Nikolaus av Cusa

Som barn flyktet Nicolaus Cusanus hjemmefra for å unnslippe farens mishandling. Han søkte tilflukt hos en adelsmann som lot ham oppfostre i Deventer hos Brødrene av felleslivet. Deretter studerte han jus, matematikk og filosofi ved universitetet i Padova. Doctor juris ble han i 1424. Han viet seg så en tid til advokatyrket.

Han ble snart etter katolsk prest, og opptrådte med iver i forhandlingene om de kirkelige reformer.^{[trenger referanse]} På kirkemøtet i Basel 1431–1449 forfektet han i skriftet De concordantia catholica det allmenne kirkemøtes supremati over paven. Imidlertid skiftet han senere side i spørsmålet og sluttet seg til pavemakten.

Han ble i 1448 utnevnt til kardinal med San Pietro in Vincoli som tittelkirke. I 1450 ble han utnevnt til biskop i Brixen.

Han ble bispeviet 25. april 1450 av pave Nikolas V.

I Brixen ble han uvenn med landsherren, erkehertugen Sigismund av Østerrike.^{[trenger referanse]} Etter å ha sittet en tid i fengsel, ble han tvunget til forlik. Pave Pius II sendte ham til Tyskland for å visitere kirker og klostre, og han fikk utstå harde strider da han forsøkte å reformere presteskapets og munkenes seder.^{[trenger referanse]}

Under forberedelsene til det av hans venn Pius II påtenkte korstoget mot troens, vitenskapens og litteraturens fiender døde han i 1464.

Cusanus hadde et stort vitenskapelig talent.^{[trenger referanse]} Uroen for heksevesen og trolldom betraktet han som rester av hedendommen. Han fant tid til vitenskapelige studier og filosofiske spekulasjoner. Cusanus anses av mange som en mann som genialt foregrep senere generasjonens vitenskapelige hypoteser.^{[trenger referanse]}

Han kom Nikolaus Kopernikus i forkjøpet med et halvt århundre og argumenterte metafysisk at Jorden har en nær sfærisk ellipseform, roterer rundt sin akse og sirkler rundt Solen, og at hver stjerne selv er en fjern sol med sine egne planeter og innbyggere.^{[trenger referanse]} En stjerne bestod ifølge Cusanus av en tung sentralkropp, som omgis av diverse lettere sjikt. Lengst ut finnes det ildartede skall som utstråler stjernens lys. Også Jorden har et slikt skall, som imidlertid ikke er synlig fra dens egen overflate. Om gravitasjonen mente han at himmellegemene kan sveve fritt i rommet ved at kreftene tyngde og letthet opphever hverandre.

Copernicus og Galileo Galilei var begge klar over Cusanus skrifter, og det var også Johannes Kepler, som kalte Cusanus «guddommelig inspirert» i sitt første avsnitt av sitt først publiserte verk.^{[trenger referanse]} Cusanus foregrep Kepler og erklærte at ingen perfekt sirkel kan eksistere i universet (i motsetning til den aristoteliske modell, og til det Galilei senere skulle hevde, og dermed bringe sin egen utgave av den heliosentriske modell i vanry fordi den var vanskelig å forene med de astronomiske observasjoner^{[trenger referanse]}). Nicolaus av Cusa var også tidligere ute enn Thomas Digges ved å hevde at universet er grenseløst og at Jorden ikke er i universets sentrum, men har samme rang som andre stjerner.^{[trenger referanse]}

Cusanus beskrev imidlertid ingen vitenskapelig verifiserbar teori om universet. Hans betraktninger ble nesten helt og holdent basert på egne metafysiske spekulasjoner.^{[trenger referanse]} Stort sett har han foregrepet den naturfilosofi som i renessansetiden utviklet seg i Italia, likesom atomteoriens grunntanker. Dette kan komme av at også Cusanus var inspirert av antikkens atomister som Demokritos og Epikuros.^{[trenger referanse]}

Som matematiker var han langt forut for sin tid^{[trenger referanse]}, og i avhandlingen De reparatione calendarii, som han la frem på kirkemøtet i Basel, foreslo han en forbedret tidsregning. Han gav viktige bidrag innen matematikken ved å utvikle begrepene om infinitesimaler og relativ bevegelse.^{[trenger referanse]} Hans skrifter var vesentlige for Leibniz' oppdagelse av matematisk analyse likesom Georg Cantors senere arbeider om uendeligheter.

