selevkidene, hadde Andragoras vanskeligheter med å forsvare sine grenser. Andragoras styrte kun i noen få år før han ble beseiret og drept av parnifolket ledet av Arsakes en gang rundt 238 f.Kr. I henhold til Junianus Justinus: «Han [Arsakes] var vant til å leve av plyndring og tyveri, da han hørte om nederlaget til Selevkos mot gallerne. Lettet fra sin frykt for kongen angrep han parterne med en gruppe tyver, drepte deres prefekt Andragoras, og etter å ha drept ham tok makten over nasjonen.^[16] Arsakes, støttet av sin bror Tiridates, er den som er kreditert som grunnleggeren av det partiske rike og av sin egen kongeslekt, arsakidedynastiet. Han ble valgt til leder av parnifolket,^[3] et østiransk folk som synes å ha kommet sørøst fra Det kaspiske hav, og over tid blandet seg med det opphavelige partiske folket.^[17] Parniene tok kontroll over Astabene (Astawa), den nordlige delen av regionen, den administrative hovedstaden som var Kabuchan (dagens Quchan i provinsen Razavi-Khorasan i nordlige Iran).^[18]

Selv om en innledende straffeekspedisjon av Selevkideriket under Selevkos II Kallinikos ikke var vellykket, greide et nytt forsøk under Antiokos III den store gjenerobre områder fra Arsakes’ (eller muligens Tiridates’) etterfølger Arsakes II som gikk inn i fredsavtale og søkte å få status som vasall.^[19] Det var ikke før hans sønnesønn (eller kanskje grandnevø) Fraates I at Partia igjen krevde uavhengighet.^[20]

 

 

Fra deres base i Partia utvidet arsakidedynastiet sitt herredømme til å omfatte det meste av Stor-Iran. De etablerte raskt flere eponymske grener på tronene i Armenia, Iberia (Georgia), og Kaukasiske Albania. Selv om akamenidene kun tidvis hadde deres hovedstad i Partia var det der deres maktbase lå, blant partiske føydale familier som monarkene var avhengig av for militære og finansielle støtte. I bytte for denne støtten mottok disse familiene store landområder blant de tidligste erobrede områdene tilstøtende til Partia som den partiske adelen styrte som provinsherskere. De største av disse bystatene var Kuchan, Semnan, Gorgan, Merv, Zabol og Yazd.

Fra rundt 105 f.Kr. og framfor hadde en håndfull av adelsfamiliene blitt så mektige og innflytelserike at de jevnlig motsatte seg monarken, og ble til sist en medvirkende faktor for dynastiets fall.^[21] Fra 130 f.Kr. ble Partia stadig angrepet av ulik nomadiske stammer, blant dem sakaene, yuezhiene, og massageterne. Hver gang måtte kongen selv svare på angrepene, selv når det var større trusler fra Selevkideriket eller Romerriket mot grensene i vest. Å forsvare riket nomadiske stammers angrep kostet livene til Fraates II og Arsakes II.^[21]

Det brøt ut innbyrdeskrig i Partia en gang rundt 32 f.Kr. da en Tiridates gjorde opprør mot kong Fraates IV, antagelig med støtte fra adelen som Fraates hadde kommet på kant med. Opprøret var vellykket i begynnelsen, men falt sammen ved 25 f.Kr.^[22] I årene 9-8 e.Kr. greide adelen å plassere deres egen fortrukne konge på den partiske tronen, men Vonones I viste seg å ha for tett økonomisk kontroll og han ble veltet til fordel for Artabanes I som synes å ha vært en adelsmann som ikke hadde forbindelse til arsakidedynastiet. Da han forsøkte å konsolidere sin posisjon greide han ikke å få gjennomslag i de partiske regionene hvor provinsherskerne sto sterkt.^[23]

Ved begynnelsen av 200-tallet e.Kr. hadde de hyppige krigene med Romerriket og ødeleggende angrep fra nomader, og innbyrdesstrid blant den partiske adelen svekket arsakidene i en grad at de ikke lenger klarte å forsvare sine erobrede områder. Riket brakk av distrikter som i økende grad krevde uavhengighet eller ble erobret av andre makter, og arsakidene ble selv til sist utslettet av det persiske sasanidedynastiet, en tidligere mindre vasall i sørvestlige Iran, i april 224.

