Bergen filharmoniske orkester

Fram til midten av 1700-tallet var oppførelser av kunstmusikk forbeholdt kirke og adel. Utover på 1700-tallet begynner det å opprettes musikalske selskaper på Kontinentet, der musikkinteresserte borgere, gjerne i samarbeid med profesjonelle musikere, gikk sammen om musikkfremførelser. Denne virksomheten var i hovedsak basert på medlemskap og abonnementsordninger.

 

I 1765 tar katedralskolens rektor, Jens Boalth, selv en ivrig amatørkomponist og -poet, initiativ til å starte en lignende musikalsk forening i Bergen.^[4] Foreningen fikk navnet «Det musicalske Selskab» og besto i starten av 20 utøvere. Selskapet var på denne tiden nærmest en privat klubb, der man møttes for å spille og synge sammen i nærvær av en utvalgt tilhørerflokk. Tre år senere, i 1769, vedtar generalforsamlingen en 28 punkters «Convention», der bl.a. selskapets navn endres til «Det harmoniske Selskab» og de musiserende medlemmer tillates å dele ut billetter til venner og bekjente. I 1774 besto selskapet av 20 instrumentalister: fioliner, bratsjer, celli, kontrabasser, fløyte, oboer, fagott, horn og pauker, med andre ord et ensemble ganske likt orkesteret Haydn hadde til rådighet hos fyrst Esterházy. I selskapets arkiv fra 1792 finner man 103 symfonier av et tyvetall komponister, deriblant Stamitz, Ditterdorf og Vanhal, og trolig spilte man også Haydn-symfonier med noter som var i privat eie.^[5] Blant konsertmestrene i denne perioden hører kjøpmann Niels Haslund, Edvard Griegs oldefar.

 

I 1811 kjøper selskapet eget hus i nåværende Kong Oscars gate med en prektig konsertsal med plass til 300 mennesker. Kravene til å bli orkestermedlem skjerpes, og i notesamlingen finner man nå hele 264 symfonier, derav 30 av Haydn, 12 av Mozart og tre av Beethoven (nr. 1, 2 og 5). I 1818 opptas Ole Bull som medlem i orkesteret, kun 8 ½ år gammel. Og i 1827 overtar Ferdinand Giovanni Schediwy (født i Praha) som dirigent etter svensken Mathias Lundholm.

På midten av 1800-tallet gjennomgår selskapet en turbulent periode med synkende antall medlemmer og redusert konsertaktivitet. I 1843 selges huset i Kong Oscars gate og selskapet oppløses for så å oppstå året etter under navnet «Det Philharmoniske selskab». Selskapet oppløses igjen i 1856 og gjenoppstår nå under navnet «Musikselskabet Harmonien».

 

På 1860-tallet får imidlertid orkesteret igjen et oppsving etter at den polske adelsmannen Amadeus Wolfgang Maczewsky overtar som orkesterleder, en fremragende utøver på både fiolin og cello. I 1863 debuterer den 19 år gamle Grieg på Harmoniens konserter i samspill med Maczewsky. Orkesteret var i 1870 kommet opp i 41 faste medlemmer. I 1880 tar Grieg selv over som dirigent for Harmonien, og Griegs periode markerer et foreløpig høydepunkt i orkesterets historie. Orkesterets medlemmer teller nå rundt 50 musikere, og Grieg får selv mulighet til å bestemme hvilke amatører han ønsker å ha med i orkesteret. Mange ønsker også å synge i Harmoniens kor, som nå teller 100 medlemmer.

I 1882 overtar Iver Holter som dirigent etter Grieg, og i hans periode oppføres bl.a. Bachs Matteuspasjonen i Norge for første gang. I perioden til Johan Halvorsen (1893-1899) introduseres komponister som Dvořák og Sibelius for bergenserne. Orkesteret sliter imidlertid økonomisk på slutten av 1800-tallet, og i 1889 gis det ingen konserter. Dessuten får Harmonien konkurranse fra et konkurrerende musikkselskap, «Musikkforeningen», dirigert av Sigurd Lie. Og da den store musikkfesten arrangeres i Bergen i 1898 velger Grieg til manges forargelse å heller invitere Concertgebouw-orkesteret fra Amsterdam enn å bruke Harmonien.

