Mellomfransk

Mellomfransk (fransk: moyen français) er et trinn i fransk språkutvikling som fant sted fra 1300-tallet til rundt 1600. Dette var en overgangsperiode fra gammelfransk der fransk skilte seg klart fra andre oïl-språk. Språket fikk offisiell status i Frankrike til fordel for latin, frankoprovençalsk, oksitansk og de andre oïl-språkene, og ble utviklet som litterært språk.

I denne språkperioden forsvant kasus helt fra språket. Det tidligere skillet mellom nominativ og oblik forsvant, og flertall ble kun markert med en -s. Dette medførte at ordrekkefølgen i setningen ble viktigere og mer fastlagt.

Diftonger ble forenklet, eksempelvis ble /oi/ til /we/.^[1] Schwalyden [ɘ] forsvant etter vokaler, først inne i ord, senere også i slutten av ord.^[2] Man begynte også å utelate endekonsonanter fra uttalen.

Skriftspråket endret seg til en viss grad for å speile endringene i talespråket, men hang gjerne etter. Man finner typisk en rekke ulike grammatiske former og stavemåter i tekster fra denne tiden. Det var i den mellomfranske perioden den første franske grammatikkboken ble utgitt. I 1539 kom Robert Estiennes fransk-latinske ordbok ut, og latin ble forbudt ved domstolene. Fransk fikk et større domene da det også ble tatt i bruk innen vitenskapelige arbeid og som litterært språk. Språket fikk nytt ordtilfang gjennom lånord og nyord fra latin, italiensk og en del andre språk, som engelsk, spansk og tysk. Også rettskrivningen generelt ble noe latinisert.^{[trenger referanse]}

Den mellomfranske perioden falt sammen med renessansen. Språket ble brukt av forfatterne Villon, Marot, Rabelais, Montaigne, Ronsard og Pléiade-dikterne. Pléiade-verket Défense et illustration de la langue française (1549) fremhevet fransk som et litterært språk som kunne opphøyes gjennom etterligning av litteratur fra antikken. Mange klassiske verk ble oversatt.