Under Sasaniderikets overherredømme ble Partia lagt inn under en nyopprettet provins, Khorasan, og opphørte å eksistere som en egen politisk enhet. En del av den partiske adelen fortsatte å motsette seg den nye sentrale administrasjonen for en tid, men endret ganske snart sin allianse og lojalitet. Flere familier som hevdet nedstamming fra de partiske adelsfamiliene ble en institusjon kjent som «De sju hus»,^[24] som spilte i stor rolle ved sasanidenes hoff, fem av familiene var antagelig ikke partisk, men konstruerte genealogier for framheve deres familiers gamle opphav.^[25]

• Se hovedartikkel, Partisk

 

Folket i Partia snakket partisk, et nordvestlige iransk språk. Det er ikke bevart noen partisk litteratur fra før sasanidisk tid i sin opprinnelige form,^[26] og hva som ble skrevet synes å ha vært meget lite. Partierne hadde derimot en blomstrende muntlig poesikultur, og deres ord for trubadurer med minnesanger eller visesanger – gosan – har overlevd fram til i dag i mange iranske språk, foruten også på armensk (gusan);^[27] innflytelsen på armensk var stor, særlig på ordforrådet.^[28] Disse profesjonelle trubadurer var tydelige på hvert aspekt av dagliglivet i Partia, fra krybbe til graven, og de underholdt både de kongelige og vanlige folk. Samtidig hevdet de at deres patroner og beskyttere ikke hadde noen verdi grunnet deres tilknytning til mytiske helter og herskere.^[29] Disse partiske heltedikt er «hovedsakelig kjent via persisk av det tapte middelpersiske tekstsamlingen Khwadāy-Nāmag («Kongenes bok»)^[30] og særlig via Firdausis store episke dikt Shahnameh («Kongeboken»).^[31]

I selve Partia er dokumentert bruk av skriftlige partisk begrenset til rundt 3 000 ostraka (keramikkskår) som ble funnet (i hva som synes å ha vært et vinlager) i Nisa i dagens Turkmenistan. En håndfull andre spor av skriftlige partisk har blitt funnet utenfor Partia; det viktigste av disse var et dokument om salg av land som ble avdekket i Hawraman (i Irans vestlige provins Kermanshah), og enda mer ostraka, graffiti og fragmenter av et forretningsbrev har blitt funnet i Dura Europos øst i dagens Syria.

De partiske arsakidene synes ikke å benyttet av partisk språk før relativt sent, og språket opptrer på arsakidemynter først under styret til Vologases I (51–58 e.Kr.).^[32] Det er likevel bevis på at partisk språk var i utstrakt bruk fra tidlige sasanidetider; erklæringene til de tidlige persiske kongene var – i tillegg til deres innfødte middelpersiske språk – også skrevet på partisk.

 

Bystater av «noenlunde betydelig størrelse» eksisterte i Partia så tidlig som første millennium f.Kr. «og ikke bare fra tiden til akamenidene og selevkidene.»^[33] Imidlertid var det meste av samfunnet ruralt og dominert av store landbruksområder kontrollert av landeiere med stort antall av leilendinger, slaver og annen kontraktbasert arbeidskraft til deres rådighet.^[33] Samfunn med frie bønder eksisterte også.

Ved arsakidenes tid var det partiske samfunnet inndelt i fire samfunnsklasser (begrenset til frimenn). På toppen var kongene og nær familiemedlemmer av kongen. Disse ble fulgt av den lavere adelen og presteskapet, deretter handelsstanden og lavere rangerte tjenestemenn, og til sist bønder og gjetere. Slaver uten rettigheter kom i tillegg.

