Malmedymassakren

Den tyske 6. SS Panserarmé, som besto av 4 800 mann og 600 kjøretøyer under ledelse av Waffen-SS-oberst Jochen Peiper, trengte inn i Belgia som et ledd i Ardenneroffensiven. Kl. 07.00 den 17. desember erobret de et amerikansk brennstoffdepot ved Büllingen. De gjorde holdt for å tanke og fortsatte mot vest. Kl. 12:30 ved landsbyen Ligneuville, nær Malmedy, møtte de deler av den amerikanske 285. feltartilleriobservasjonsbataljon. Etter en kort kamp overga amerikanerne seg. Ca. 150 amerikanere ble avvæpnet og ført til en base i nærheten, hvor også andre tilfangetagne amerikanere befant seg.

Amerikanerne ble stilt opp på rekker, hvorpå en SS-offiser trakk sin pistol og skjøt den første mann i rekken, så den neste, hvorpå andre tyske soldater åpnet ild mot de amerikanske krigsfangene med maskingeværer. Det lyktes en del av dem å flykte inn i en nærliggende skog. Minst 82 ble drept.

Man vet ikke hvorfor de tyske soldatene henrettet de amerikanske krigsfangene. Der finnes ingen skrevne ordre fra SS om det. Men henrettelser var ikke usedvanlige på vestfronten; året før hadde amerikanske styrker henrettet tyske og italienske krigsfanger under Biscari-massakren.

Nyheten om den tyske massakren spredte seg raskt gjennom de allierte avdelingene, og den allierte overkommando utsendte en ordre om at tilfangetagne tyske SS- og fallskjermsoldater skulle skytes på stedet.

Malmedymassakren var ikke et enestående eksempel på overgrep fra tysk side under Ardenneroffensiven. SS-soldater fra samme enhet drepte i samme tidsrom 19 amerikanske krigsfanger ved Honsfeld og 50 ved Bullingen og et stort antall belgiske sivile.

Nedskyting av krigsfanger var ikke usedvanlig - heller ikke på vestfronten - selv om det var langt mer hyppig på østfronten.

Allerede i 1940 hadde SS-divisjonene Totenkopf og Leibstandarte skutt krigsfanger ved Les Paradis (27. mai 1940)^[1] og Wormhout (28. mai 1940)^[2], og sammenholdt med nedskytingen av krigsfanger på østfronten må det sies å ha vært en del av Waffen-SSs repertoar.