Myrsnipe
Myrsnipe (Calidris alpina) er en vadefugl i snipefamilien. Arten består av hele ti taxa, hvorav arctica hekker på Svalbard, schinzii på Jæren og Lista, og nominatformen ellers i Norge, men den er mest tallrik i Nord-Norge.
Myrsnipe | |||
---|---|---|---|
Nomenklatur | |||
Calidris alpina Linnaeus, 1758 | |||
Synonymi | |||
Erolia alpina Ereunetes alpina | |||
Populærnavn | |||
myrsnipe | |||
Klassifikasjon | |||
Rike | Dyr | ||
Rekke | Ryggstrengdyr | ||
Underrekke | Virveldyr | ||
Klasse | Fugler | ||
Orden | Vade-, måke- og alkefugler | ||
Familie | Snipefamilien | ||
Slekt | Calidris | ||
Økologi | |||
Habitat: | nær hav, hekker på bakken | ||
Utbredelse: | Little Rann of Kutch (endemisk) | ||
Taksonomi
redigerMyrsnipe var tidligere plassert i slekten Erolia, men denne regnes nå som et synonym til Calidris. Arten har tidligere også blitt inkludert i slekten Ereunetes. Ssp. actites er en erstatningsnavn for tidligere litoralis, som var preokkupert. Ssp. centralis blir av og til inkludert i nominatformen. Ssp. hudsonia blir av og til inkludert i pacifica, og pacifica blir av og til regnet som et synonym til enten sakhalina eller arcticola. Det knytter seg således fortsatt usikkerhet med hensyn til inndelingen av denne arten.[1] Noen mener at nominatformen er en mellomstadie mellom centralis og schinzii, og også at det er liten eller ingen forskjell mellom schinzii og arctica.[2]
Biologi
redigerMyrsnipa er på størrelse med en stær, cirka 16–22 cm lang og 33–85 g tung.[1] Vingespennet utgjør cirka 33–40 cm,[1] og nebbet måler cirka 3–4 cm.
Myrsnipas utseende varierer med underarten, alder og årstid. Om sommeren kan de voksne fuglene lett kjennes på en svart eller mørk flekk under buken og en merkbar rødbrun rygg, ellers går fargene i varianter av gråbrun. Det som i hovedsak skiller underartene er små forskjeller i størrelsen og utfargingen. Hekkedrakten er mer prangende enn vinterdrakten, men fuglene har i hovedsak kamuflasjefarget fjærdrakt med lys småspettet underside og mørkere overside med ulike jordfarger og større spetter.[1]
Ssp. schinzzii er mattere i rødfarga på ryggen og kan ha kortere nebb enn vanlig myrsnipe, men er ellers vanskelig å skille fra nominatformen. Sørlig myrsnipe har i Norge hatt sterk tilbakegang fordi biotopene har blitt endra med nydyrking i jordbruket. Forekomsten var estimert til mellom 50 og 100 par i 1981, og det meste av bestanden hekker trolig nå bare i et avgrensa område på Høg-Jæren. Derfor er snipa også å finne på den nasjonale rødlista for Norge som en direkte utrydningstrua art. Arten er også i tilbakegang i andre land med unntak av Finland og Sverige der de arbeider for å øke bestanden.
Myrsnipa er utbredt og hekker over arktiske og boreale deler av den nordlige halvkule. I Norge hekker arten fåtallig på strandenger og lyngmarker langs kysten i Sør-Norge, og mere vanlig i fjellet i tilknytning til gress-/starrmyrer og fuktige fjellvidder. Arten overvintrer i tempererte strøk, og i Europa skjer overvintringa i kystområda, fra Middelhavet nord til De britiske øyer og Nederland.
Arten er monogam og hekker solitært. I Arktis legger hunnen fra juni til tidlig i juli, og fra april til mai lenger sør. Det kan være opp mot 100 par per kvadratkilometer, men oftere og mer typisk 3–30 par/km². Redet bygges av vegetasjon, ofte på toppen av ei tue. Det fôres innvendig med gress og løv. Hunnen legger fire, av og til tre, egg, med et intervall på 24–36 timer. Inkubasjonstiden tar cirka 20–24 dager, og begge foreldrene ruger og mater ungene. Hunnen drar imidlertid som regel først. Avkommet er flygedyktig etter cirka 18–24 dager, men dødeligheten er høy (62–75 %) det første året.[1]
Inndeling
redigerInndelingen følger HBW Alive og er i henhold til Piersma & Bonan (2019),[3] som i hovedsak følger studien av Gibson & Baker (2012)[4] og klassifiseringen til Banks (2012)[5].
