Nasjonalsosialistisk propaganda

 Enhver propaganda skal være folkelig. Den skal avpasse sitt åndelige nivå etter oppfattelsen hos den mest innskrenkede av dem propagandaen taler til. Jo større den menneskemengde er som skal påvirkes, desto lavere må propagandaens åndelige nivå settes. Hvis det gjelder — som ved propagandaen for gjennomføringen av en krig — å få et helt folk med i virkeområdet, kan forsiktigheten med hensyn til å unngå altfor høye åndelige forutsetninger ikke være stor nok. 

Adolf Hitler, fører i nazistpartiet, i Mein Kampf 1925^[6]

Adolf Hitler, «fører» for Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei (NSDAP, «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti») fra 1921 og rikskansler og diktator i Tyskland fra 1933, var svært opptatt av propaganda for å vinne støtte for sin radikale politikk.^[4]

Hitler innså tidlig at kunst og kultur kunne bevege massene. Hans møte med Richard Wagners dramatiske opera Rienzi i Linz i 1905 ble en skjellsettende ungdomsopplevelse som han selv hevdet ga støtet til den politiske drømmen om å forene tyskerne.^{[trenger referanse]} I 1919 ble Hitler som såret soldat fra første verdenskrig kurset i «politisk opplæring» av kaptein Karl Mayr i den tyske hæren i Bayern. For å motvirke revolusjonære opprør i det kaotiske etterkrigssamfunnet, ble Hitler hemmelig «undervisningsoffiser» som skulle advare hjemvendte soldater om farene ved sosialisme, pasifisme og demokrati.^[7] Da Hitler ble medlem av forløperen til nazipartiet i 1919, fikk han derfor ansvaret for propagandaarbeidet.

 

Partiet formidlet opprinnelig sitt politiske 25-punktsprogram fra 1920 gjennom møter, demonstrasjoner, pamfletter og presse.

I 1925 kom Min kamp (Mein Kampf) i to bind,^[8][9] Hitlers ideologiske manifest og selvbiografi der han uttrykker sine politiske visjoner. Hitler skriver blant annet utførlig om propaganda, hvor viktig den er for å bygge bevegelsen og hvordan den skal brukes strategisk.^[10] Han hevder Tyskland tapte første verdenskrig fordi Storbritannias krigspropaganda var mer profesjonell og effektiv enn den tyske.^[11] Han lanserer også uttrykket «den store løgnen» (tysk: die große Lüge) om en propagandateknikk som bruker «en løgn så kolossal at ingen kan tro at noen ønsker å forvrenge sannheten så voldsomt». Hitler hevdet at jødene hadde brukt metoden mot Tyskland under verdenskrigen.

Hitler mente at «det talte ord har større virkning enn det skrevne» og utviklet seg tidlig til en svært dreven folketaler. Han ble en både beundret og beryktet demagog.^[12][7][13]

 

NSDAP spredte sine ideer og fortellinger gjennom gamle og nye massemedier. De tok i bruk moderne teknikker for markedsføring og satset på profesjonelle utøvere. Partiets propagandaavdeling utga flere instruksjonsbøker og Unser Wille und Weg («Vår vilje og vei»), et internt månedsblad som kom ut fra 1931 til 1941, med råd om effektiv bruk av propaganda.^[14]

 

Sentrale temaer i nazistenes propaganda var tysk nasjonalisme, rasisme, antisemittisme og antikommunisme, det tyske folkefellesskapets ideologi og militarismen med forherligelsen av det krigeriske heltemotet, kvinnen som hjemmeværende mor og den betingelsesløse personkulten omkring Hitler som diktator. Direkte til krigsforberedelsene tjente legenden om at Tyskland huset et folk uten plass som derfor måtte erobre «Lebensraum» mot øst, rettferdiggjort gjennom sosialdarwinisme og forestillingen om «den sterkestes rett».

Gjennom grove stereotypier og frastøtende karikaturer ble jøder framstilt som griske, upålitelige og «utyske», slavere som underlegne, og kommunister og marxister som blodtørste monstre. Såvel «jødebolsjeviker» og sosialdemokrater ble stemplet som landsforrædere med skyld for det tyske nederlaget i første verdenskrig, uttrykt blant annet i konspirasjonsteorien dolkestøtlegenden.^[4]

 

Mens «den ariske menneskerasen» og «folketyskere» ble framstilt som høyerestående og mer verdifulle enn andre, ble etniske folkegrupper, politiske motstandere og «underytere» definert som skadelige for et sunt samfunn og erklært uønsket.^{[trenger referanse]} Nazistene utryddet flere titalls millioner mennesker i systematiske, statlig organiserte massedrap,^[16], deriblant 70 000 funksjonshemmede og psykisk syke i programmet Aktion T4. Avlivinger og myrderier ble delvis begrunnet med nazistisk eugenikk (rase- og arvehygiene) og formidlet gjennom kvasivitenskapelig propaganda.

