Maltøl

Brygging av maltøl er en tradisjon som går tilbake til førhistorisk tid, og som gradvis har endret seg i løpet av århundrene. I gammel tid var kanskje de viktigste endringene innføringen av kobberkjelene og at man tok i bruk humle. På 1900-tallet skjedde også store endringer, ved at man ofte sluttet å malte selv, begynte å kjøpe apotekerhumle og skiftet ut egne gjærstammer (kveik) med såkalt pressgjær (bakegjær). Likevel er mye av bryggeteknikkene og -utstyret langt på vei de samme som for flere århundrer siden.

Maltølet varierer stort fra brygger til brygger og fra område til område. De kanskje viktigste fellestrekkene er at man bruker einerlåg (avkok av einerkvister), metallkjeler over åpen ild, ikke filtrerer ølet og at ølet ikke er karbonert. I tillegg tilsettes humle typisk kun for å unngå infeksjon, og i svært begrenset grad for å gi smak.

Det finnes noen kjente typer maltøl, og den mest kjente er antagelig Stjørdalsøl fra Nord-Trøndelag. Stjørdalsøl brygges på korn som maltes av bryggeren selv i et såinnhus, og dette maltet får under maltingen en karakteristisk røyksmak som gir ølet mørk farge og røyksmak. Stjørdalsøl brygges i dag typisk med apotekerhumle og pressgjær. Noen ganger tilsettes sukker for å få opp alkoholprosenten, men noen bryggere mener dette er unødvendig, og at man skal klare seg med kun malt.

Vossaølet er en annen kjent maltøltype. I dag brygges denne på importert malt og humle, men noe av særpreget er bevart gjennom lange mesketider, lange koketider og bruken av kveik. Særlig kveiken gir en særegen, karaktisterisk smak. Vossaølet er typisk lysere enn Stjørdalsøl, og mye av fargen kommer fra den lange kokingen. Maltølet fra Hardanger har ikke noe eget navn, og ser ut til å være svært likt Vossaølet.

Kornøl er navnet på tradisjonsølet som brygges på Sunnmøre og i Nordfjord. Dette er et øl der vørteren ikke blir kokt i det hele tatt, noe som er helt uhørt i moderne ølbrygging, men som også gjøres i tradisjonell hjemmebrygging i andre land. Råøl får en fyldigere kropp siden proteinet ikke skilles ut under koking, slik at det kan gjæres lenger ut uten å oppleves som tynt, men har lavere holdbarhet. Disse ølene får en helt særegen smaksprofil sammenlignet med kokt øl. I tillegg brukes einer og kveik til gjæring.

Maltølet fikk et oppsving i løpet av 1990-tallet, og bryggingen som var i ferd med å dø helt ut begynte å ta seg opp igjen flere steder i landet. De siste årene har mikrobryggeriene fattet interesse for maltølet, og en rekke øl som i varierende grad utgir seg for å være maltøl, f.eks. med bruk av einerlåg, har kommet på markedet. Spesielt interessante er kanskje Alstadberger fra Klosterbryggeriet, som er et Stjørdalsøl brygget på lokalt malt, og Voss Bryggeris Vossabrygg anno 1814, som er et tradisjonelt Vossaøl med kveik. Alstadberger er godkjent som Norsk Spesialitet av Matmerk^[1].

• Byggøl

• Skikkar og truer ved ølbryggjing, Andreas Leiro, Voss Folkeminnenemnd, 1965.
• Brewing and Beer Traditions in Norway, Odd Nordland, Universitetsforlaget, 1969.
• Heimebrygg - ølet som Gud elskar, Norvald Tveit, Det Norske Samlaget, 1986.
• Gårdsøl - det norske ølet, Lars Marius Garshol, Cappelen Damm, 2016.
• Tradisjonsbrygging av øl, Lars Marius Garshol, Museumsforlaget, 2023.
  Autoritetsdata