Norsk avishistorie

De første avisene ble etablert på slutten av 1700-tallet. Norges første avis er Norske Intelligenz-Seddeler og kom ut i 1763, utgitt av boktrykker S. C. Schwach. I 1810 begynte Sivert Aarflot å gi ut Norsk Landboeblad som den første avisen redigert og trykt på landet. Norges første dagsavis var Morgenbladet fra 1819. Avisen har etter et stormfullt liv endt som ukeavis i nyere tid. Den eldste avis som fortsatt blir utgitt er Adresseavisen, som startet 3. juni 1767 som «Kongelig allene priviligerede Trondhiems Adresse Contoirs Efterretninger». Drammens Tidende (etablert 1832, slått sammen med Buskeruds Blad i 1961), Romsdals Budstikke (etablert 1843) Ringerikes Blad (1845) er blant avisene fra denne tidlige perioden som fortsatt kommer ut.^[1] Andre aviser fra denne tidligere perioden forsvant etter få år blant annet Bergens Stiftstidende (1840-1855) og Den Constitutionelle (1836-1847). Vestlandske Tidende (utgitt i Arendal fra 1832) kom ut til 1970. Stavanger Adresseavis etablert i 1833 som den første i Stavanger (nedlagt i 1906).^[2]

De første adresseavisene hadde utgangspunkt i såkalte adressekontorer, en type opplysningskontor med priviliegium til å formidle bekjentgjøresler og annonser. I starten representerte adressekontorene mer eller mindre selvbetjente veggaviser, men snart kom ideen om å spre beskjedene i trykte eksemplarer, noe som ble den spede starten til aviser slik vi kjenner de i dag.^[3]

Fra starten fikk aviser et kongelig monopol fra den dansk-norske kongen i København og det gjaldt distribusjon det som da i hovedsak var annonseaviser. Journalistikk som vi kjenner det fra i dag fantes knapt og kritikk mot myndighetene forekom ikke. Avisenes innhold var preget av ensidig opinionsdannende stoff myntet på den politiske elite.

Grunnloven som ble vedtatt i 1814 satte et endelig punktum for pressesensuren i Norge som en følge av det danske eneveldet. Paragraf 100 sier at «Ytringsfrihed bør finde Sted». Dette gav startskuddet til en mer samfunnskritisk avis- og bladflora, tildels i folkeopplysningens navn. Samtidig med fremveksten av de frie avisene etter 1814 ble det også etablert uavhengige tidsskrifter som Statsborgeren og Granskeren.^[4]

Den store ekspansjonen i norske aviser skjedde fra litt etter 1850 til omkring 1915 - både antall avisforetak og antall utgivelsessteder økte i denne perioden og avisene ble befestet som institusjoner i det industrialiserte samfunn.^[5] Det er hovedsakelig to grunner til en enorm ekspansjon av aviser i denne perioden.

På samme måte som innføringen av parlamentarisme i 1884 gav opphav til de politiske partiene, gav de politiske partiene opphav til en ny type presse, partipressen. Arbeideraviser ble etablert over hele landet.^[3]

En virkelig stor ekspansjon av antall aviser og dekning startet rundt 1900, hvor de fleste partiene ble representert med talerør de fleste stedene.

Oppfinnelsen av sylinder (1811)- og rotasjonspressen (1846) og settemaskinen (1884) representerte teknologiske kvantesprang som både reduserte kostnadene i produksjonsprosessen, men først og fremst gjorde den mer effektiv.

Industrialiseringen, folkevandringen fra bygdene til byene, nedgangen i analfabetismen og den økte politiske bevisstheten bidro sterkt til at siste halvdel av 1800-tallet ble avisenes store ekspansjonsfase. I 1850 var det 40 aviser i Norge, i 1918 var antall titler 250.

I denne perioden kom det mange nye aviser, men et tilsvarende antall ble lagt ned. Totalt resulterte dette i et temmelig konstant avistall.^[6]

Flere aviser stoppet under krigen, særlig arbeiderpressen,

Norge hadde vel 260 aviser ved andre verdenskrigs start og under halvparten, 114 da krigen sluttet. Pressebildet før krigen bar preg av stor avistetthet og politisk bredde. De fleste steder hadde minst to aviser som representerte ulikt politisk syn.

Andre verdenskrig kom til å endre det norske avisbildet permanent. De tyske okkupantene og det norske NS-styret satte i gang en nyordning for de norske avisene, som i særlig grad fikk negative konsekvenser for avisene som støttet Arbeiderpartiet og Norges Kommunistiske parti (NKP). Alle NKP-avisene ble raskt stanset, senere også de aller fleste arbeiderpartiavisene. Av Høyres og Bondepartiets aviser ble vel halvparten stanset, mens Venstre mistet litt mer enn halvparten av sine. Men mer betydelig for det framtidige avisbildet var at mens venstresidens aviser ble stanset ved krigens begynnelse, ble de fleste borgerlige avisene stanset mot krigens slutt.