 

I likhet med paramilitære frikorps og andre politiske bevegelser etter første verdenskrig, markerte også nazistpartiet seg med symboler og visuelle kjennetegn. Nazistenes estiske uttrykk, med merker, flagg, uniformer og teatralske seremonier, og et kollektivt soldatpreg, var propagandaverktøy for å vekke følelser, skape begeistring og samhold og skjule sosiale motsetninger i det klassedelte samfunnet.^[17] Billedkunst og arkitektur, såvel som bruk av riksørn, røde faner og romersk hilsen, var tydelig inspirert av den klassiske antikken, en epoke som var et ideal for Hitler.^{[trenger referanse]}

Det viktigste nazisymbolet var hakekorset.^[18] Det ble lånt fra tyske nasjonalister i Völkish-bevegelsen og antatt som partiemblem allerede i stiftelsesåret 1920. Fra 1935 til 1945 var hakekorset del av Tysklands nasjonalflagg, i fargene svart, rødt og hvitt fra det gamle keiserriket, og i landets riksvåpen, «hakekorsørnen», en tysk keiserørn i art deco-stil, med rette vinger og klørne om en eikeløvskrans rundt en skråstilt svastika. Svastika er et solsymbol, dekor og lykketegn kjent fra kulturer over hele verden, men nazistene gjorde korsfiguren til det kanskje mest kjente politiske symbolet i moderne vestlig historie.

Med utgangspunkt i «Blodfanen», et hakekorsflagg fra det mislykkede Ølkjellerkuppet i 1923, oppstod en «fanekult» med rituelle faneinnvielser etter militært mønster. Tilsvarende utviklet det seg en «uniformsbesettelse» i den nasjonalsosialistiske ettpartistaten. Uniformeringen gjaldt politiske ledere (politische Leiter) i partibyråkratiet, samt medlemmer i SA (Sturmabteilung), SS (Schutzstaffel) Hitlerjugend («hitlerungdommen») og andre partistyrte organisasjoner. Uniformene var inspirert av de fascistiske «svartskjortene» i Italia og militære tradisjoner som ble videreført av frikorpsene i Weimarrepublikken. For lettere å skille politiske venner og fiender under sammenstøt i gatene, befalte Hitler i 1925 at nazistene skulle opptre som «brunskjorter». Fargen ble valgt på grunn av et stort lager av tropeuniformer fra tidlige tyske kolonier. I 1927 kom standardiserte luer og gradtegn. Etter Hitlers maktovertakelse ble også politi og militærvesen (Wehrmacht) utstyrt med nazistiske symboler og oppdaterte antrekk. Ansatte i sivile tjenester fikk egne uniformer i nye organisasjoner.

Uniformene påvirket både bærerne, tilskuerne og fiendene i den nye, autoritære staten som ble bygd opp etter førerprinsippet. Gjennom stilsikker design og gjennomført bruk klarte nazistene i mange tilfeller å forene eleganse med respekt og frykt. Uniformene grupperte enkeltindivider etter oppgave og rang i et større fellesprosjekt og ble ytre tegn på orden, kontroll og en gjennomgripende ideologi.

Lojalitet og nasjonal stolthet skulle også forsterkes gjennom nazihilsen med utstrakt høyrearm, en skikk hentet fra den romerske fascisthilsenen i Italia. Hilsenen var påbudt for partimedlemmer fra 1926, men ble utbredt i hele samfunnet etter 1933. Hilsningsfrasen «Heil Hitler!» uttrykte den grenseløse persondyrkingen av partilederen og rikskansleren som gudeliknende frelsesskikkelse og eneveldig hersker hevet over politikken og alle andre i samfunnet.

I mars 1933 ble partiets propagandamaskineri utvidet gjennom Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda (Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda). Det statlige departementet skulle sørge for folkeopplysning, ideologisk opplæring og ensrettingen^[19] i «det tredje riket» som ble lovfestet samme år. Departementet styrte alle deler av kulturlivet gjennom et eget rikskulturkammer (Reichskulturkammer) med sju seksjoner for film, presse, radio, litteratur, bildende kunst, teater og musikk. Ytringsfriheten ble begrenset gjennom pålegg, forbud og sensur.