- Charadriiformes, vade-, måse- og alkefugler
- Chionidi, slirenebbfugler
- Charadrii, lofugler
- Scolopaci (Limicoli), snipefugler
- Pedionomidae, slettevandrerfamilien
- Thinocoridae, rypesnipefamilien
- Rostratulidae, riksesnipefamilien
- Jacanidae, bladhønsfamilien
- Scolopacidae, snipefamilien
- Numeniinae,
- Limosinae,
- Calidrinae,
- Arenariini,
- Calidrini,
- Calidris
- C. tenuirostris, sibirsnipe
- C. canutus, polarsnipe (islandssneppe)
- C. virgata, brottsnipe
- C. pugnax, brushane
- C. falcinellus, fjellmyrløper (brednebbsnipe)
- C. acuminata, spisshalesnipe
- C. himantopus, styltesnipe
- C. ferruginea, tundrasnipe (krumnebbsnipe)
- C. temminckii, temmincksnipe (temminksnipe)
- C. subminuta, langtåsnipe
- C. pygmaea, skjesnipe
- C. ruficollis, rødstrupesnipe (ruststrupesnipe)
- C. alba, sandløper (polarløper, strandløper)
- C. alpina, myrsnipe
- C. a. arctica, hekker på Nordøst-Grønland og Svalbard
- C. a. schinzii, hekker på Sørøst-Grønland og fra Island gjennom Færøyene til De nordlige britiske øyer, i Skandinavia og De baltiske landene
- C. a. alpina (nominatformen), hekker i Nord-Skandinavia, Nord-Finland og det nordlige Russland østover til Tajmyrhalvøya og elven Jenisej
- C. a. centralis, hekker i Nordøst-Sibir, fra Tajmyrhalvøya til Kolymadeltaet
- C. a. sakhalina, hekker fra Kolymaelven til Tsjukotkahalvøya og Anadyrland
- C. a. actites, hekker på Nord-Sakhalinøya
- C. a. kistchinski, hekker fra det nordlige Okhotskhavet og Korjakfjellene gjennom Kamtsjatkahalvøya nord til Kurilene
- C. a. arcticola, hekker i Nordvest-Alaska (nord for Sewardhalvøya) og i Nordvest-Canada
- C. a. pacifica, hekker i Sørvest-Alaska (sør for Sewardhalvøya)
- C. a. hudsonia, hekker i det sentrale Canada (fra Victoriaøya til den sørvestre Hudsonbukta
- C. ptilocnemis, klippesnipe
- C. maritima, fjæremus (fjærepist, fjæreplytt)
- C. bairdii, gulbrystsnipe
- C. minuta, dvergsnipe
- C. minutilla, pygmesnipe (pygmésnipe)
- C. fuscicollis, bonapartesnipe
- C. subruficollis, rustsnipe
- C. melanotos, alaskasnipe
- C. pusilla, sandsnipe
- C. mauri, berigsnipe (beringsnipe)
- Prosobonia, (polynesiasniper)
- Calidris
- Scolopacinae,
- Tringinae,
- Turnici, springvaktelfugler
- Lari, måkefugler
Referanser
rediger- ^ a b c d e Van Gils, J., Wiersma, P. & Boesman, P. (2019). Dunlin (Calidris alpina). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/53938 on 24 November 2019).
- ^ Marthinsen, G., Wennerberg, L., & Lifjeld, J. T. (2007). Phylogeography and subspecies taxonomy of Dunlins (Calidris alpina) in western Palearctic analysed by DNA microsatellites and amplified fragment length polymorphism markers. Biological Journal of the linnean Society, 92(4), 713-726. doi: https://doi.org/10.1111/j.1095-8312.2007.00931.x
- ^ Piersma, T. & Bonan, A. (2019). Sandpipers, Snipes, Phalaropes (Scolopacidae). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. (retrieved from https://www.hbw.com/node/52244 on 12 November 2019).
- ^ Gibson, R. & Baker, A.J. (2012) Multiple gene sequences resolve phylogenetic relationships in the shorebird suborder Scolopaci (Aves: Charadriiformes). Mol. Phyl. & Evol. 64(1): 66–72.
- ^ Banks, R.C. (2012) Classification and nomenclature of the sandpipers (Aves: Arenariinae). Zootaxa 3513: 86–88.
Eksterne lenker
rediger- (en) myrsnipe – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) myrsnipe i Global Biodiversity Information Facility
- (no) myrsnipe hos Artsdatabanken
- (sv) myrsnipe hos Dyntaxa
- (en) myrsnipe hos Fauna Europaea
- (en) myrsnipe hos Fossilworks
- (en) myrsnipe hos ITIS
- (en) myrsnipe hos NCBI
- (en) Kategori:Calidris alpina – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Calidris alpina – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Calidris alpina – detaljert informasjon på Wikispecies