Lite er kjent om økonomien i Partia, men jordbruk synes å ha spilt den viktigste rollen. Betydelig handel skjedde først ved etableringen av silkeveien i 114 f.Kr. da byen Hekatompylos (Qumis) ble et viktig knutepunkt. Det gresk navnet har betydningen «et hundre porter» og det persiske omtrent det samme, og som tittel ble det benyttet for byer med mer enn de tradisjonelle fire portene. Antallet må ikke bli forstått bokstavelig, og «mange porter» er mer korrekt.^[34]

 

Etter erobringen av Media, Assyria, Babylonia og Elam måtte parterne organisere sitt imperium. De tidligere elitene i disse landene var greske, og de nye herskerne måtte tilpasse seg deres skikker dersom de ønsket at deres styre skulle vare. Resultatet ble at byene beholdt sine gamle rettigheter og den sivile administrasjonen forble mer eller mindre uforandret. En interessant detalj er myntene som ble skrevet med det greske alfabetet, og denne skikken fortsatte helt fram til 100-tallet, da kunnskapen om dette språket var for nedadgående og få kunne lese eller skrive det greske alfabetet.

En annen kilde for inspirasjon var akamenide-dynastiet som tidligere hersket over det persiske imperiet. Hoffet snakket persisk og brukte pahlavi-skriptet. Det kongelige hoffet reiste fra hovedstad til hovedstad, og arsakidekongene ville kalles, som Kyros den store hadde beordret sine undersåtter til i det 500-tallet f.Kr., «konge av konger». Dette var en svært passende tittel, da den partiske monarken hersket over sitt eget imperium i tillegg til atten vasall-konger, som herskerne over bystaten Hatra, havnen Karakene og det antikke kongedømmet Armenia.

Imperiet var totalt sett, lite sentralisert. Der var flere språk, mange folkeslag og flere forskjellige økonomiske system. De løse båndene mellom de separate delene av imperiet var nøkkelen til dets overlevelse. I det 2. århundret ble den viktigste byen Ktesifon erobret ikke mindre enn tre ganger av romerne (i 116, 165 og 198), men imperiet overlevde fordi der var andre maktsentra. På den andre siden svekket det faktum at imperiet knapt var et konglomerat av kongedømmer, provinser og bystater den partiske staten til tider alvorlig. Dette var en betydelig faktor da den partiske ekspansjonen stoppet opp etter erobringen av Mesopotamia og Persia.

Lokale herskere spilte en viktig rolle, og kongen måtte respektere deres privilegier. Flere adelsfamilier hadde stemmerett i det kongelige råd. Sûrên-klanen hadde retten til å krone den partiske kongen, og alle aristokrater hadde lov og var ventet å holde en egen hær. Når tronen ble okkupert av en svak hersker, ble splittelser mellom adelsmennene farlige.

De forskjellige delene av imperiet som utgjorde helheten, var forbausende uavhengig. De hadde for eksempel lov til å slå egne mynter, et privilegium som var svært sjeldent i antikken. Så lenge den lokale eliten betalte skatt til parterkongen, var der lite innblanding. Systemet fungerte godt, byer som Ktesifon, Seleukia, Ekbatana, Rhagae, Hekatompylos, Nisâ og Susa blomstret.

Skatt var en av kildene til den kongelige inntekten, en annen var toll. Partia kontrollerte silkeveien, handelsrutene mellom Middelhavet og Kina.

 

Den kinesiske oppdagelsesreisende Zhang Qian, som besøkte nabolandene Baktria og Sogdia i 126 f.Kr., skrev den første kjente rapporten om Partia. I hans fortellinger er Partia kalt «Ānxī», en oversettelse av «arsakide», navnet på det partiske dynastiet. Zhang Qian identifiserte Partia tydelig som en avansert bysivilisasjon, som han sammenlignet med Dayuan (i Fergana) og Daxia (i Baktria).