Propagandaminister Joseph Goebbels (1897–1945) var som Hitler en svært bevisst og beregnende propagandist og taler.^[20][21] Han hadde doktorgrad i litteratur, og allerede i 1928 hadde Hitler utpekt ham til PR-sjef for partiet. Goebbbels brukte sine intellektuelle evner til en massiv og målrettet propaganda for å overbevise folkeflertallet, med bruk av overtydelige budskap, enkelt språk og karikerte fiendebilder i taler og trykksaker.

Aviser, tidsskrifter og radio, som ble stengt kontrollert og sensurert av de nazistiske myndighetene, ble brukt aktivt til ideologisk indoktrinering.

Partiets hovedorgan var avisa Völkischer Beobachter. Julius Streichers illustrerte ukemagasin Der Stürmer uttrykte et ekstremt jødehat. Det ble også utgitt en rekke politiske bøker. Ideologien ble dessuten fremmet gjennom ulike typer statlige holdningskampanjer.

Goebbels anså radiosendinger som den mest effektive kommunikasjonskanalen for partiets meldinger til det tyske folk. Massemediet var kommet på 1920-tallet og ble i Tyskland formidlet gjennom Reichs-Rundfunk-Gesellschaft fram til 1945, et landsomfattende nettverk for offentlig kringkasting. Allerede i 1933 ble Volksempfänger lansert, en «folkemottaker» som var utviklet av radioindustrien etter pålegg fra propagandaministeren for å spre mediet til det brede lag av folket. Mottakeren var et rimelig radioapparat med moderne radiorør og høyttaler. Den ble svært populær, og i 1939 hadde 70 prosent av befolkningen privat tilgang til de statlig kontrollerte radiosendingene som formidlet ideologiske taler, folkeopplysning, underholdning og nyheter. I tillegg ble det satt opp høyttalere for å spre radiosendinger på offentlige steder.

 

En viktig del av propagandaen var massemønstringer med taler, musikk og teatrale opptog som skulle uttrykke samhold og styrke og skape begeistring gjennom massesuggesjon. Det gjaldt blant annet de nasjonale partistevnene kjent som rikspartidagene som ble holdt i Nürnberg fra 1927 til og med 1938. I enorme forestillinger med uniformerte deltakere og symboltung scenografi i nazistisk neoklassisisme foredlet partiet sin merkevarebygging, og de enkelte partimedlemmene opplevde et direkte møte med Hitler som taler og fikk dermed en sterkere følelsesmessig tilknytning.

Kunst og litteratur ble ansett som et ideologisk propagandaverktøy og underlagt streng sensur. Allerede 10. mai 1933 arrangerte partiets gatepøbler i Sturmabteilung og nazistiske studenter store bokbål der de brant litteratur som stred med nazismen. Ialt 25 000 bøker ble brent, skrevet av 2 500 forfattere, intellektuelle, jøder, kommunister, pasifister og andre fiender av ideologien.

I 1937 ble det arrangert en stor utstilling av «degenerert kunst» (Entartete Kunst) i München der det til «skrekk og advarsel» ble vist eksperimentell, modernistisk billedkunst som ifølge nazistene var fordervet, syk og skadelig. Den uønskede «ukunsten» ble beslaglagt og ødelagt, og enkelte kunstnere ble fengslet. Samtidig ble «Den store tyske kunstutstilling» arrangert i det nybygde «Den tyske kunstens hus» der ny, figurativ billedkunst etter klassiske idealer ble løftet fram som tysk, sunn og høyverdig.

Også sportsarrangementer var arenaer for propagandaen. Det gjaldt ikke minst sommer-OL i Berlin 1936, og delvis også vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen tidligere samme år, der nazistene viste et idealisert bilde av det nye Tyskland for et internasjonalt publikum.

Andre synlige virkemidler var tidsriktige propagandaplakater med slående enkle motiver og slagord,^[22] nazistiske propagandafilmer som Leni Riefenstahls Viljens triumf fra 1934^[23] og Olympia fra 1938, antisemittiske utstillinger, blant andre Entartete Kunst og Den evige jøde fra 1937, og annen underholdning og populærkultur.