Pressedirektoratet hadde som hovedjobb å nyordne avisene i Norge og fikk februar 1942 lov til å legge ned aviser, samt erstatte redaktør eller andre ansatte eller innsette nye medarbeidere. På denne måten skulle man lettere kunne styre innholdet i avisene. De gjenværende avisene måtte derfor akseptere å få innsatt NS-redaktør, bli slått sammen med andre aviser, akseptere nytt navn eller å bli lagt ned. Noen få aviser fikk også lov til å legge ned frivillig.

Nyordningen gav seg flere utslag. Aviser som fikk tvangsinnsatt NS-redaktør var blant annet Aftenposten, Fredriksstad Blad, Østlendingen, Tønsbergs Blad, Varden, Porsgrunns Dagblad, Bergens Tidende, Morgenavisen, Sunnmørsposten, Lofotposten, Tromsø, samt en rekke mindre aviser, særlig på Vestlandet.

I tillegg ble flere aviser slått sammen. I Stavanger ble Stavanger Aftenblad (V) og Stavangeren (H) bestemt slått sammen til Stavanger Avis, i Sandefjord ble Sandefjords Blad (H) og Vestfold (V) slått sammen til Sandefjords Presse. Aftenposten ble utsatt for den kanskje sterkeste grad av sensur ettersom dette var landets største avis ved andre verdenskrigs start.

Direktoratet fikk ytterligere fullmakter til å stanse aviser i 1943. Pressedirektoratet selv beskrev høsten 1943 at den samlede presse nå brukte like mye papir som Aftenposten alene før krigen.

Mens direktoratet skulle jobbe med organiseringen av avisene sørget Presseabteilung for å forsyne avisene med innhold i tråd med okkupantenes eget syn på virkeligheten og krigslykken.

Oslo alene hadde ni dagsaviser før krigen og seks av disse ble stanset. De som fikk komme ut under hele krigen var Aftenposten, Nationen og Morgenposten. I tillegg kom NS-organet Fritt Folk basert på lokaler og utstyr beslaglagt hos Arbeiderbladet. Av de fire avisene i Trondheim ble Nidaros (V) og Arbeider-Avisen (Ap) stanset, Dagsposten (uavh) lot seg frivillig nazifisere, mens Adresseavisen (H) fikk NS-redaktør.

Alt i 1943 var antallet aviser nede i 118. Men mens antall titler var mer enn halvert, holdt opplaget seg. Dermed økte opplaget sterkt for de avisene som fikk komme ut, og også abonnenter og annonsører fulgte med over til de gjenværende avisene. Annonseprisene økte, mens størrelsene krympet kraftig grunnet papirrasjonering. Avisene som fikk komme ut økte inntektene betydelig noe som fikk følger for debatten om avisenes lojalitet da krigen var slutt.

Andre verdenskrig gav også startskuddet til et annet pressekapittel, den illegale pressen. Trolig ble så mange som 300 aviser utgitt i kortere eller lengre tidsrom i ulike deler av landet. De illegale avisene brakte ofte videre meldinger fra BBCs radiosendinger og ble et viktig korrektiv til de offisielle nyhetene i de avisene som fikk komme ut og som var sensurert.

De avisene som utkom under hele krigen fikk - naturlig nok - større annonseinntekter enn de avisene som ble stanset. Noen aviser hadde også mistet sine trykkerier. Avisene som utkom fikk et økonomisk overtak som det var vanskelig å ta igjen. Et eksempel er byen Arendal som før krigen hadde tre aviser: Agderposten (V), Vestlandske Tidende (H) og Tiden (A). De to sistnevnte måtte innstille driften, mens Agderposten drev kontinuerlig.

Avisoppgjøret etter andre verdenskrig dreide seg dels om de økonomiske tapene avisene som ble stanset under den tyske okkupasjonen led, dels om de inntektene aviser som fikk fortsette å komme ut fikk som følge av at det ble færre aviser på markedet.

Fredssommeren 1945 ble Riksadvokatens Aviskomité oppnevnt og denne kom til at 45 aviser hadde tjent så mye under okkupasjonen at de måtte betale inn et erstatningsbeløp.