Cusanus var den første i Vesten som man vet anvendte konkave linser for å korrigere myopi.^{[trenger referanse]} Han lot også lage det første kartet over Tyskland i kobbersnitt og fremla forslag om metodiske eksperiment og naturiakttakelser.^{[trenger referanse]}

«Universum er grenseløst, for hadde det en ytterste grense, måtte det være begrenset av noe annet og kan da ikke være hele universum. Jorden er ikke verdens sentrum, men ettersom vi ikke har noe fast punkt å sammenligne med, kan vi ikke oppdage dens bevegelse».^{[trenger referanse]}

Selv om han betraktet kosmos som grenseløst og uten midtpunkt, avviste Cusanus tanken om et uendelig univers. Hans metafysiske resonnementer ledet frem til en kosmologi som er såvel fysikalsk som filosofisk og konfesjonelt forankret.^{[trenger referanse]}

Cusanus dypeste interesse var nok det teologiske, og det er for å trenge inn i treenighetslæren at han utviklet sin kunnskapsteori.^{[trenger referanse]} Disse grunntanker vokste opp fra den mystisisme som han i ungdomsårene hadde blitt kjent med i Deventer.^{[trenger referanse]}

Mennesket kan i sin ufullkommenhet ikke nå absolutt kunnskap uten Gud, mener Cusanus; kunnskapen er et stykkverk, en lært ukunnskap. Den kan tilnærme seg lærdommen gjennom navn og begrep som sammenbinder og skjelner tingene. Over sansekunnskapen med dens forvirrede bilder setter han den vurderende forstand og den spekulative fornuft. Over den sist­nevnte legger han en mystisk anskuelse, hvori først motsetningene oppgår i en uendelig enhet, Coincidentia oppositorum, derved kan Guds vesen ses i og med at vi blir ett med denne.

Til denne lærde ukunnskap – hans første filosofiske arbeide bar tittelen De docta ignorantia – søkte han på mangfoldige veier å føre sine lesere, enn gjennom begrepsmessig dialektikk, enn gjennom mystisk hengivelse, enn gjennom bilder fra hverdagslivet, enn gjennom matematiske spekulasjoner – alle forskjellige veier som alle, for ham, munnet ut i den kunnskapsspiss, det visshetens kompendium, som gudsbetraktningen er, en umiddelbar intuisjon, et seende uten begripende.^{[trenger referanse]}

Guds vesen kan ikke oppfattes annerledes, for i Guds uendelighet inngår alt som for vår forstand ter seg som motsetningsfullt. Forståelsen av Gud kan ikke skje ved positive menneskelige begrep ettersom Gud ikke kan fremdefineres fra andre positive begrep. Han går derfor inn for at man forklarer Gud ved hva Gud ikke er (via negationis).

Den uendelige kurven sammenfaller med den uendelige rette linjen. Maksimum og minimum sammenfaller, da begge er uendelige. Intet får utelukkes fra Guds vesen, ikke en gang motsetningene, da han er alt i alt. Men derfor kan han heller ikke fattes av vår forstand; intet navn kan gis til ham, da alle navn benyttes for å skjelne det ene fra det annet, men hos Gud finnes ikke noen adskillelse. I troens kult avløses den lærde ukunnskap av den hellige ukunnskap. Til Gud legges egenskaper og navn, med innsikt om at de skal tas i en høyere forståelse enn deres vanlige, en betydning som vi bare kan ane, ikke forstå. Verden er en utvikling av Guds vesen, er likesom dennes kropp og i enhver ting avspeiler seg universum.

• De concordantia catholica, Basel (1434)
• De reparatione calendarii, Basel
• De docta ignorantia ferdig (1440)
• De coniecturis (1441)
• Flere mindre traktater
• Fire dialoger De idiota, blant annet De sapientia og De staticis experimentis, men den viktigste er De mente (1450)
• De visione Dei (1453)
• De Possest (1460)
• Compendium sive compendiossisima directio (1463)
• De apice theoriae (1464)

Nokolaus av Cusa ble bispeviet i 1940 av Pave Nikolaus V.

• Hoskin, M. ed; The Cambridge Concise History of Astronomy, Cambridge University Press (1999). ISBN 978-0-521-57600-0
• Duhem, P.; Medieval Cosmology (1985).
• Grant, E.; Much Ado about Nothing: Theories of Space... (1981).
• Rotta, P.; Nicolo Cusano (1942).
• Brett, H.; Nicholas of Cusa (1932).
• A. Herrlin; Studier i Nicolaus av Cues filosofi (1892).

• Cusanus i Nordisk familjebok (2. utgave, 1906)

• (en) Nicholas of Cusa – kategori av bilder, video eller lyd på Commons  
• (en) Nicholas of Cusa – galleri av bilder, video eller lyd på Commons  
• Biografi på The Cardinals of the Holy Roman Church