Monisme

Monismen er det filosofiske eller metafysiske standpunkt at alle verdens prosesser og fenomener kan tilbakeføres til ett grunnprinsipp. Monismen inntar dermed en kontrær posisjon til både dualismen og pluralismen, som utgår fra to eller flere grunnprinsipper.

Innen denne filosofiretningen kan man grovt skille mellom tre varianter:

1. Materialisme (materialistisk monisme) eller fysikalisme: Alt er materie, og bare fysiske eller materielle objekter og avledede virkninger er reelle. Blant dens tidlige forkjempere i europeisk nytid var Thomas Hobbes (1588–1679) og Julien Offray de La Mettrie (1707–1751). Mange sterkt ateistiske tenkere, som Ernst Haeckel (1834–1919), så den materialistiske monismen som basis for sin grunnleggende religionskritikk.
2. Idealisme (idealistisk monisme): Alt er ånd, og kun åndelige prosesser er reelle. Noen ganger blir Baruch de Spinoza (1632–1677) ansett som eksponent for denne formen for monisme, skjønt andre mener han heller mot nøytral monisme.
3. Nøytral monisme: Alt, både ånd og materie, kan tilbakeføres til et tredje og uavhengig prinsipp som verken er ånd eller materie.

Kjente tilhengere er blant annet Bertrand Russell (1872–1970) og Ernst Mach (1838–1916). I tillegg kan man for eksempel nevne Gustav Theodor Fechner (1801–1887) og William James (1842–1910).

Innen religionene står monistiske lærer gjerne nær panteismen eller panenteismen, som anser det guddommelige som immanent i alle aspekter av virkeligheten. Det finnes også metafysisk monisme uten gudsbegrep, særlig innen hinduisme og buddhisme.