Naturrett

Naturrett (latin: lex naturalis eller jus naturale) er en teori om at det finnes rettsprinsipper som er av en slik grunnleggende eller naturgitt karakter at de er universelt gjeldende, til forskjell fra positiv rett og moralsk nihilisme. Gjennom historien er naturretten begrunnet på mange måter. Sentralt hos de fleste teoretikere står studiet av menneskenaturen, og utledet av dette, hvilke adferdsnormer som er nødvendige for et fredelig samfunn. Noen sammenholder naturrett med naturlov, slik som Aristoteles, mens andre skiller tydelig mellom begrepene.^[1]

*La Liberté guidant le peuple* (1833) av Delacroix.

Kjernen i naturretten er dualiteten mellom individets to grunnleggende rettigheter, nemlig retten til å være i fred, fysisk, psykisk, økonomisk og familiemessig, og retten til å formere seg så langt vilje og evne rekker. Naturrettstanken skriver seg tilbake til antikkens Hellas, særlig Aristoteles, som ofte kalles naturrettens far. Naturrettens innflytelse har variert opp gjennom historien, men den fikk en renessanse i opplysningstiden, da samtidens filosofer argumenterte for at alle mennesker er født med visse grunnleggende, umistelige rettigheter. Den moderne tids menneskerettigheter er uttrykk for et tankesett som har mye til felles med det naturrettslige.

I etterkrigstiden ble naturrettsbegrepene satt på spissen. I Nürnbergprosessene og i Norge ble det spørsmål om hvilken lov krigsforbryterne skulle dømmes etter. Både domstolen i Nürnberg og Høyesterett i Norge nektet å legge Det tredje rikes lover til grunn. Man tok utgangspunkt i at det fantes et overordnet normsystem (naturrettsteori) der menneskets verdi, uavhengig av rase, ble slått fast uavhengig av hvilken lov som gjaldt på tidspunktet krigshandlingene fant sted.^[2]

Referanser

^ Shellens, Max Solomon (1959). «Aristotle on Natural Law». Natural Law Forum (1): 72–100.
^ Bernt, Jan Fridthjof; Doublet, David R. (1998). Vitenskapsfilosofi for jurister – en innføring. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-7674-389-0.

Litteratur

John Finnis: «Natural Law Theories» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
Mark Murphy : «The Natural Law Tradition in Ethics» i Edward N. Zalta (red.): Stanford Encyclopedia of Philosophy
Leterre, Thierry (2011). «Natural Law». I Badie, Bertrand; Berg-Schlosser, Dirk; Morlino, Leonardo. International Encyclopedia of Political Science. Los Angeles: Sage Publications. s. 1664–1666. ISBN 978-1-4129-5963-6.
Oakley, Francis (2005). Natural Law, Laws of Nature, Natural Rights: Continuity and Discontinuity in the History of Ideas. New York: Continuum International. ISBN 978-0-8264-1765-7.
Russell, Bertrand (1961). Haaland, Arild, red. Vestens visdom. Et historisk utsyn over vesterlandenes filosofi med dens sosiale og politiske bakgrunn. Oslo: Tiden forlag.
Strauss, Leo (1953). Natural Right and History. Chicago: University of Chicago Press. ISBN 0-226-77692-1.
Strauss, Leo; Cropsey, Joseph (red.) (1987). History of Political Philosophy (3 utg.). Chicago: University of Chicago Press. ISBN 978-0-226-77710-8.
Tierney, Brian (1997). The Idea of Natural Rights: Studies on Natural Rights, Natural Law, and Church Law, 1150–1625. Atlanta: Scholars Press. ISBN 0-7885-0355-3.

Eksterne lenker

Kenneth Einar Himma: «Natural Law» i Internet Encyclopedia of Philosophy
«Naturrettens gjenkomst», artikkel fra Apollon 1. mars 1997
Om naturrett, fra NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett - bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget

[1] Shellens, Max Solomon (1959). «Aristotle on Natural Law». Natural Law Forum (1): 72–100.

[2] Bernt, Jan Fridthjof; Doublet, David R. (1998). Vitenskapsfilosofi for jurister – en innføring. Bergen: Fagbokforlaget. ISBN 978-82-7674-389-0.

[1]

[2]