I 1944 utarbeidet Goebbels og Hitler Gottbegnadeten-Liste, en liste over «gudbenådede» kunstnere og kulturarbeidere i Nazi-Tyskland. Over tusen personer ble ansett som uerstattelige for den tyske kulturen og derfor fritatt fra militær mobilisering.

Nazipropagandaen tok også i bruk politiske kampsanger i militær marsjtradisjon. Den populære «Horst-Wessel-sangen» (Die Fahne hoch) ble Nazi-Tyslands andre nasjonalsang.

Nazipropagandaen om det tyske folkets overlegenhet og partiføreren som opphøyd «frelser», ble også formidlet til barn og unge, særlig gjennom skoleverket og i barne- og ungdomsorganisasjonen Hitlerjugend («hitlerungdommen»).

 

Under krigen brakte krigskorrespondenter i Wehrmachts propagandakompanier bilder og heltefortellinger fra fronten, presentert i filmaviser og magasiner. I løpet av krigen rettet også innholdet i propagandaen seg mot Tysklands militære fiender blant de allierte og Sovjetunionen. Samtidig vokste den internasjonale propagandakrigen for å vinne befolkningens tillit om hvilken av de krigførende sidene som representerte «det rette» og formidlet «sannheten».^[25] I kampen om militære seire, men også om folks «hjerter og hjerner», ble det av alle parter benyttet desinformasjon, bevisst mangelfulle, feilaktige og misvisende opplysninger.

I den psykologiske krigføringen ble det brukt ulike typer propaganda rettet mot forskjellige grupper og formidlet på flere måter. For eksempel kunne trykt propaganda som henvendte seg til fiendtlige soldater eller sivilbefolkningen i krigsområder bli spredt som flygeblader sluppet fra fly.^[26]

Etter at Tyskland hærtok Norge i april 1940, ble Georg Wilhelm Müller (1909–1989) leder for «hovedavdelingen for folkeopplysning og propaganda» (Hauptabteilung für Volksaufklärung und Propaganda) i Reichskommissariat Norwegen, den tyske sivilforvaltningen i landet.^[27] Avdelingen hadde kontorer i Olaf Ryes plass 2 i Oslo. Minesterialrat Müller, som hadde vært Goebbels adjutant på 1930-tallet, fikk dermed ansvar for presse, propaganda, kringkasting, kultur, skole, kirke og sport i det tyskokkuperte Norge under krigen.^[28][29]

Også Wehrmacht, de tyske militærstyrkene, hadde propagandaoffiserer i Norge. Disse innså etter hvert at Quisling og Nasjonal Samling, og tyske myndigheter, var upopulære blant folk flest, og forsøkte i mindre grad å styre den norske «folkemeningen» med politisk propaganda.^[30]

For øvrig ble norsk kultur og det norske folk brukt som idealiserte eksempler i rasepropagandaen i Tyskland.^{[trenger referanse]}

 

Nasjonal Samling (NS), det norske fascistpartiet som Vidkun Quisling (1887–1945) hadde dannet i 1933 og som samarbeidet med de tyske okkupasjonsmaktene, etterapet nazistenes politiske kultur og ideologiske «folkeopplysning» på mange måter. NSDAPs norske søsterpartiet tok i bruk trykte massemedier og radio, folkemøter, kampanjer, parader og uniformering etter tyske forbilder. NS' bruk av solkors (olavskors) som partimerke ble en norsk variant av tyskernes hakekors. Rikshirden med brunskjorter og armbind skulle være NS' «politiske soldater», og ble brukt aktivt i propagandaarrangementer. Folk flest mente likevel at Quislings uniformerte gatetropper var dårlige norske kopier av tyske nazister, og hirden forsterket heller den utbredte motstanden mot partiet enn den vakte begeistring og velvilje.^[31]

NS' propaganda formidlet en patriotisk nasjonalisme og partiets politikk og ideologi. Det var ofte hatefulle angrep på kommunister, marxisme og Sovjetunionen, jøder og «verdensjødedommen», demokrati, kapitalisme, «liberalistisk plutokrati», frimureri og det engelske, og en svermerisk beundring for Hitler-Tyskland, det «germanske», tyske og tradisjonelt norske. I Quislings propaganda ble også den norske bonden særlig viktig.^[32] Partiet understreket også at NS var et styringsdyktig nasjonalt alternativ i krigen mellom utenlandske stormakter, og den eneste reelle garantisten for norsk selvstendighet i en ny tid for Europa.^{[trenger referanse]}