 

I 1900/1901 slås «Musikkforeningen» og «Musikkselskabet Harmonien» seg sammen og i 1907 blir det fusjonerte orkesteret gjort til Edvard Griegs universalarving gjennom «Edvard Griegs fond». Fra sesongen 1907-08 tiltrer Harald Heide som Harmoniens dirigent. Heide var samtidig dirigent for orkesteret til Den Nationale Scene, og i 1919/1920 ble teaterets 18 musikere overtatt av Harmonien mot at Harmonien skulle sørge for mellomaktsmusikk i teateret 6 kvelder i uken. Fra da av var orkesteret i praksis et fullt ut profesjonelt ensemble. Orkesterets hovedscene var fra 1915 Koncert-Palæet hvor orkesteret kom til å bli værende fram til Grieghallens åpning i 1978. Heide er den lengst sittende kunstneriske lederen i orkesterets historie med sine 40 år i rollen (1908-1948). I hans periode opptrådte kunstnere som Sibelius, Kirsten Flagstad (i Beethovens 9. symfoni) og Carl Nielsen. Og blant verkene som ble oppført i denne perioden hører Mahlers 4. symfoni (1921-22-sesongen) og Stravinskijs Petrusjka (1932-33-sesongen).^[6]

 

Etableringen av Festspillene i Bergen i 1953 ga orkesteret et nytt puff videre, og i løpet av 1950-og 1960-tallet hadde orkesteret verdenskjente gjestedirigenter som Leopold Stokowski, Eugene Ormandy og Thomas Beecham på besøk. I 1964 tiltrådte Karsten Andersen som kunstnerisk leder for orkesteret, og han kom til å bli værende i denne rollen i totalt 21 sesonger. Orkesteret hadde på begynnelsen av 60-tallet 60 musikere, men da Andersen sluttet var antallet kommet opp i 77 (1985-86-sesongen). Blant de største begivenhetene i Andersens periode hører åpningen av Grieghallen 23. mai 1978 samt oppførelsen av Griegs «forbudte symfoni» under festspillene i 1981. Oppførelsen av Griegs symfoni ble overført direkte på TV i en rekke land og utgitt på plate av Decca.

Etter Andersens periode bidro dirigentene Aldo Ceccato (1985-1990) og Dmitri Kitajenko (1990-1998) til ytterligere å styrke orkesterets internasjonale posisjon gjennom en rekke turnéer i utlandet og internasjonale platelanseringer. Orkesteret endret i 1987 navn til «Bergen Filharmoniske Orkester» og fikk platekontrakt med Virgin Classics. I tillegg vedtok Stortingets kirke- og undervisningskomité i 1992 etter forslag fra Brundtlandregjeringen å definere BFO som ett av Norges to «nasjonalorkestre» i kraft av «sine tradisjoner og betydelige kunstneriske innsats».^[2] Dette innebar først og fremst at BFO fra nå av var fullt ut finansiert over statsbudsjettet.

 

Det skulle gå 234 år før orkesteret fikk sin første kvinnelige kunstneriske leder. Australske Simone Young tiltrådte i 1999 og var da den første kvinnelige kunstneriske leder for et profesjonelt symfoniorkester i Norge (Stavanger Symfoniorkester fulgte etter med Susanna Mälkki tre år senere). Da hadde BFO allerede hatt kvinnelige musikere siden 1892 (noe som er svært tidlig i europeisk sammenheng) og kvinnelig administraiv leder siden 1972 (Laila Kismul).

