Nogaj khan

Paul Pelliot skrev at Nokhaj betyr «hund», men selv om nokhoj betyr hund på mongolsk, betyr det ikke at navnet var nedsettende eller negativt ladet; på den tiden ble ofte folk referert til som hunder blant mongoler, og av og til direkte referert til som nokhduud, noe som betyr «dere hunder» (folk/mennesker). Djengis Khan kalte også hans beste generaler for «krigshunder» («krigsmenn»). Dette oppsto sannsynligvis grunnet at mongolene hadde mange hunder, og hunder var nyttige i jakt og vakthold. Ifølge den britiske historikeren J. J. Saunders var navnet «hund» brukt for å distrahere onde ånder (som de antok ikke ville være interessert i en hund). Mongolene refererte også ofte til ulver som steppehunder.

Nogajs far var Tatar (eller Tutar), en sønn av Terval som igjen var sønn av Dzjosjy. Han kom til å herske over sin bestefars apanasje etter sin fars bortgang. Etter de mongolske invasjoner av Europa forlot Batu Khan Nohaj med én tumen (10 000 krigere) i dagens Moldavia og Romania som frontvoktere. Han var Berke, Batu og Orda Khans nevø, og under sin onkels ledsagelse ble han en mektig og ambisiøs krigsherre.

I sine siste år begynte Berke å delegere mer og mer ansvar til hans lovende nevø. Nogajs ledende rolle dukker først opp, sammen med Talabuga, under den kjente mongolgeneralen Burundaj som en kommandør under slag i 1259/60, og ledet det andre mongolraidet mot Polen hvor han plyndret byer som Sandomierz, Kraków og andre byer.

Nogaj konverterte til islam som sin onkel Berke Khan, men det er ukjent når hans omvendelse hendte; det antas at dette ikke var lenge etter Berke konverterte i 1250-årene. Hans navn står oppført på en liste over nye konvertitter sendt av Berke til mamelukksultanen Baibars i 1262/63. Nesten ett tiår senere, i 1270/71, skriver Nogaj selv at han har omfavnet islam i et brev til Egypts sultan.^[3]

Nogajs far Tatar døde da han tjenestegjorde under Hulegu. I 1262, under en borgerkrig mellom Berke og Hulegu Khan, overrasket Nogajs hær Hulegus invasjonshær ved elven Terek. Mange tusen druknet og de overlevende flyktet tilbake til Aserbajdsjan. I 1265 ledet Nogaj sin hær over Donau, noe som fikk de bysantinske styrkene til å flykte, før han la Trakias byer i ruiner. I 1266 giftet Mikael VIII Palaiologos bort sin datter Eufrosyne Palaiologina i håp om en allianse. Samme år mistet Nogaj ett øye da han sloss mot sin slektning Abaga Khan i Tiflis (dagens Tbilisi). På tross av dette levde han i fred med Abagha og hans etterfølger Arghun etter Berkes død.

Nogaj hersket over ukrainerne i Galitsj-Volynia, osseterne og deler av valakkene direkte. Han angrep Litauen med de nordrussiske prinsene i 1275. I 1282 sendte Nogaj 4000 soldater til Konstantinopel for å hjelpe sin svigerfar Mikael i å bekjempe opprørere ledet av John I Doukas fra Thessalia. Men Mikael døde og Andronikos II Palaiologos brukte de allierte styrkene for å sloss mot Serbia.

I 1285 invaderte Nogaj og Talabuga Khan Ungarn med mongolske og kumanske tropper, men til forskjell fra Subutai førti år tidligere ble de beseiret. Mongolene la Transilvania i ruiner, men ble slått tilbake av kongelige ungarske hær under Ladislaus IV nær Pest, og de tilbaketrekkende mongolske styrkene ble offer for et bakholdsangrep av szekelere.^{[4][trenger bedre kilde]} Nogaj og Talabuga gjorde et tredje raid mot Polen i 1287/1288, men lite er kjent angående resultatet. Visse kilder hevdet de vendte hjem med 20 000 fanger.^{[trenger referanse]}

I 1286 overbeviste kong Stefan Uroš II Milutin om å anerkjenne hans suzerenitet. Han gjenopprettet mongolsk maktherredømme over Bulgarias innenrikspolitikk. I 1277 ble en bevegelse ledet av Ivajlo beseiret av mongolene, men i 1278-79 beseiret Nogaj bulgarerne og beleiret Ivajlo i Silistra. Ivajlo forsøkte å alliere seg med Nogaj, men Nogaj fikk han drept, og gjorde den nye bulgarske keiseren Georg Terter hans vasall. Etter Georg flyktet til Konstantinopel plasserte Nogaj hans nære bekjete Smilets på den bulgarske tronen.

På tross av sin makt og dyktighet i strid forsøkte Nogaj aldri å overta Den gylne horde; han foretrakk i stedet å fungere som en form for kongemaker. Han tjenestegjorde under flere gylne horde-khaner: Berke, Mengu-Timur, Tuda-Mengu, Talabuga og Toktai. Den siste khanen viste seg å være sterkere enn de andre, og han og Nogaj begynte sin rivalisering. På dette tidspunktet styrte Nogaj i praksis over de vestlige delene av khanatet. Han styrtet Tuda-Mengu og drepte Tulabuga, men maktet ikke ta tronen grunnet av hans oldemors konkubinat. En annen teori hevder at han ikke fikk overta tronen grunnet hans manglende øye, siden en «fysisk ufullkommen mann» ikke fikk bli khan.

Da Nogaj hjalp den unge Toktai (1291-1312) til makten håpet han på å finne i Toktai en lojal marionett som kunne manipuleres eller ignoreres. Ting viste seg å være annerledes siden Toktai viste seg å være eksepskjonelt dyktig, og grep makten med en sterk herskevilje. Nogaj vant det første slaget mot Toktai Khan, men ville ikke følge etter Toktai grunnet sorg da Nogajs barnebarn, Agtji, ble drept av genoveserne på Krimhalvøya, da han samlet inn tributter fra dem. Nogajs tatarer plyndra deretter de italienske havnene på Krim som hadde blitt tildelt dem av de gylne hordes khaner.

Nogaj ble ansett som for farlig til å fortsette å leve. Han ble drept i strid i 1299 ved Kagamlik, nær Dnepr, mot khanen Toktai mongolstyrker. Hans hode ble brakt til Toktai, som ble fornærmet av at en simpel russisk soldat hadde slaktet den mektige khanen. Han fikk den russiske soldaten dømt til døden grunnet at «en 'vanlig' ikke egner seg til å drepe en adelsmann». Tsjini, en av Nogajs koner, med hans sønn Turi, flyktet til Ghazan som mottok dem med ære og behandlet dem godt.

Nogajs sønn Tsjaka ble en tsar av Bulgaria i et par måneder av Nogajs ledende khatun Alagh (Алаг), før han ble avsatt av Theodor Svetoslav. Nogajs navn ble videreført gjennom Nogaj-horden, som fortsatte å herske øst for Ural.

Nogaj blir husker av russiske kronikører som «den feite tsaren».

• Saunders, J.J. The History of the Mongol Conquests, 2001
• Ж.Бор Монгол хийгээд евроазийн дипломат шаштир Боть 2, 2003
• Howorth, H.H. «History of the Mongols from the 9th to the 19th Century: Part 2. The So-Called Tartars of Russia and Central Asia. Division 1»
• Vernadsky, G. "Mongols and Russia", Yale University Press, Desember 1953
• István Vásáry, Cumans and Tatars, Cambridge University Press 2005