 «Anxi (Partia) ligger flere tusen Li vest for regionen til den store Yuezhi (i Transoxiana). Folket er bosatt på landet og kultiverer markene og dyrker ris og hvete. De framstiller også vin av druer. De har befestede byer som folket i Dayuan (Fergana), regionen inneholder flere hundre byer av forskjellig størrelse. Kongeriket er meget stort. En del av innbyggerne er handelsmenn som reiser med vogner eller båter til nabolandene, noen ganger flere tusen Li. Myntene i landet er laget av sølv, og bærer ansiktet av kongen. Når kongen dør blir myntene umiddelbart forandret, og nye mynter blir laget med ansiktet til etterfølgeren. Folket fører nedtegnelser ved å skrive på horisontale striper av lær. I vest ligger Tiaozi (Mesopotamia) og i nord Yancai og Lixuan (Hyrkania.»^[35] 

Etter Zhang Qians reise og rapport blomstret kommersielle relasjoner mellom Kina, Sentral-Asia og Partia, da mange kinesiske utsendinger ble sendt i løpet av 100-tallet f.Kr.: «Den største av disse ekspedisjonene til utenlandske stater talte flere hundre personer, mens selv mindre ekspedisjoner inkluderte over 100 medlemmer... I løpet av ett år var der alt fra fem, seks til over ti ekspedisjoner som ble sendt ut.»^[36]

Parterne var tydeligvis svært bestemt på å beholde gode relasjoner med Kina og sendte også egne utsendinger, fra rundt 110 f.Kr.: «Da Han-utsendingene først besøkte kongedømmet Anxi (Partia), sendte kongen av Anxi 20 000 ryttere for å møte dem på den østlige grensen av kongedømmet... Da Han-utsendingene satte avgårde igjen for å reise tilbake til Kina, sendte Anxi-kongen egne utsendinger for å slå følge med dem... Keiseren var henrykt over dette.»^[37]

I 97 reiste den kinesiske generalen Ban Chao så langt vest som Det kaspiske hav med 70 000 mann og etablerte direkte militær kontakt med det partiske imperiet.

Parterne spilte også en rolle i silkeveiens utbredelse av buddhisme fra Sentral-Asia til Kina.^[38] An Shih Kao (eller An Shigao), en partisk adelsmann og buddhistisk misjonær, reiste til den kinesiske hovedstaden Luoyang i 148 hvor han etablerte templer og ble den første som oversatte buddhist-skrifter til kinesisk.^[39]

 

 

I 53 f.Kr. invaderte den romerske generalen Crassus Partia. Ved Harran eller Carrhae derimot, ble han beseiret av en partisk kommandør som blir kalt Surena i greske og latinske kilder, antagelig et medlem av Sûrên-klanen. Dette var begynnelsen på en serie kriger som skulle vare i nesten tre århundrer.

De partiske hærene inkluderte to typer kavaleri: De tungt bevæpnede og beskyttede katafraktene og de lette brigader med bueskyttere. For romerne som stolte på tungt infanteri, var parterne harde å beseire, siden kavaleriet var mye raskere og mer mobilt. På den andre siden fant parterne det vanskelig å okkupere erobrede områder da de ikke var dyktige i beleiringer. På grunn av disse svakhetene, klarte hverken romerne eller parterne å nedkjempe hverandre. Dette førte til at krigene fortsatte i århundrer.

I årene som fulgte etter slaget om Carrhae, ble romerne delt i borgerkrig mellom tilhengerne av Pompeius og Julius Cæsar. På grunn av de interne konfliktene, var Roma ute av stand til å føre felttog mot Partia. Selv om Cæsar til slutt seiret mot Pompeius, førte det påfølgende mordet på ham til enda en borgerkrig. Den romerske generalen Quintus Labienus, som hadde støttet Cæsars mordere og fryktet represalier fra hans arvinger Marcus Antonius og Octavianus (senere Augustus), tok parternes side og ble etterhvert den beste generalen til kong Pakores I. I 41 f.Kr. invaderte Partia, ledet av Labienus, Syria, Kilikia og Karia og angrep Frygia og Lilleasia. En annen armé intervenerte i Judea og fanget dets kong Johannes Hyrkanos II. Krigsbyttet var enorme og ble brukt godt: kong Fraates IV investerte dem i Ktesifon, en ny hovedstad ved Tigris.

I 39 f.Kr. tok Marcus Antonius hevn. Pakores og Labienus ble drept i kamp og Eufrat var igjen grensen mellom de to nasjonene, og parterne lærte at de ikke kunne okkupere fiendtlig territorium uten infanteri. Men Marcus Antonius ville også hevne Crassus’ død og invaderte Mesopotamia i 36 f.Kr. med den VI. legionen og andre uidentifiserte enheter. Han hadde kavaleri med seg, men det viste seg at han ikke kunne stole på det, og romerne var heldige som klarte å nå Armenia, etter å ha blitt påført store tap av parterne.