Erstatningsdirektoratet reiste en prøvesak mot Morgenposten i Oslo der en skulle få avklart om det var rettslig grunnlag for tilsvarende saker mot andre aviser og etter en tre år lang rettsprosess slo Høyesterett fast at det kunne foretas inndragning av avisens inntekter så lenge avisen hadde hatt NS-innsatt redaktør og brakte videre propagandameldinger, kommentarer og bilder fra den tyske okkupasjonsmakten. Morgenposten ble til slutt dømt til å få inndratt 170.000 kroner, fastsatt av Høyesterett.

Deretter ble det utarbeidet retningslinjer for erstatningskrav mot de øvrige avisene, basert på de inntekter avisene hadde hatt under krigen. 20 aviser måtte betale tilsammen 1,5 millioner kroner. Stansede aviser fikk på sin side utbetalt 6,5 millioner kroner i erstatning fra Krigsskadetrygden og Justisdepartementets oppgjørsavdeling.

Det er i hovedsak forfatteren Guri Hjeltnes sitt arbeide som har brakt til veie opplysninger knyttet til avisoppgjøret etter krigen, og hun gav blant annet ut boken «Avisoppgjøret etter 1945» i 1990. Til da var erstatningsbeløpene holdt hemmelige, noe som var en forutsetning fra de ikke-stansede avisenes side for å få til ett forlik.

Etter andre verdenskrig forsøkte avisene å komme raskt i gang igjen. Men krigen satte dype spor i det norske pressebildet, spor en ser den dag i dag.

Et eksempel på hva krigen gjorde med pressebildet i Norge er Arbeiderbladet i Oslo. Avisen konkurrerte med Aftenposten om å være landets største avis i årene før krigen. Da krigen kom ble avisen raskt stanset av okkupasjonsmakten som overlot utstyr og lokaler til NS-avisen Fritt Folk. Deler av Arbeiderbladets abonnementsregister fant også veien til Aftenposten. Leserne vangte denne, samt Morgenposten som fra før hadde godt fotfeste i arbeiderstrøkene i Oslo. Dette ble styrket under krigen ettersom avisen var en av fire som fikk komme ut i Oslo under hele andre verdenskrig. Da freden kom måtte Arbeiderbladet starte stort sett fra bar bakke. Et annet eksempel er fra Trondheim der Dagsposten var byens største avis før krigen brøt ut. Etter en frivillig nazifisering måtte avisen legge ned da freden kom. Adresseavisen som hadde fått lov å komme ut med NS-redaktør redaktør overtok ikke bare lesere fra Dagsposten, men også fra de to konkurrentene som ble stanset, venstre-avisa Nidaros og Arbeider-Avisen (DnA)

Tilsvarende eksempler fantes fra de fleste steder og det generelle bildet var at de ikke-stansede avisene hadde overtatt betydelige markedsandeler og ikke bare økt opplaget betydelig, men også det viktige annonsemarkedet. Da fredsdagene kom klarte de stansede avisene bare til en viss grad å tjene på det enorme suget etter nyheter.

Etter 1950 fulgte en periode med reell nedgang i antall aviser og antall steder med konkurrerende aviser, men fra midten av 1960-tallet steg antall aviser igjen. I 1992 kom det ut 195 aviser i Norge. Også avissalget målt i antall solgte aviser per husstand fulgte et lignende mønster med nedgang fra 1950, ny vekst fra 1970 med en topp på slutten av 1980-tallet. I 1992 ble det trykket 600 aviskopier per 1000 innbygger. Medlemmene i Norske avisers landsforbund hadde i 1960 et samlet opplag på 1,67 millioner, dette tallet hadde i 1992 vokst til 2,96 millioner.^[7]

En kunne ganske raskt dele avisene i tre grupper. De store byavisene med solid økonomi til både å lage bra innhold og minst like viktig, å opprette et finmasket distribusjonsnett langt utenfor det naturlige redaksjonelle dekningsområdet. Nummer-to avisene, det vil si aviser som var nest størst på utgiverstedet, som slet med dårlig økonomi og manglende konkurransekraft både om de beste medarbeiderne og om annonsekronene. Den tredje gruppen var som oftest små lokalaviser som var alene om både sitt redaksjonelle marked, og om annonsemarkedet.

Aviskonkurransen etter krigen skulle i særlig grad gå ut over nummer-to avisene. Her spilte flere forhold inn. Økt kostnadsnivå i samfunnet og økt behov for ny teknologi ble ofte for mye for mange aviser. Særlig overgangen fra blysats til fotosats på 1960-tallet og en ny teknologiovergang på 1970-tallet i form av direkte innskriving på data førte til en rekke avisnedleggelser. Tilsammen 55 aviser ble lagt ned fra 1950 til 1975.

• Høst, Sigurd (1999) Newspaper growth in the Television Era The Norwegian Experience i Nordicom Review v.20 nr.3