Oslo Håndverks- og Industriforening

OHIF blei stifta under navnet Den norske Haandværks- og Industriforening i Christiania 25. mai 1871 ved sammenslåing av Christiania Haandværkerforening og Den tekniske Forening.

Fusjonen hadde vært diskutert lenge, og når en endelig blei enig om sammenslåinga, blei det gjort ved nytegning av medlemmer. Kravet for etablering blei satt til 1500, og på stiftelsesdagen var en kommet opp i 1700 medlemmer. Som foreningas første formann blei valgt professor Hartvig Caspar Christie med byggmester Thøger Binneballe som viseformann. Det var for øvrig disse to som på vegne av de foregående foreningene hadde stått for fusjonsforhandlingene.

Et av foreningas første gjøremål var i september å avholde ei større håndverks- og industriutstilling, som Håndverkerforeninga hadde planlagt. I stiftelsesåret fikk foreninga også i oppdrag av kong Karl 15. å avgi innstilling på utdeling av en ny medalje «for Fortjenester af Haandværk, Industri og Husflid». Den første gullmedaljen blei i 1874 tildelt verkseier Aall & Søn for «Fortjeneste af Staalfabrikationen». Det blei også utdelt fem sølvmedaljer og 10 bronsemedaljer. Neste utdeling var i 1880 med gull til fabrikkeier Harald Berg på vegne av Hadelands, Hurdalens og Høviks glassverk. Samtidig tildelte kongen pianofabrikant Karl Hals gullmedaljen. Han mottok denne i egenskap av å være Håndverk- og industriforeningas formann. Medaljevinnerne spenner for øvrig over et vidt felt, blant annet opprettelse av husflidskoler, industriell produksjon av voksduker, knapper og hemper, fabrikasjon av hvalrosshuder, jernbanevogner, reiserekvisitter og isskap, hermetisk konservering av matvarer og båtbyggeri. I 1888 blei medaljen omgjort til en offisiell dekorasjon, «den Kongelige Fortjenstmedalje for Haandværk og Industri».

Spørsmålet om eldre håndverkere (og deres enkers) livssituasjon var også viktig for foreninga. Det blei samla inn penger til en stiftelse, og i 1878 sto Christiania Haandværkeres Alders Hvile med femti boliger ferdig på hjørnet av Fredensborgveien og Schandorffs gate.

Foreninga var videre engasjert i diverse utdanningsspørsmål, blant annet omgjøringa av Den Kongelige Tegneskole til Den Kongelige Kunst- og Haandværksskole i 1884. Også utvikling av husflidsfaga (for eksempel treskjæring og kurv- og stråfletting) stod på dagsordenen fram til Kunstindustrimuseet fikk ansvaret for dette feltet i 1886.

OHIF hadde i begynnelsen lokaler der Den tekniske forening tidligere hadde holdt til, «Teknikken» i Rådhusgata, men allerede i oktober kunne leide lokaler i Akersgata tas i bruk. Dette var Det Dramatiske Selskabs tidligere hus, det nåværende Centralteatret. I april 1872 var så teatersalen ombygd til utstillingslokale etter tegninger av arkitekt Georg Andreas Bull. Foreninga vokste imidlertid raskt ut av disse lokalene, og både nybygg og kjøp av eksisterende bygg blei vurdert. Resultatet blei at OHIF i 1882 kunne flytte inn i Rosenkrantz' gate 7, den tidligere Nissens Latin- og Realskole.

I 1873 arrangerte Drammens Haandværkerforening ei nasjonal utstilling. Samtidig blei det arrangert et nasjonalt fagmøte, det første på tjue år. De tilstedeværende drøfta særlig tilstanden i faga etterat det var kommet en ny og svært liberal håndverkslov i 1866. Det var stor bekymring for at det nå ikke lenger var noen ferdighetskrav for å få drive håndverk. Andre aktuelle saker var lærlingenes dårlige grunnutdanning og spørsmålet om toll på råstoffer og om vernetoll på konkurrerende produkter fra utlandet.

Dette var saker landets håndverkerforeninger arbeidde mye med de kommende åra, og etter hvert med en del suksess. I 1881 blei frivillig svenneprøve innført, og i 1894 blei prøven obligatorisk. Tollspørsmålet stod også sentralt, og håndverkerne var godt representert – men dog i mindretall – i den statlige tollkomiteen i 1887. I 1889 blei foreningas formann, Karl Hals, innvalgt på Stortinget, og da tollkomiteens innstilling skulle behandles i 1891 fremma han et forslag om en moderat proteksjonistisk tolltariff. Forslaget blei nedstemt, men i åra framover tapte frihandelslinja gradvis terreng. Et annet konkurransespørsmål gjaldt beskatning av utenlandske handelsreisende, noe som blei innført på 1890-tallet.

På 1880-tallet vedtok Stortinget en del lover til beskyttelse for arbeiderklassen. Disse vakte til dels lite begeistring og førte til protester fra foreninga. Spesielt var bakermestrene skeptiske til de reduserte mulighetene for nattarbeid.^[2]

I 1883 arrangerte OHIF ei stor nasjonal industri- og kunstutstilling på Tullinløkka med i alt 2245 utstillere og 220 000 besøkende.

I 1914 tok OHIF initiativ til ei utstilling i samband med grunnlovsjubileet. Jubileumsutstillinga på Frogner blei en stor suksess med en og en halv million besøkende.

Ved de nasjonale utstillingene blei det gjerne også holdt møter med utsendinger fra lokale håndverkerforeninger, og en hadde også et visst samarbeid mellom møtene. Etter hvert blei det et klart behov for et mer organisert fellesskap og i august 1886 blei Den norske Fællesforening for Haandværk og Industri stifta i Christiansand. I 1895 utkom første nummer av Norsk Tidsskrift for Haandværk og Industri.

Håndverk og industri var naturligvis konjunkturutsatte næringer, og OHIF hadde ofte oppe saker som kunne sikre rettighetene til bransjens utøvere. En sak var om kommunen i egen regi kunne drive håndverk i bygningsbransjen. Spørsmålet blei rettslig belyst i 1919. Ved oppføringa av leiegårdene i Lindern-komplekset hadde kommunen ansatt tømrere og malere, og arbeidet blei leda av håndverksmestre som var ansatt som kommunale funksjonærere. OHIF mente dette stred mot håndverkerloven, men fikk ikke medhold av retten. Imidlertid påpekte Høyesterett ved ankebehandling i 1921 at kommunen ikke kunne drive håndverksnæring. Det utførte arbeidet måtte være i kommunens egne bygg. Bruk av kommunalt ansatte i private prosjekter måtte dermed avvikles.^[3]

• Olaf Munthe: Den norske haandværks- og industriforening 1871-1896, Grøndahl & søn 1896
• August Schou: Håndverk og industri i Oslo 1838-1938, Oslo 1938