Kampanjen til Marcus Antonius ble fulgt av et opphold i kampene mellom de to imperiene da Roma igjen var opptatt av borgerkrig. Da Octavianus hadde beseiret Marcus Antonius, ignorerte han parterne. Han var mer interessert i vesten. Hans svigersønn og senere etterfølger Tiberius fremforhandlet en fredsavtale med Fraates (20 f.Kr.).

På samme tid, rundt år 1, ble parterne interessert i Indus-dalen, hvor de begynte å erobre de små kongedømmene i Gandara. En av de partiske lederne het Gondofarnes, konge av Taxila. Ifølge en gammel og utbredt kristen tradisjon, ble han døpt av apostelen Thomas. Mens det kan høres ut som usannsynlig, er ikke fortellingen umulig. Etterkommere av flere religioner levde sammen i Gandara og Punjab, og der kan ha vært et publikum for en ny jødisk sekt.

Krig mellom Roma og Partia brøt ut igjen i 60-årene. Armenia var blitt et vasall-kongedømme under romerne, men parterkongen Vologases I oppnevnte en ny armensk hersker. Dette var for mye for romerne, og deres kommandør Gnaeus Domitius Corbulo invaderte Armenia. Resultatet var at den nye armenske kongen mottok sin krone igjen i Roma av keiser Nero. Et kompromiss ble utarbeidet mellom de to imperiene: I fremtiden, skulle kongen av Armenia være en partisk prins, men hans utnevnelse krevde støtte fra romerne.

På 100-tallet f.Kr. begynte parterne å rykke inn i de østlige territoriene som hadde blitt okkupert av indo-skytere og yuezhi. Parterne gjenvant kontrollen over hele Baktria og betydelige territorium i de nordlige indiske subkontinentet, etter å ha beseiret mange lokale herskere som kushan-rikets hersker Kujula Kadfises, hersker i Gandhara-regionen.

Rundt 20 deklarerte Gondofares, en av de partiske erobrerne, sin uavhengighet fra det partiske imperiet og etablerte det indo-partiske kongedømmet i de erobrede territoriene.

Det armenske kompromisset tjente sin hensikt, men ingenting var avtalt for fjerningen av en armensk konge. Etter 110 fjernet den partiske kong Vologases III den armenske herskeren, og den romerske keiseren Trajan, en tidligere general, bestemte seg for å invadere Partia som hevn. Krig brøt ut i 114, og parterne ble hardt slått. Romerne erobret Armenia, og i det følgende året, marsjerte Trajan sørover, hvor parterne ble tvunget til å evakuere deres festninger. I 116 erobret Trajan Ktesifon og etablerte nye provinser i Assyria og Babylonia.

Opprør brøt ut på grunn av befolkningens fortsatte lojalitet til Partia. På samme tid gjorde den jødiske diasporaen opprør, og Trajan ble tvunget til å sende en hær for å slå dem ned. Trajan klarte å ordne opp i problemene, men hans etterfølger Hadrian gav opp territoriene i 117. Det var uansett klart at romerne hadde lært hvordan de skulle beseire parterne.

Kanskje var det ikke romersk styrke, men partisk svakhet som førte til katastrofen. På 100-tallet e.Kr. hadde de partiske adelsmennene blitt mektigere på grunn av innrømmelser fra den partiske kongen som gav dem større makt over landet og bøndene. Deres makt rivaliserte nå med kongens, og på samme tid hadde interne splittelser i arsakidedynastiet gjort dem sårbare.

Men enden var ikke nær ennå. I 161 erklærte kong Vologases IV krig mot romerne og gjenerobret Armenia. Den romerske motoffensiven gikk tregt, men i 165 falt Ktesifon. De romerske keiserne Lucius Verus og Marcus Aurelius la Mesopotamia under Romerriket, men klarte ikke å demilitarisere regionen mellom Eufrat og Tigris. Det forble en kostbar byrde, men det var nå klart at romerne for tiden var overlegne.