I den norske statsadministrasjonen under krigen ble Kultur- og folkeopplysningsdepartementet opprettet 26. september 1940. Statsråd var Gulbrand Lunde (1901–1942), sentral politiker og propagandist i NS, inntil han døde 25. oktober 1942 da minister Rolf Jørgen Fuglesang (1909–1988) overtok. Departementet bestod til å begynne med av tre avdelinger: den alminnelige avdeling, kulturavdelingen og propagandaavdelingen, men ble stadig omorganisert under krigen. Propagandaavdelingen skiftet i 1944 navn til Avdeling for folkeopplysning. Kultur- og folkeopplysningsdepartementet ble nedlagt ved krigens slutt i mai 1945.

I februar 1942 dannet Quisling en «nasjonal» marionettregjering som styrte på tyskernes nåde, og i september samme år ble Kulturtinget opprettet som del av planen om omorganisering av det norske politiske systemet i korporativ retning. Rådet bestod av partitro kulturfolk, men fikk bare en rådgivende rolle overfor kulturdepartementet.

Reklamemannen Willy Klevenberg (1911–1987) ble leder i presse- og propagandaavdelingen i NS. Klevenberg var propagandaleder under daværende «rikspropagandasjef», minister Lunde, seinere under minister Fuglesang.

25. september 1940 erklærte den tyske rikskommissaren Josef Terboven at det skulle innføres en «nyordning» av det norske samfunnet. Denne nazifiseringen innebar en ideologisk ensretting der NS-folk overtok lederposisjoner i organisasjoner, nærings- og kulturliv. Tyskerne hadde kontrollert radionyhetene i NRK siden i april, men nå ble pressesensur, propaganda og påbud fra tyske og norske myndigheter enda strengere. Da nazistisk indoktrinering av skoleelver og tvangsorganisering av lærerne skulle innføres våren 1942, oppstod lærerstreik. Tilsvarende krav om politisk propaganda i kirkene førte til kirkefronten der de aller fleste prestene nektet samarbeid med nazimyndighetene. Likedan oppstod en landsomfattende idrettsstreik som en del av hjemmefronten, det sivile motstandsarbeidet under krigen.

I 1941 etablerte NS og de tyske okkupasjonsmyndighetene Filmavisen,^[33] et ukentlig nyhetsmagasin som ble vist på kinoer. Propagandatiltaket var basert på Die Deutsche Wochenschau i Tyskland. Publikum var imidlertid ofte negative til de politiske reportasjene, og kinoene ble dermed et sted for «hverdagsmotstanden» under krigen.^[34]

Et annet eksempel på tyskpåvirket propaganda var utstillingen «Kunst og ukunst» i Nasjonalgalleriet i 1942. Den var inspirert av «Utartet kunst» (Entartete Kunst) som ble arrangert i München noen år tidligere. Utstillingen i Norge viste både god, «nasjonal kunst» og uønsket, modernistisk «ukunst».

I ettertid er flere av propagandaplakatene som illustratøren Harald Damsleth (1906–1971) tegnet for NS og frontkjempertjeneste, særlig kjent.^[35] Hans reklamebyrå Herolden fikk enerett på utformingen av statsannonser fra oktober 1940, og Damsleth utformet rundt 200 plakater for partiet og dets virksomheter, ofte med idealiserte, blonde, «ariske» mennesketyper i «heroisk realisme» og «dekorativ avklarethet».

 

Under den tyske okkupasjonen av Norge bevilget det nazifiserte kulturdepartementet store offentlige midler til propagandavirksomhet for NS, som i lov av 12. mars 1942 ble «statsbærende parti» i Norge.

En oversikt fra Riksrevisjonen i forbindelse med landssvikoppgjøret etter krigen viser at betydelige beløp gikk til virksomheter som bedrev ideologisk påvirkning, og prosjekter som formidlet eller representerte partiets politiske ideer. Det gjaldt innkjøp av nazilitteratur, støtte til det tyskkontrollerte telegrambyrået (Norsk Artikkeltjeneste, NAT),^[37] partiorganet Fritt Folk, flere «vanskeligstilte aviser» og nazistiske tidsskrifter (Vestlandske Tidende, Hugin, Skiensfjordens presse, Glåmdalen og Kirkenes med flere), bøker, brosjyrer og plakater.^[38]

