Lobotomi

Lobotomien var særlig i bruk på 40- og 50-tallet. Lobotomi var mest utbredt i Skandinavia^[1][2]. Metoden ble utviklet av den portugisiske legen Egas Moniz. Han fikk nobelsprisen i medisin i 1949, med den begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor psykiatrien^[3] Den første lobotomioperasjonen ble utført i november 1935. Den første brukte teknikken var injeksjon av alkohol i pannelappene i hjernen. Senere gikk man over til bruk av skjæreinstrumenter.

Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, noen ganger komplisert av epilepsi og urininkontinens. Ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. Operasjonsteknikkene ble stadig endret for å senke dødeligheten.

Før 1947 var det utført 17 lobotomier i Norge. Herfra vokste det raskt, og bare i 1949 ble det utført 248 lobotomier. Det var i perioden 1947–1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall.^[4] I Norge ble inngrepene foretatt i det alt vesentlige ved Gaustad sykehus i Oslo og Eg sykehus i Kristiansand.

I nyere tid ble det kjent at Rosemary Kennedy, lillesøsteren til den tidligere amerikanske presidenten John F. Kennedy var offer for medisinsk leucotomi i november 1941. Etter at deres far Joseph Kennedy hadde rådført seg med leger om inngrepet, ble det utført ved George Washington Hospital av legene James watts og Walter Freeman, som kalte det «soul surgery» eller sjeloperasjon. Det er senere også kjent at Joseph Kennedy aldri rådførte seg med sin kone Rose Kennedy om inngrepet, som fikk fatale konsekvenser. En av kirurgene beskrev inngrepet i ettertid: «Vi gikk inn gjennom toppen av hodet. Hun ble gitt en mild smertestillende. Jeg gjorde et lite kirurgisk snitt i hjernen gjennom skallen. Det var på begge sider. Vi gjorde et lite kutt, ikke mindre enn en tomme. Så stakk vi et instrument på innsiden». Kirurgene stoppet å kutte i hjernen til Rosemary da hun sluttet å snakke sammenhengende og ikke lenger var i stand til å svare på spørsmål. Selv om inngrepet gjorde henne rolig, resulterte det også i at hun ikke lengre kunne gå, snakke eller kommunisere.^[5]

Den siste lobotomioperasjon i Norge ble utført i 1974. Det finnes ingen direkte lovforbud mot lobotomi, men operasjonen blir sett på som barbarisk og helt uaktuell i våre dager. Tvangsbehandling for psykisk sykdom kan nå bare skje med medisiner (det utføres dog ECT etter prinsipp om nødrett i visse tilfeller).^{[trenger referanse]}

Det gjøres likevel i enkelte land, blant annet i Sverige, fortsatt mindre psykokirugiske inngrep. Det gjøres også forsøk med elektronisk stimulering av dype hjerneområder som behandling for tvangslidelser og alvorlige depresjoner. Denne behandlingen er i prinsippet reversibel, ved at elektrodene kan fjernes uten at det blir særlig skade på hjernen.

Alle de gjenlevende lobotomerte i Norge fikk etter mye kamp 100 000 kroner i erstatning fra staten i annen halvdel av 1990-tallet. De fikk ingen unnskyldning fra psykiatrien. Filmregissør Haakon Sandøy laget i 1997 kinofilmen «Til ditt eget beste» om «moderne» psykiatri, lobotomi, elektrosjokk og medisinering.

• Nasjonalt medisinsk museum
• Nobelprisen i medisin ble gitt til lobotomiens far, Egas Modiz, i 1949
• Nobelinstituttet forklarer prisutdelingen
• Riksarkivet – Lobotomi i Norge
• Lobotomi i psykiatrien, artikkel hos Norgeshistorie.no