Theodor Kinck

Otto Theodor Kinck giftet seg med Hanna Guliante Johannessen (1840–1923) i 1864. De flyttet til Loppa i Finnmark hvor han begynte som lege.

Den eldste sønnen, Hans Ernst Kinck, ble født 11. oktober 1865. Faren skildrer fødselen i sin dagbok, og skriver: «Nu følte jeg en Glæde jeg aldrig før har fornemmet». Seksten måneder senere ble tvillingene Karl (1867-1938) og Johan (1867-1897) født.

I mars 1867 fikk han en ny stilling, i Ytre Namdal. Familien slo seg ned på gården Skillingstad i Nærøy.

Høsten 1871 flyttet familien til Frøysnes i Bygland i Setesdal. Her møtte de Johannes Skar som var i Setesdal «for at optegne dalens sagn», skriver Hans E. Kinck. Skar ble huslærer for de tre brødrene. Dikteren skriver videre at undervisningen «bestod omtrent udelukkende i at gjenfortelle Snorre og Mosebøgerne, – og fortellingenes tone blev den samme i begge; de to værker løb ialfald sammen for meg – som en kongesaga begge.^[3]

Otto Theodor Kinck malte flere av sine største landskapsbilder i Setesdal. I Setesdal ble datteren Aadel (1874-1961) født. Året etter, i 1875, kom sønnen, Otto Theodor, men han levde bare i ett år og ble begravet i Bygland.

De eldste barna slo dype røtter i Setesdal og for dem var det nok tungt da familien brøt opp i 1876 og flyttet til Strandebarm i Hardanger. I det mildere klimaet i Hardanger kunne distriktslegen falle til ro, og der ble det født ytterligere to barn; en gutt i 1878 som døde bare fire måneder gammel, og en pike i 1884 som heller ikke fikk leve. Hans kone Hanna fødte i alt ni barn, hvorav fem levde opp. Men Johan, den ene av tvillingene, ble bare 30 år gammel. Han døde i 1897.

Edvard Beyer skriver: «Vitnemålene om Otto Theodor Kinck stemmer godt over ens. Han var en plikttro og folkekjær lege, mild og blid, fordomsfri, hensynsfull og varhendt, jevn og liketil i omgang, lun og gløgg, med sterk sans for humor og stor evne til å komme på talefot med bøndene – voksne som barn – og vinne tillit hos dem». (Beyer, 1956, s. 9.) Politisk var han konservativ, og han ble gjerne valgt til kommunale tillitsverv der han virket som lege. I tillegg til malingen, var han ivrig opptatt av lokalhistorie og botanikk. Han fulgte levende med i barnas utvikling, og var opptatt av at også døtrene skulle få utdannelse. Karl ble lege som sin far, og Ida var en av de få kvinnene på den tid som tok Examen Artium. Foreldre og søsken leste Hans Ernsts bøker etter hvert som de kom ut, og faren kommenterte dem gjerne i brev. Man har ment at sønnen hadde sin psykologiske interesse og utpregede fargesans fra faren.

Etter Otto Theodor Kincks død i 1903 har de lokale tatt vare på hans gravsted, og dette har blitt blant de største turistmålene i bygden. Otto Theodors enke, Hanna Guliante, overlevde sin mann med 20 år. Hun solgte eiendommen i 1920, og levde sine siste år i Kolbotn utenfor Kristiania der hun døde i 1923. Men Kinck-huset i Strandebarm ble pietetsfullt behandlet av dem som overtok det, og i dag er det et interessant kultursentrum (jf. www Kinckhuset.no). Det er både et synlig minne om distriktslegen, hans familie og hans virke, og ikke minst, en ramme om kulturarrangementer viet en av Norges mest særpregede og betydelige diktere, Hans E. Kinck.

• Beyer, Edvard, 1956: Hans E. Kinck, b. I
• Theodor Kinck. Oslo: Grøndahl. 1989.  (Nina Spørck, barnebarn av Aadel Kinck Eide, dikterens yngste søster.)
• Gierløff, Christian, 1923: Kinck