Olaf Lange

Olaf Lange var sønn av lege Emil Lange (1821–1904) og Marie Helliesen (1840–1916). Han var enebarn i farens andre ekteskap. Faren var fetter til Christiane Lange Kielland, som igjen var mor til maleren Kitty Kielland og forfatteren Alexander Kielland.^[4] Tekstilkunstneren Frida Hansen var en kusine.

Olaf interesserte seg tidlig for maling og billedkunst, og både tegninger og akvareller er bevart fra hans ungdomstid. En tegning, «Piken og Døden», er datert 1893.

I 1895 fullførte Lange latinartium ved Kongsgaard skole i Stavanger,^[5] og han fortsatte deretter som student ved Universitetet i Oslo. Etter to år avla han andreeksamen, men han var imidlertid ikke tiltrukket av studiene.

Sammen med slektningen Kitty Kielland var i 1897 på Jæren for å male. Et resultat, «Sommernatt på Jæren», ble presentert som debutarbeid på Høstutstillingen året etter. Både Kitty Kielland og Frida Hansen var viktige inspiratorer for den unge Lange.

Høsten 1897 dro Lange til Paris for å studere billedkunst. Ved Akadémi Julian studerte han under Toni Rubert-Fleury og Jules Lefebvre. Slektningen Kitty hadde vært elev ved samme akademi i 1879. Undervisningen her var tradisjonell, med akttegning som det sentrale.

I Paris ble Lange også kjent med den nye kunstretningen symbolisme.

I 1901 reiste Lange til Tyskland og slo seg ned i Dachau, en middelalderby med en aktiv kunstnerkoloni.

På Høstutstillingen i 1901 deltok Lange med tre maleri, «Fattigpige», «Landskap» og «Gammel park». Samme år fikk han tredjepremie i en konkurranse om et tapetdesign for Vallø Tapetfabrikk, mens Frida Hansen fikk førstepremien.

De første årene i Tyskland var Lange opptatt med fargeraderinger, en svært arbeids- og tidkrevende teknikk. Lange uttalte selv at det tok ham ett år å lage raderingen «Ropet», også kalt «Revolusjonen». Det er ikke kjent hvor Lange lærte seg raderingsteknikken. Ingen av raderingene er daterte, og de kan være påbegynt i Paris. I 1903 flyttet Lange til München.^[4] De første fire raderingene ble vist på Høstutstillingen i 1905. Formspråket har et viss slektskap til den erotiske symbolismen til Edvard Munch, men raderingene representerte likevel noe helt nytt for det norske publikummet. Motivene er hentet fra mytologi, bibelhistorie og litteraturen.

I 1906 deltok han også i en frimerkekonkurranse og fikk førstepremie for et utkast med flygende måker til et 3-øres merke. Frimerket kom imidlertid ikke i produksjon. Samme år malte han også et selvportrett der han fremstår som en arrogant, selvbevisst ung mann.

To nye raderinger ble vist på Høstutstillingen i 1906. Fram mot 1912 arbeidet han med ytterlige flere raderinger, blant annet hans kanskje mest kjente radering «Tang». Dette motivet overførte han også til temperamaleri. I alt laget han ni raderinger.

For sine radering mottok Lange flere internasjonale priser, blant annet æresmedaljen ved Verdensutstillingen i San Francisco i 1915. I San Fransisco viste Lange fram fem verk, ett av disse var raderingen «Kvinner spiddet på sommerfugler».^[6] Edvard Munch kom på andre plass, representert med 37 verk.^[4]

Jugendstilen var ikke like populær i Norge som i Tyskland. I 1911 skrev en norsk kritiker at Langes kunst viste «et eiendommeligt og intens Temperament, men sygeligt uklart og overspendt».^[7]

Lange vendte tilbake til Norge da første verdenskrig brøt ut. Professor Johan Nordhagen ved Statens kunst- og håndverksskole sørget for at Lange ble jurymedlem og montør ved grafikkavdelingen ved jubileumsutstillingen i Kristiania i 1914. Samtlige ni fargeraderinger ble vist på utstillingen. I hjemlandet fortsatte Lange malervirksomheten, og han hadde flere separatutstillinger. På en utstilling i Stavanger i 1915 viste han fram atten oljemaleri med motiv fra hjembyen.

Både i 1914, 1916 og i 1917 fikk Lange kunstnerstipend fra den norsk stat.^[8][9][10]

I perioden 1915-1920 oppholdt Lange seg i København, blant annet for å få en kur mot tuberkulose. Denne sjukdommen var imidlertid ikke rett diagnose. I København arbeidet han med overføring av raderinger til tempera.