Store summer ble også brukt på NS’ mange arrangementer, propagandamøter og turneer, på propagandafilmer og de norske ukerevyene på kino, NS' fylkespropagandakontorer og høyttaleranlegg på gater og offentlige steder. Det ble dessuten satset mye penger på propagandautstillinger som «Rullende utstilling» (NRKs «Kringreisa» fra 1940), «Normannafolket» (6.-28. september 1941 i Oslo),^[39] Hålogaland-utstillingen (fra 16. mai 1941), «Antibolsjevikutstillingen» («Sovjet-paradiset» fra 5. september 1942),^[40] «Bolsjevismen i praksis» (11. mars–1. april 1942 i Håndverkeren i Oslo), «Norges nyreising» (i Nasjonalgalleriet 25. september–25. oktober 1942), «Norge på havet» (sjøhistorisk utstilling i Håndverkeren i Oslo 1.–30. mai 1944) og «Frontkjemperutstillingen» (fra 5. mai 1945).^[38]

Også andre foretak og arbeider mottok betydelige beløp fra departementet: Noregs Ungdomslag, frontkjemperstyrken Den norske legion, Rikshirdens stabmusikk, Halldis Østbyes Antikommunistisk institutt, Finn Størens «utenriksdepartement» Direktoratet for spesialorientering, Wilhelm Rasmussens Eidsvold-monument («Sagasøylen») og hans NS-monument på Stiklestad, Snorre-bautaen ved Slottsparken, samt nazi-forlagene Blix forlag, J. M. Stenersens forlag, Viking forlag, Centralforlaget, Kamban forlag, Brage boklag og Damsleths Herolden forlag og annonsebyrå med flere.^[38]

Etter naziregimets sammenbrudd ved nederlaget i andre verdenskrig, ble nazisme og nazipropaganda forbudt i flere land, og Tyskland ble avnazifisert gjennom aktive tiltak for å fjerne ideologiske etterlevninger.

Etter krigen ble også hakekors ulovlig i deler av Europa, og det er fortsatt et betent hatsymbol i Vesten. Ifølge den tyske straffeloven Strafgesetzbuch seksjon 86a fra den kalde krigen er alle kjennetegn for «anti-konstitusjonelle» bevegelser og terrororganisasjoner forbudt. Den tyske loven nevner ikke konkrete eksempler, men omfatter i praksis hakekors, hakekorsørn, solkors, hitlerhilsen og SS' dobbeltruner og hodeskallemerke og andre symboler når de brukes politisk, såvel som emblemer og merker for eksempelvis kommunistpartiet KPD (Kommunistische Partei Deutschlands ble forbudt i Vest-Tyskland fra 1956) og terrororganisasjonene al-Qaida og IS.^[41] Østerrike har tilsvarende forbud i lovene Abzeichengesetz 1960 («merkeloven») og den nyere Symbole-Gesetz («symbolloven»).^{[trenger referanse]} I Norge er hakekors i utgangspunktet tillatt, men kan bli stoppet når det brukes som en rasistisk hatytring.^[42]

Nynazister har forsøkt å gjenopplive og videreføre deler av den gamle nazipropagandaen, og også skapt ny nazisymbolikk, men har ofte vært forsiktige på grunn av det historiske stigmaet.^{[trenger referanse]} Samtidig har den slående ikonografien fra Hitler-Tyskland og nazismen blitt utnyttet og karikert i en stor mengde underholdningsfilmer og annen populærkultur som dermed har påvirket det kollektive minnet av historien.^{[trenger referanse]}

• Reichsministerium für Volksaufklärung und Propaganda, «Riksministeriet for folkeopplysning og propaganda» i Hitler-Tysland 1933–1945
• Reichspropagandaleitung der NSDAP, nazistpartiets sentrale propagandakontor
• Reichskulturkammer
• Propagandakompanier, tyske militæravdelinger med krigskorrespondenter og andre under andre verdenskrig
• Nazisymboler, nasjonalsosialistisk symbolikk og ikonografi
• Nazistiske propagandafilmer
• Nasjonalsosialistisk kunst
• Nasjonalsosialistisk arkitektur
• Gottbegnadeten-Liste, Goebbels' og Hitlers liste over «gudbenådede» kunstnere og kulturarbeidere i Nazi-Tyskland

• (en) Nazi propaganda – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Edward Clausen : List og løgn i tysk propaganda : en dokumentasjon (Dreyer, 1947)
• Nazi and East German Propaganda, onlinearkiv med eksempler på tysk propagandamateriell