Det endelige slaget kom tretti år senere. Kong Vologases V hadde forsøkt å gjenerobre Mesopotamia mens romerne igjen var opptatt av enda en borgerkrig (193), men ble slått tilbake da general Septimius Severus gikk til motangrep. Igjen ble Ktesifon erobret (198), og stort krigsbytte ble brakt til Roma. Ifølge et moderne anslag var gullet og sølvet nok til å utsette en europeisk økonomisk krise i tre eller fire tiår, og konsekvensene av plyndringen for Partia var alvorlig.

Partia, nå lutfattig og uten noe håp om å ta tilbake de tapte territoriene, var demoralisert. Kongene ble tvunget til å gi fra seg mer makt til adelsmennene, og vasallkongene begynte å vakle i deres lojalitet. I 224 gjorde den persiske vasallkongen Ardasjir opprør. To år senere tok han Ktesifon, og denne gangen betydde det slutten på Partia, byttet ut med et nytt perserrike, styrt av sasanidedynastiet.

• Full liste over iranske kongedømmer

• Bickerman, Elias J. (1983): «The Seleucid Period», Yarshater, Ehsan: Cambridge History of Iran, 3.1, Cambridge University Press, s. 3–20.
• ivar, A.D.H. (1983): «The Political History of Iran under the Arsacids», Yarshater, Ehsan: Cambridge History of Iran, 3.1, Cambridge UP, s. 21–99.
• Bivar, A.D.H. (2003): «Gorgan v.: Pre-Islamic History», Encyclopaedia Iranica, 11, New York: iranica.com.
• Boyce, Mary (1983): «Parthian writings and literature», Yarshater, Ehsan: Cambridge History of Iran, 3.2, Cambridge UP, pp. 1151–1165.
• Cook, J.M. (1985): «The Rise of the Achaemenids and Establishment of their Empire», Gershevitch, Ilya: Cambridge History of Iran, 2, Cambridge University Press, s. 200–291.
• Diakonoff, I.M. (1985): «Media I: The Medes and their Neighbours», Gershevitch, Ilya: Cambridge History of Iran, 2, Cambridge University Press, s. 36–148.
• Lecoq, Pierre (1987): «Aparna», Encyclopædia Iranica, 2, New York: Routledge & Kegan Paul, s. 151.
• Hill, John E. (2004): The Western Regions according to the Hou Hanshu, Grunnriss og kommentert engelsk oversettelse
• Hill, John E. (2004): The Peoples of the West from the Weilue 魏略 by Yu Huan 魚豢: A Third Century Chinese Account Composed between 239 and 265 AD. Grunnriss og kommentert engelsk oversettelse
• Lukonin, Vladimir G. (1983): «Political, Social and Administrative Institutions», Yarshater, Ehsan: Cambridge History of Iran, 3.2, Cambridge University Press, s. 681–747.
• Mallowan, Max (1985): «Cyrus the Great», Gershevitch, Ilya: Cambridge History of Iran, 2, Cambridge University Press, s. 392–419.
• Schippmann, Klaus (1987): «Arsacids II: The Arsacid Dynasty», Encyclopædia Iranica, 2, New York: Routledge & Kegan Paul, s. 525–536.
• Shahbazi, A. Sh.; Schippmann, K.; Alram, M.; Boyce, M.; & Toumanoff, C.: «Arsacids» Arkivert 20. juli 2009 hos Wayback Machine. i Encyclopedia Iranica.
• Verstandig Andre,(2001): Histoire de l'Empire Parthe. Brussels, Le Cri.
• Yarshater, Ehsan (2006): «Iran ii. Iranian History: An Overview», Encyclopædia Iranica, 13, New York: iranica.com.

• «Parthia», Encyclopædia Britannica (1911), via Wikisource
• Debevoise, N.C. (1938): A Political History of Parthia (PDF), Universitetet i Chicago
• «The Parthian Empire», Parthia.com
• «Parthia (Old Persian Parthava)» Arkivert 4. juni 2011 hos Wayback Machine., Livius.org