I 1920 arrangerte Lange sin største og viktigste separatutstilling, hos Blomqvist. Mange hadde vansker med å forstå Langes kunst, men han fikk også gode kritikker. Kristian Haug i Aftenposten var blant dem som var begeistret for Lange, «en betydelig kunstner».^[11] Arnulf Øverland skrev omtale av utstillingen i Verdens Gang. Kunstkritikeren Jappe Nilssen skrev i Dagbladet 2. september 1920:^{[trenger referanse]}

  Men det er et meget interessant bekjendtskap, vi gjør i Olaf Lange. Han er noget for sig selv; han virker som en fremmed fugl blandt oss. Han raader, især i raderingene, som vel er hans egentlige domæne, men ogsaa i oljemaleriet, over stor, teknisk dyktighet, og han har paa begge omraader opnaad resultater, som er all ære verd. Hans artistiske sans er meget vel utviklet, hans tegning sikker og hans kolorit ofte av stor virkning. Det er bare skade at utstillingen ikke er større; den omfatter knapt et snes billeder og ennu ferre raderinger. Hans motiver er hovedsakelig allegorier og symbolske fremstillinger av et eller annet, som øiensynlig ligger for høit for mig; ihvertfall skjønner jeg ikke stort av dem – der er for meget tysk Tiefsinn i dem for mig. Men som kunstverk, som malerier og raderinger er de gode, og her kan jeg følge med. Det store midtbillede, som forestille St. Franciscus, der taler til pingvinene er av stor, dekorativ virkning, og den store allegori, som han kaller “Tang”, er litt dunkelt, hvad innholdet angaar, men vakkert og fint avstemt i koloriten. Hans beste billede er imidlertid et ganske lite blomsterbillede, hortensiar, med de dypgrønne blader og de fiolette blomsterklaser mot en lysende gullskimrende bakgrunn; det er et udmerket, lite billede, morsomt avskaaret og artistisk gjort. Han har her, likesom i flere av sine andre billeder, opnaadd en fin, freskoaktig virkning; jeg nevner for eksempel et lite snebillede, de 2 studier av pingviner og et par landskaper, som nettopp eier den fine matthet, som er egen for freskomaleriet. Men forsøker han paa aa beile til tidens guder, prøver han paa aa skrue farven høiere op, er han paa langt nær saa heldig, da blir han lett ustø og ujevn og ikke alltid helt fin. 

Etter første verdenskrigs slutt vendte Lange tilbake til Dachau. Han fortsatte å male landskapsbilder og blomsterbilder. Ved siden av malerarbeidet livnærte has seg også som skribent. Han var i perioden 1925-1934 Tysklands-korrespondent for Stavanger Aftenblad og skrev artikler om både kunst, alternativ medisin og om politikk.^[4] Han fikk oppleve Adolf Hitler på et folkemøte i 1927 og ble etter hvert en sterk kritiker av nazismen. I 1944 ble han utvist fra Tyskland, og han bosatte seg da først på Tau i Rogaland, deretter på Stord i Hordaland. Fra cirka 1950 var han bosatt i Stavanger, og der ble han boende fram til sin død i 1965.

Raderinger:

• «Dronningen av Saba», Høstutstillingen 1906.
• «Havfrue», Høstutstillingen 1905.
• «Herodias», Høstutstillingen 1905.
• «Martyr», 1911.^[7]
• «Ropet», 1908,^[7] også kalt «Revolusjon».
• «Salammbô», Høstutstillingen 1905. Verket er oppkalt etter en roman av Gustave Flaubert.^[7]
• «Kvinner spiddet på sommerfugler», Høstutstillingen 1905.
• «Tang».
• «Urvasi», Høstutstillingen 1906.

Andre verk, listen er svært ufullstendig:

• «Død hegre», gave til Stavanger kunstmuseum, 2018.^[12]
• «Fattigpige», maleri, Høstutstillingen 1901.
• «Gammel park», maleri, Høstutstillingen 1901.
• «Komposisjon». akvarell 1903-14.^[7]
• «Landskap», maleri, Høstutstillingen 1901.
• «Røde epler», gave til Stavanger kunstmuseum, 2018.^[12]
• «Selvportrett», maleri, 1906.^[13]
• «Sommernatt på Jæren», maleri, Høstutstillingen 1898.
• «Strandsiden i blaaveir», privat eie.^[4]

• 1911, separatutstilling i Christiania Kunstforening.^[14]
• 1913, Den norske kunstutstilling i Brighton i England. Lange var en av mange norske kunstnere utstilt, og han var representert med «en hel serie ætsinger, der ved sin bizarre fantasi og sin farvepragt vækker opmerksomhed».^[15]
• 1915, separatutstilling i Stavanger Kunstforening.^[16]
• 1920, separatutstilling på Blomquist Kunsthandel.
• 1971, minneutstilling i Stavanger Faste Galleri.^[13]
• 1973, minneutstilling i Oslo Kunstforening.^[17]
• 1997, utstilling i Drammen Kunstforening kalt «Myte og eventyr» med verker av Lange, Gerhard Munthe, Theodor Kittelsen, Harriet Backer, Gustav Wentzel og Sven Jørgensen.^[18]
• 2002, separatutstilling, Galleri 27 i Oslo.^[19]
• 2005, separatutstilling, Jugendstilsenteret i Ålesund.^[19]
• 2018, utstilling i Stavanger kunstmuseum kalt «Makt og mytologier» med verker av Lange, Edvard Munch og Max Klinger.^[4][7]

• David Aasen Sandved, Marit Ingeborg Lange (2005). Olaf Lange. Jugendstil og symbolisme i norsk grafikk. Ålesund: Jugendstilsenteret. 

• «Olaf Helliesen Lange» i Norsk kunstnerleksikon