Orkesterets internasjonale profilering har økt ytterligere utover 2000-tallet, ikke minst gjennom en rekke plateinnspillinger på Chandos og BIS Records som har høstet gode kritikker internasjonalt. I 2015 lanserte orkesteret som det første orkesteret i Norge sin egen strømmetjeneste, «BergenPhilLive», der orkesterets konserter kan strømmes «live» via Internett. I anledning orkesterets 250-årsjubileum utga det i 2015 albumet Opus 250 med nye verk skrevet for orkesteret. Innspillingen av Brittens Peter Grimes ble i 2021 kåret til Recording of the year («Årets innspilling») av det anerkjente britiske tidsskriftet Gramophone.^[7][8]

• Nominert til Spellemannprisen 1974 i klassen årets seriøse plate for Klassisk norsk musikk i nyere norsk musikk
• Nominert til Spellemannprisen 1975 i klassen årets seriøse instrumental for Johan Svensen – Norske Rapsodier
• Griegprisen 1982 sammen med dirigent Karsten Andersen
• Spellemannprisen 1991 i klassen orkester- og kormusikk for albumet Grieg: Piano Konsert/Liszt: Piano Konsert Nr.2 med Leif Ove Andsnes som solist
• Nominert til Spellemannprisen 1992 i klassen orkestermusikk for Scriabin/Symfoni nr. 3/Le poeme de l'exstase (med Dmitrij Kitajenko)
• Griegprisen 2007 sammen med Ole Kristian Ruud
• Nominert til Spellemannprisen 2005 i klassen klassisk musikk for Edvard Griegs Peer Gynt (med Ole Kristian Ruud)
• Spellemannprisen 2007 i klassen klassisk musikk for albumet Prokofiev: Romeo & Juliet
• Nominert til Spellemannprisen 2013 i klassen klassisk for Svendsen - Orchestral Works vol. 3 (med Marianne Thorsen og Neeme Järvi)
• Nominert til Spellemannprisen 2014 i klassen klassisk for Sibelius: Violin Concert (med Jennifer Pike og Andrew Davis)
• Gammleng-prisen 2015 i klassen kunstmusikk.
• Nominert til Spellemannprisen 2020 i klassen klassisk for Benjamin Britten: Peter Grimes (med Edward Gardner)^[9]
• Gramophone Classical Music Awards-vinner 2021 i klassen Opera samt Recording of the Year for Benjamin Britten: Peter Grimes (med Edward Gardner)^[7]
• Spellemannprisen 2023 i klassen klassisk for Frederick Delius: A Mass of Life (med Sir Mark Elder, Roderick Williams, Claudia Huckle, Gemma Summerfield, Bror Magnus Tødenes, Bergen filharmoniske kor, Edvard Grieg Kor, Collegium Musicum Choir)^[10]

• Bergen filharmoniske kor
• Grieghallen
• Festspillene i Bergen

• Berg, Adolph; Mosby, Olav (1945). Musikselskabet Harmonien 1765-1945 : Bind I. Bergen: John Griegs Boktrykkeri. 
• Berg, Adolph; Mosby, Olav (1949). Musikselskabet Harmonien 1765-1945 : Bind II. Bergen: John Griegs Boktrykkeri. 
• Jessen, Emil (1919). Musikselskapet Harmoniens dirigenter i 150 aar. Bergen: John Griegs forlag. 
• Reitan, Lorentz; Storaas, Reidar, red. (1990). Spill orkester, spill! : Bergen filharmoniske orkester, Musikselskabet "Harmonien" 225 år. Bergen: Musikselskabet. ISBN 82-992215-0-1. 
• Reitan, Lorentz; Selvik, Randi M.; Vollsnes, Arvid O.; Storaas, Reidar, red. (2015). Harmonien i fire satser : 1765-2015. Bergen: Musikselskabet. ISBN 978-82-7128-818-1. 
• St.meld. nr. 61 (1991—92): Kultur i tiden. Oslo: Kulturdepartementet. 1991–1992. CS1-vedlikehold: Datoformat (link)

• (no) Offisielt nettsted  
• (en) Bergen filharmoniske orkester på Apple Music  
• (en) Bergen filharmoniske orkester på Discogs  
• (en) Bergen filharmoniske orkester på MusicBrainz  
• (en) Bergen filharmoniske orkester på Spotify  
• (en) Bergen filharmoniske orkester på Songkick  
• (no) Bergen filharmoniske orkester i Bergen byarkiv
• (no) Bergen Filharmoniske Orkester, faste dirigenter (oversikt) i Bergen byarkiv